Torgny Vinje

Torgny Vinje ble født 20. februar 1929 i Mandal. Han tok cand.real-eksamen med meteorologi som hovedfag ved Universitetet i Oslo i 1956. Vinje begynte ved Norsk Polarinstitutt samme året, og var aktiv innenfor klima- og havisforskning både i Antarktis og Arktis frem til 1990. Vinje har ledet en rekke forskningsprogrammer og har vært medlem i en lang rekke nasjonale og internasjonale komiteer innenfor vitenskap og forskning og har gitt ut et større antall vitenskapelige artikler. 

Torgny Vinjes første oppdrag for Norsk Polarinstitutt var som meteorolog på Den norske antarktisekspedisjonen 1956–60, som var Norges bidrag til Det internasjonale geofysiske år 1957–58, hvor 14 mann overvintret i Antarktis. Hovedbasen for ekspedisjonen ble lagt på Märtha Kyst i Dronning Maud Land. Stasjonen lå ca 35 km inn fra barrierekanten med en liten bistasjon ute ved kysten.  

Det ble gjort vitenskapelige undersøkelser innenfor geofysikk og meteorologi, og det ble tatt regelmessige meteorologiske målinger og tidvis også målinger av ozon, jordmagnetisme og tidevann. Det ble også gjennomført geologiske og glasiologiske undersøkelser, og det ble tatt bilder av sydlyset (Aurora australis) med et kamera som speilreflekterte halve himmelkulen. I løpet av sommersesongen 1958–59 kom det ned 12 personer som gjorde kartlegging av Dronning Maud Land. Store områder ble flyfotografert, fra 70°sør til 74°sør og fra 0-meridianen og mot 15°øst. Norway Station ekspedisjonens varighet var planlagt til to år, men ble utvidet med ett år, og Vinje var blant dem som overvintret alle tre årene.

På begynnelsen av 1970-tallet var Torgny med på to sommerekspedisjoner til Antarktiskontinentet, og i 1978–79 deltok han på den andre NARE ekspedisjonen (Norwegian Antarctic Research Expeditions). På denne ekspedisjonen var han leder for aktiviteten på Bouvetøya. Øya, som blir kalt verdens ensomste øy, ble kartlagt og mange typer forskningsvirksomhet foregikk på land og i havet omkring. Det ble satt opp en meteorologisk stasjon som var bemannet i to måneder, og dette var et av de viktigste norske bidrag til det verdensomspennende værvarslingsprosjektet Global Atmospheric Research Programme (GARP). 

Torgny Vinje dro på årlige forskningstokt i nordområdene fra og med 1964, og som ekspedisjonsleder for ulike prosjekter var han ofte på tokt flere ganger i løpet av året. Han var involvert i flere forskningsprosjekter hvor Norsk Polarinstitutt samarbeidet med norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. 

Et isdriftprogram ble startet i 1976 av Norsk Polarinstitutt og Det norske meteorologiske institutt. I begynnelsen ble det satt ut bøyer med Cessna-fly som landet på isen. Etter hvert ble bøyene sluppet i fallskjerm fra Orion eller Hercules-fly, og i 1981 ble programmet utvidet til et samarbeidsprosjekt med Polar Science Center, Seattle, USA under navnet Arctic Basin Buoy Program (ABBP). Prosjektet hadde som formål å studere samspillet mellom drift av isen i Polhavet og vindforholdene. De norske militærflyene tok også med automatiske stasjoner for Tyskland og England. I 1982 ble det for eksempel satt ut tre stasjoner, en i Framstredet (Fram-IV) og to på 84° nord – 20°vest og 50° øst. 

I 1981 fikk Norsk Polarinstitutt forskningsfartøyet «Lance», og havisforsker Vinje deltok i et forskningsprosjekt der de første hydrografiske snittene over Framstredet ble gjennomført mellom Svalbard og Grønland. Isens underside ble kartlagt ved hjelp av en sonar og det ble gjort studier av bølgenes påvirkning på isen. Istykkelse ble også målt, og iskjerneboringer ble foretatt for å undersøke saltholdighet som henger nøye sammen med isens alder. I dag, 25 år etter, er det fremdeles forskningsaktivitet i Framstredet med forskere fra Norsk Polarinstitutt. 

Soviet Norwegian Oceanographic Programme (SNOP) var et fireårig samarbeidsprosjekt mellom forskningsinstitusjoner i Sovjetunionen og Norge som startet i 1988. Hovedmålet for prosjektet var å utføre studier av vann- og istransport i passasjene mellom Frans Josef land og Grønland. Torgny ledet og organiserte dette forskningsprosjektet som hadde tillatelse fra det russiske utenriksdepartement til å arbeide i det nordøstlige Barentshav med norske skip og helikopter i samarbeid med russiske helikopter og militære fly som fløy i 10 000 m høyde og kartla isen ved hjelp av radar. Dette var på en tid da kontakten mellom øst og vest var begrenset og ennå preget av den kalde krigen, så det ble regnet som positivt å kunne samarbeide om forskning som angikk begge landene.  

Torgny hadde mye kontakt med russiske forskere, og så tidlig som i 1968 deltok han på en studiereise til Sovjetunionen hvor han besøkte vitenskapelige institusjoner i Leningrad og Moskva. På denne reisen fikk han med fly fra Leningrad være med å besøke den drivende stasjonen Nordpol 18 i Sentral-Arktis ut fra den sibirske byen Tiksi ved Lenas munning. 

Ice Data Acquisition Programme (IDAP) var et annet forskningsprosjekt Vinje var tilknyttet som også startet i 1988 og gikk over fire år. Isfjell og isforhold ble kartlagt på Spitsbergenbanken på oppdrag for oljeselskapene for å finne ut om isfjellenes antall og størrelse kunne utgjøre noen fare i forbindelse med prøveboring. Det ble benyttet helikopter for å plassere bøyene (Argus-bøyer) på isfjellene og driften ble avlest via satellitt. Noen hundretalls isfjell ble i løpet av prosjektperioden overvåket og studert. Under dette prosjektet ble også hundrevis av observasjoner fra selfangere helt tilbake til 1853 digitalisert. For første gang ble det vist at den langsiktige trenden var tilbaketrekking av havisen. 

Torgny Vinje var ansatt ved Norsk Polarinstitutt i nesten 40 år, de senere år som leder for instituttets geofysiske avdeling og er nok blant de forskerne som har lengst fartstid i havområdene i nord. Han var med på å starte iskartlegging i nordområdene, og var først ute med å studere isfjelldrift ved hjelp av bøyer som ble satt ut med helikopter både i nord og sør.

Kilder: Samtaler med Torgny Vinje.

• Fullstendig oversikt over Torgny Vinjes bibliografi samt med CV

Bilder