I 1871 var en av de store sensasjonene i den tidlige polarhistorien et faktum. På en av sine mange ferder til Novaja Semlja fant skipper Elling Carlsen vinterleiren til den hollandske oppdagelsesreisende Willem Barents som omkom i 1597. Nesten 300 år senere gravde Carlsen og hans menn ut godt bevarte kister og bøker som fortalte om dramaet til mannen som omkom i sitt tredje forsøk på å finne en nordøstlig passasje fra Europa til Øst-Asia.
Storgatbakken
Elling Carlsen ble født i Tromsø i 1819, foreldrene var Carl Asbjørnsen og Marith Ellingsdatter som bodde i Storgatbakken. Faren var innflytter fra Trondenes, skipsfører og los.
Elling fikk lite skolegang, men desto mer praktisk erfaring. Allerede som tiåring var han med sin far i lostjenesten. Sytten år gammel hyrte han på hos kaptein Ludvigsen fra Hammerfest og dro i utenriksfart. Han var ute i tre år og besøkte en rekke land i Europa.
I 1843 var han første gang på Ishavet. Han hadde tatt styrmannseksamen og fikk ansvaret for sin første skute, skonnerten «Alexander». Carlsen seilte på Ishavet i flere år og gjorde det rimelig bra. I 1847 kom han hjem med 60 hvalross, 69 sel, 200 pund ederdun og to isbjørner.
Gullgruve og tragedie
Ishavsfangsten startet forsiktig tidlig på 1800-tallet og skjøt for alvor fart i 1860-årene.
Tromsøs handelshus bygde om sine utenriksgående seilskuter til ishavsskuter, blant annet de store handelshusene Holst & Co, Hillbert Pettersen, J.F.D. Mack, Andreas Aagaard og Ebeltoft.
Eksporten av hvalrosshuder, hvalrosstenner, selskinn, hvaltalg, reinskinn, reveskinn, dun og fjær var betydelig. Hvalrosshud hadde et særlig sterkt marked i England der den ble brukt til drivreimer i de mange maskinene som den industrielle revolusjonen hadde brakt med seg.
Erfarne ishavsskippere var nøkkelpersonene i ei næring som krevde at fangstmennene tok sjanser og gikk ukjente veier for å åpne nye fangstfelt.
Hadde skipperen sagt noe, så skulle det være slik. Han var ikke så lite sta, Elling Carlsen. Staheten var likevel paret med omsorg for mannskapets ve og vel.
Tore O. Vorren i boka To menn i isen.
Først rundt Svalbard
Med oppsvinget i ishavsfangsten, tok Elling Carlsen på seg stadig nye og risikofylte oppdrag. Briggen «Jan Mayen» var hans skip nå. Tromsø Skipsverfts interessentskap satte den i stand til ishavsfangst. Carlsen ble ansatt som kaptein. Han overvåket utrustningen av skipet: hvalross-liner, tauverk, tønner, fat, harpuner, lanser, samt hvalross- og bjørnerifler.
I 1859 skrev Carlsen seg inn i polarhistorien for første gang, da han oppdaget Kong Karls land. I 1863 flyttet han på nytt grenser. Han var den første som våget seg rundt Svalbard under gunstige isforhold. Noen år seinere trengte han inn i Karahavet, øst for Novaja Semlja, som den første.
Observasjoner
Seinvinteren 1869 tramper Carlsen og en del andre ishavsskippere av seg snøen på trappa til den nylig bygde latinskolen i Tromsø. Det er geolog og adjunkt Karl Pettersen som har invitert til møte, mannen som tre år seinere oppretter Tromsø Museum.
Pettersen har to formål med møtet. Han deler ut termometre og barometre til skipperne og ønsker at de skal begynne med systematiske meteorologiske observasjoner ute på fangstfeltene. Barometerstand, temperatur, vindstyrke, vindretning, skydekke, nedbør og observasjoner av nordlys ønsker Pettersen rapporter om. Dessuten oppildner han skipperne med fortellinger om de tidligere ekspedisjonsledernes forsøk på å finne en sjøvei til Østen gjennom Nordvestpassasjen (nord for Amerika) og Nordøstpassasjen (nord for Asia).
En av disse var hollenderen Willem Barents som på sin berømte ekspedisjon i 1596 gjenoppdaget Bjørnøya og Spitsbergen. Barents seilte videre til Novaja Semlja og dro rundt nordspissen. Her ble skipet hans knust og mannskapet ble tvunget til å overvintre. Barents omkom. Tolv av de sytten som utgjorde mannskapet, klarte å nå fastlandet i to båter og berget seg.
Historien engasjerer Carlsen. Han vil vite om Pettersen vet nøyaktig hvor Barents hadde slått leir. Men det kan geologen ikke svare på, annet enn at det måtte ha vært på nordspissen.
Barents’ leir
I 1871 drar Elling Carlsen på ny nord og østover fra havna i Tromsø. Han skal drive fangst, men han har åpenbart ikke glemt historien om den berømte hollender.
Han går i land på drøyt 76 grader nord på nordkysten av Novaja Semlja. I bunnen av ei bukt finner han et ti meter langt og seks meter bredt sammensunket hus delvis fylt med is og sand. Islaget har i nesten 300 år beskyttet inventaret mot rev og isbjørn. De finner en stor mengde gjenstander som er utrolig godt bevart: kister, bøker, klær, ei klokke, musketter, en fløyte og de små skoene til kahyttsgutten. I skorsteinen finner de et brev fra Barents.
Funnet vekker en voldsom oppsikt i samtiden da Carlsen returnerer til Tromsø. De mange gjenstandene deles senere mellom Tromsø Museum og Marinemuseet i Amsterdam.
Noe av det mest oppsiktsvekkende i polarforskningens historie var Elling Carlsens ferd i 1871 da han landet i Ishamna på nordsiden av «Novaja» og gjenfant Barents vinterleir der.
Nils A. Ytreberg i Tromsø bys historie.
To år isen
Neste sesong, i 1872, er Carlsen igjen med på et dristig tokt i isen. 53 år gammel mønstrer han på som islos for den østerrikske-ungarske nordpolekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff». Hensikten med ekspedisjonen er å trenge fram mot øst til Beringstredet og dermed virkeliggjøre drømmen om Nordøstpassasjen. Skipet kommer fra Bremerhaven 3. juli og legger ut 14. juli. Carlsen loser fartøyet ut gjennom Tromsøysundet, Grøtsundet og ut i åpent hav ved Fugløya. Her blir ilden under kjelene slukket og seilene heist. Carlsen setter på nytt kursen mot Novaja Semlja. Han vet ikke da at det skal gå to år før han vender tilbake til hjembyen.
Isens jerngrep
Ekspedisjonen har hyret den beste islosen som er å få tak i. Men det hindrer ikke at skipet fryser fast usedvanlig raskt. Det kommer aldri løs igjen, noe som må være en pinlig situasjon for den gode islos Carlsen. Han og resten av mannskapet driver med pakkisen som presser voldsomt på skipet.
I mai 1873 prøver de å hogge råk i isen og komme løs. Men isen er over tre meter tjukk og arbeidet er ekstremt vanskelig. Under middagene med offiserene om bord, prøver Carlsen likevel aldri å gi uttrykk for motløshet.
Carlsen liker dårlig når mannskapet ikke helligholder søndagen på skikkelig vis. Han blir nærmest en farsfigur for noen av dem, en streng sådan.»
Tore O. Vorren i To menn i isen.
Land i sikte
30. august får Carlsen øye på land. De har drevet vekk fra Novaja Semlja og nærmer seg nå den øygruppen som får navnet Franz Josefs land, etter den østerriksk-ungarske keiseren. Oppdagelsen bringer nytt mot til mannskapet. Men de kommer heller ikke nå løs av isen og i oktober må de innse at det går mot en ny vinter.
Det er ingen mangel på proviant om bord. Det eneste er at smøret blir fordervet. Kjedsomheten og fuktigheten i lugarene er den største plagen. Som Carlsen skriver i sin dagbok en dag: «Intet passeret, minus 26 grader». I februar 1874 klarer noen av mannskapet å ta seg i land på Franz Josefs land der de utforsker fjell, daler og breer.
I slutten av februar tar de beslutningen om å forlate skipet og starte tilbakereisen. Bakgrunnen er at provianten nærmer seg slutten, medisinkista er tom og det er lite sitronsaft igjen. Carlsen overvåker arbeidet med å lage sleder og klargjøre småbåter.
Forlater skipet
De forlater «Admiral Tegetthoff» der den står skruet opp i ismassene og trekker båtene på sleder over isen. Det går svært langsomt. På de første 41 dagene avanserer de bare to kilometer om dagen i gjennomsnitt. Når juli kommer, får de nye problemer. Smeltevannet på isen gjør dem klissvåte og hindrer dem lenge i å fortsette. I perioder driver isen i feil retning.
I midten av august når de endelig åpent hav. Sledene legges igjen på isen og de få trekkhundene som ennå lever, blir skutt. Småbåtene settes på vannet og de ror av alle krefter i sørvestlig retning.
18. august når de Novaja Semlja. Denne datoen er keiser Franz Josefs fødselsdag og det er tredje gang de markerer statsoverhodets dag på ferden. Første gang var like etter at de hadde forlatt Tromsø, andre gang var de innefrosset i isen og nå markeres dagen og den vellykkede flukten fra isødet med et kjempebål.
Seks dager seinere støter de på to russiske skonnerter på fiske. Russerne blir redningen. For 1200 sølvrubler, tre av båtene og annet utstyr overtales den russiske skipperen til å avbryte laksefisket og bringe dem til Vardø. Der kan de endelig få informert sine kjære om at de er kommet velberget til land. Telegrammer sendes: De er berget!
8. september, drøyt to år etter at han dro fra byen, kunne Elling Carlsen gå i land i Tromsø. På moloen ble han omfavnet av kona Hanne som hadde vært fra seg av engstelse og regnet med at han var død.
Tromsø trommet sammen til storfest for sin polarhelt. 120 gjester hyllet Carlsen. På veggen hang et skjold med innskriften: Elling Carlsen, Ridder av Sankt Olavs orden og Franz Josefs orden.
Geolog Karl Pettersen holdt festtalen. En lang rekke andre talere sto også opp. Det hele ble avsluttet med et heidundrende fyrverkeri ved midnatt.
Fyrvokter
I 1879 la Carlsen opp sin ishavskarriere for godt. Resten av sitt yrkesaktive liv levde han tilbaketrukket og i sterk kontrast til påkjenningene i isen. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894.
Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900.
Kilder:
Tore O. Vorren: To menn i isen, Gyldendal 1993.
Ottar nr. 3 1992.
Nils A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bind 1.