Salomon August Andrée

Svensk ingeniør, fysiker, aeronaut og polfarer

1854–1897

Salomon August Andrée ble født 18. oktober 1854 i Gränna i Sverige, og utdannet seg til ingeniør. Under polaråret i 1882–83 deltok han som feltassistent for Nils Ekholm på en svensk overvintringsekspedisjon til Svalbard, hvor han foretok luftelektriske observasjoner på Svenskhuset på Kapp Thordsen.

Ballongferdene

Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée sto i bresjen for å utforske Nordpolen med luftballong. Han hadde i 1876 vært på verdensutstillinga i Philadelphia hvor ny teknologi ble vist fram, deriblant muligheten for å ferdes med luftballong. Under det internasjonale polaråret i 1882–83 deltok Sverige med en delegasjon forskere på Kapp Thordsen i isfjorden, hvor Salomon August Andrée var ingeniør og foretok luftelektriske målinger og astronomiske observasjoner. Her fikk han sine første polare erfaringer.

I 1892 fløy Andrée for første gang i en luftballong, og snart etter kjøpte han sin egen ballong, og foretok oppstigninger og landinger de neste to årene, samtidig som han foretok observasjoner og målinger mens han var i lufta. Han eksperimenterte også med metoder for å kunne styre farkosten.

Andrée la en plan for å fly over de islagte farvannene i Polhavet med luftballong, for på den måten å nå Nordpolen. Det ble samlet inn penger til en slik ferd, og i 1895 la Andrée frem sine planer for en Nordpolekspedisjon som skulle starte nordvest på Svalbard.

Fire menn poserer på dekket av en båt. De har mørke penklær, hatter og bart.
Andrée-ekspedisjonen 1896–1897. Swedenborg, Andrée, Frænkel og Strindberg ombord i (antakelig) ekspedisjonsfartøyet «Virgo». Foto: Reidar Lund / Norsk Polarinstitutt
Mann med gevær står ved siden av en skutt isbjørn
Andrée har skutt isbjørn. Foto: Norsk Polarinstitutt

Sommeren 1896 var Andrée klar for å fly med luftballong fra Virgohamna nordvest på Svalbard til Nordpolen, men dårlig vær førte til at ekspedisjonen ble utsatt til året etter.

Året etter dro Andrée nordover til Svalbard igjen med ekspedisjonsfartøyet «Virgo» og i tillegg fulgte marinefartøyet «Svensksund» som var stilt til rådighet av den svenske stat. Den 30. mai var ekspedisjonen framme i Virgohamna, og arbeidet med å føre lasten i havn, sette ballonghuset i stand, fylle ballongen osv. kunne begynne. Den 11. juli var det endelig forhold for å ta av med luftballongen, og Andrée sammen med N. Strindberg og K. Frænkel tok av fra Virgohamn på Danskeøya med ballongen «Örnen». Ved starten mistet de 2/3 av slepelinen, og ballongen lot seg dermed ikke styre. Den tok først en nordøstlig, senere en østlig retning, og 14. juli ble de tvunget til å lande på isen 480 km nordøst for startstedet. Ekspedisjonen holdt seg på landingsplassen i en uke mens de forberedte ferden over isen. De hadde to alternativer, enten å gå mot Sjuøyane utenfor nordkysten av Spitsbergen, eller mot Kapp Flora på Frans Josefs land. Det var lagt ut nøddepoter begge disse stedene. Avstanden til depotene var omtrent 300 kilometer uansett hvilken vei de valgte. Valget falt på Frans Josefs land og den 22. juli begynte isvandringen.

Isvandring

I 13 døgn vandret havaristene mot Frans Josefs land før de innså at strømmen og isen førte dem i feil retning. Underveis hadde de kvittet seg med både proviant og utrustning, for å lette sledene som var tunge å dra. De la om ruta 4. august og gikk i retning Sjuøyane, men ga opp dette i midten av september. Drivisen førte dem i en annen retning, og ferden begynte å ta på. De var utslitte og plaget av sykdom og skader. De bestemte seg for å overvintre på isen, og håpet at strømmene til slutt vil føre dem tilbake til Spitsbergen. Også denne planen slo feil, isen brøt opp, og 5.oktober reddet ekspedisjonen seg i land på Kvitøya.

Kvitøya

Andrées og hans kameraters skjebne var lenge ukjent, men 6. august 1930 ble en del levninger av dem funnet av en ekspedisjon utsendt av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Ekspedisjonen, som benyttet M/K «Bratvaag», skulle til Frans Josefs land, men gikk i land på Kvitøya, og fant rester etter ekspedisjonen. Et av de store arktiske mysterier var delvis løst, en visste nå hvor Andrée og hans menn endte opp, men det skulle bli spekulert i hvorfor de døde så tidlig, – mens de enda hadde proviant, og før vinteren hadde satt inn for alvor.

Funnet av ekspedisjonen 1930

Oppdagelsen av restene etter Andrée-ekspedisjonen ble en verdensnyhet og det ble i all hast utrustet en ny ekspedisjon av et pressekonsern for å finne flere rester og kanskje et svar på hva som hadde skjedd. En måned senere ble fotografier, dagbøker m.m. funnet av ekspedisjonen om bord på M/K «Isbjørn».  I dagboka til Strindberg finnes den siste opptegnelse gjort 17. oktober. Han døde først og ble begravd av de to andre. Dødsårsaken er ukjent, og det har vært spekulert i alt fra trikinose etter å ha spist isbjørnkjøtt, til kullosforgiftning. I boka Ekspedisjonen foretar Bea Uusma en gjennomgang av alle mulige teorier. Andrées ekspedisjonsutstyr finnes nå i et eget Andrée-museum i Gränna, Småland. Andrées dagbøker er utgitt i Med Ôrnen mot polen (1930).

I Norsk Polarinstitutts bildearkiv finnes bilder fra Andrées ballongferd, og fra funnene som ble gjort i 1930.

Stenvarde med et jernkors på toppen. Minnesmerket ligger på en strand og det er fjell i bakgrunnen.
Minnesmerke over Andree’s ballongferd i Virgohamna på Svalbard. Foto: Frank A. Jenssen, Norsk Polarinstitutt