Engelskbukta byr på gode muligheter for fotturer med utsikt mot hav, breer og fjell. Bukta ble kalt Cove Comfortless av engelskmennene, og var mye brukt under den tidligste hvalfangstfasen på begynnelsen av 1600-tallet. Her er det flere egnete landstigningssteder langs en strekning på 5 km.
På begynnelsen av 1600-tallet ble Svalbard en magnet som trakk skuter nordover for å drive hvalfangst. Skip og sjømenn fra mange nasjoner i det vestlige Europa deltok i fangsten. Med mulighetene for et godt økonomisk utbytte foregikk ikke fangsten uten gnisninger, konkurranse og rivalisering mellom de ulike hvalfangstnasjonene. Hovedoppgjøret om hvalfangstrettigheter og retten til de beste fangstplassene stod tilslutt mellom England og Nederland. Etter en overenskomst ble hvalfangstplassene delt mellom dem. Engelskmennene skulle drive fangst sørover fra Magdalenefjorden, mens nederlenderne kontrollerte områdene nord for denne fjorden som ligger i det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Som ledd i denne overenskomsten ble Engelskbukta tildelt engelskmennene. Bukta ble mye brukt av engelske hvalfangere på 1600-tallet. Ifølge skriftlige kilder skal engelskmennene ha oppført en hvalfangststasjon i bukta. På kartene til Gerritz (1613) og The Muscovy Company (1625) er bukta kalt Cove Comfortless. Bakgrunnen for at bukta fikk dette navnet skal være historien om seilskutene Mary Margaret og Elisabeth.
I 1611 utruster det engelske handelskompaniet The Muscovy Company to skuter for å gjøre et første forsøk på å drive hvalfangst på Svalbard. Skutene er «Mary Margaret» på 150 tonn og «Elisabeth» på 50 tonn. Ledere for ekspedisjonen er Jonas Poole og Thomas Edge, begge allerede godt kjent med farvannene rundt Svalbard etter tidligere seilaser. Mary Margaret utstyres for å drive hvalfangst, og seks mann fra Biscayabukta blir med på ekspedisjonen for å hjelpe engelskmennene med fangsten.
Dette var i den vesteuropeiske hvalfangstens barndom. Få hadde erfaring med eller kunnskap om å drive hvalfangst. Men Europa trengte olje, det var gode priser på spekk, og ressursene var tilgjengelige i store mengder i farvannene rundt Svalbard. Kunsten å drive hvalfangst måtte og skulle læres, og til dette var det behov for hjelp fra erfarne hvalfangere. De eneste med slik erfaring var sjømenn fra Biscayabukta som allerede i flere hundre år hadde drevet hvalfangst, både i Biscayabukta og ved Labradorkysten. Slike hvalfangere ble nå, og i årene fremover, engasjert av sjøfartsnasjonene i Europa til hjelp i hvalfangsten nordpå. Ennå eksisterte det ingen hvalfangststasjoner på Spitsbergen. Flere av disse ble etablert noen år senere.
«Mary Margaret» og «Elisabeth» seiler fra Blackwall i England i begynnelsen av april og ankrer opp i Ebeltofthamna i Krossfjorden i slutten av mai. Skriftlige kilder oppgir Ebeltofthamna som den første engelske havna på Svalbard. Der er også havna med den eldste engelske hvalfangststasjonen. Historien forteller at seilskipet «Mary Margaret» drar sørover til Cove Comfortless nord i Forlandsundet hvor hun blir presset på land av isen og ødelegges, men ikke før engelskmennene har rukket å drepe 500 hvalross. Havariet skjer mens sjøfolkene er på land, opptatt med å koke olje av hvalrosspekket. I mellomtiden har Jonas Poole reist nordover og sørover langs Spitsbergens kyster med «Elisabeth» for å kartlegge landet og dets ressurser. Han får kjennskap til forliset mens han er på Bjørnøya og reiser tilbake for å komme skipet til unnsetning og berge mannskap og last. Han har problemer med å lodde seg gjennom Forlandsundet for å nå havaristen, men klarer til slutt å komme frem. Her finner han ut at noen av mannskapet fra «Mary Margaret» har fått tak i Thomas Marmaduke fra Hull, en selvstendig skipper uten tilknytning til noe engelsk handelskompani. Slike uavhengige kapteiner blir på denne tiden ofte sett på som kaperkapteiner og eventyrere. Mannskapet har overtalt ham til å hjelpe seg med bergingen av all oljen samt transport hjem mot et tilstrekkelig beløp. Thomas Marmaduke seiler ikke fra Cove Comfortless etter «Elisabeth»s ankomst, til Jonas Pooles store irritasjon.
Etter i fellesskap å ha gjort ferdig oljekokingen laster mannskapet fra begge skipene Wellmanns mislykkede polarferd «Elisabeth» så full av olje at hun kantrer. Jonas Poole omkommer nesten, men klarer så vidt å komme seg opp av lasterommet. Havaristene fra begge skutene får leide med Marmaduke tilbake til Hull i England. Han tar også, mot betaling, med så mye av lasten som det er mulig å berge. Slik gikk det til at engelskmennene fra Muscovy Company faktisk klarer å miste begge sine seilskuter dette året. Edge nedtegner senere at det eneste fruktbare som kom ut av sommeren 1611 var at de seks biskayerne om bord klarte å drepe en hval, den første hvalen fangstet og drept på Spitsbergen. Slik skrev de historie og ga startskuddet til en epoke på Svalbard som endte 200 år senere med nesten total utryddelse av grønlandshvalen i disse farvannene.
I år 2000 ble det funnet en gallionsfigur fra en gammel seilskute ved Poolepynten på vestsiden av Forlandssundet. Gallionsfiguren var meget godt bevart og viste en løve med krone. Den kommer fra en skute som seilte og forliste i disse farvannene for rundt 400 år siden.
Tekst brukt med tillatelse fra Cruisehandboka