Signehamna

Signehamna er et naturskjønt område som ligger langt inne i Krossfjorden. Her ligger restene av en tysk værstasjon fra 2. verdenskrig. Fuglefjellene i området gir landskapet liv og en frisk, grønn farge.

På vestsiden av Lilliehöökfjorden ligger Signehamna som har fått sitt navn etter Gunnar Isachsens hustru Signe. Rittmester Isachsen drev med kartlegging av dette området i 1906 og 1907. Her som andre steder på Svalbard var fyrst Albert av Monaco med i bildet gjennom å finansiere deler av kartleggingen.

Signehamna er imidlertid kjent for noe helt annet enn Gunnar Isachsens Signe eller fyrst Albert av Monaco. Inne i denne vakre og lune bukta, med sin gode havn og et yrende fuglefjell i sør, lå den tyske marines værtjenestestasjon Knospe under 2. verdenskrig. Knospe var oppkalt etter Hans-Robert Knoespel som i 1941 fikk ideen om å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie meteorologisk informasjon. Knoespel fant ut at landstasjoner ville være sikrere mot angrep. Om vinteren ville de blant annet være beskyttet av pakkisen og den mørke polarnatten. Knoespels ide førte til at seks mann ble satt i land i Signehamna i midten av oktober 1941. De bygde opp værstasjonen, og gjennom vinteren var deres oppgave å innhente alle typer værinformasjon som den tyske krigsadministrasjonen anså som viktig for krigføringen i Europa. Knospe var i drift hele vinteren og stasjonen ble høsten 1942 erstattet av Nussbaum som ble plassert omtrent på samme sted. Dermed kunne mye av utstyret fra Knospe brukes videre. Hva tyskerne ikke visste, var at de allierte styrkene hadde fått nyss om hvor værstasjonen lå. I løpet av høsten 1942 gjorde nordmennene flere forsøk på å lokalisere stasjonen, men hver gang ble de forhindret av dårlig vær.

I juni 1943 ble Nussbaum funnet av norske styrker med base i Barentsburg. I den korte kampen som oppstod tok, ifølge noen kilder, en av tyskerne sitt eget liv for å unngå å bli tatt til fange. Andre kilder hevder at han ble drept av nordmennene. En nordmann druknet da han la på svøm mot land etter at båten han var om bord i ble beskutt av en tysk ubåt.

Over et stort område i og rundt Signehamna bygde tyskerne en vinterstasjon, en sommerstasjon, en automatisk værstasjon og mange nød- og evakueringsdepoter. Den tyske værstasjonen i Signehamna spredte derfor sine fingrer og nett i mange retninger. Værstasjonen var basert på helårs bemanning, mens den automatiske værstasjonen ble brukt for å innhente værobservasjoner og radiooverføre dataene i den perioden da stasjonen ikke var bemannet. De automatiske stasjonene var basert på nyskapende teknologi. Teknologien var allikevel i sin barndom og den brøt ofte sammen etter kort tid. Av 20 automatiske værstasjoner som ble etablert av tyskerne på Svalbard under siste verdenskrig, var kun tre i drift i mer enn en måned.

Av sikkerhetsmessige hensyn var værstasjonen i Signehamna ikke synlig fra sjøen, men lå godt skjult bak det første høydedraget over bukta. Oppe på Høyden, med utsyn over bukta, ligger i dag restene etter den automatiske værstasjonen i form av runde jernbeholdere og stenger fra batteritønner samt støttebein til antennen. De andre delene av stasjonen er borte. Noen hundre meter lenger inne i landet, mot vannet Hajeren, ligger det som i dag er igjen av den bemannede værstasjonen Knospe. Stasjonen kan i dag ikke betegnes som noe annet enn en ruin. Den ble sprengt og brent av de norske styrkene i 1943 og siden overlatt til naturen og menneskenes nedbrytende krefter. Det som ligger tilbake er fragmenter av fortiden som forteller en historie om de aktivitetene som en gang foregikk her. Spredt over et konsentrert område ligger store mengder «jernskrammel» (rester etter stasjonsbygninger, teknisk utstyr, husgeråd og personlig utrustning). Her ligger alt fra store drivstoff-fat merket Kriegsmarine, ledninger, trekasser og jernfat. For øvrig finnes rester av aggregater, rustent verktøy, sinkbøtter og jerrykanner til flaskeskår, kopper, tallerkener, hermetikkbokser, patronhylser, skibindinger og biter av teltduk.

For mange kan kontrasten mellom slike rester og den storslagne omkringliggende naturen vekke forargelse. Men kulturminner er ikke nødvendigvis vakre eller knyttet til aktverdige historiske hendelser. Kulturminner kan like gjerne være både skjemmende og ubehagelige. Opplevelsesverdien trenger imidlertid ikke ensidig å være knyttet til det vakre. Ofte kan det motsatte gi enda større opplevelser og fortelle dramatiske historier. Så også i Signehamna. Historien, plasseringen og kulturminnene som er igjen etter Knospe og Nussbaum viser hvordan krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning nede i Europa. Signehamna er en del av Svalbards nære historie og skal som kulturminne behandles med respekt. Du kan gjerne se og oppleve, men du skal ikke røre eller forstyrre.

Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka