Peter Tessem

Peter Tessem ble født 09.04. 1875 i Beitstad i Nord-Trøndelag som den eldste i en stor søskenflokk, og vokste opp under små kår. Han gjorde det bra på skolen, og reiste tidlig til England for å tjene til livets opphold. Her fikk han hyre på en tysk båt, og opparbeidet seg bred erfaring som sjømann. Han lærte seg tysk om bord og skolerte seg også til skipstømmermann. Da han kom hjem i 1902 lærte han seg mer om tømmerfaget, og fikk samme år arbeid på et skipsverftet i Trondheim. Her fikk han i oppdrag å reparere William Zieglers skute «America», som var skadet etter Baldwin-Ziegler-ekspedisjonen til Frans Josef Land. Tessems arbeid ble lagt merke til, og William Ziegler som planla ny ekspedisjon mot nord, tilbød Tessem plass som skipstømmermann på den kommende ekspedisjonen.

Zieglers polarekspedisjon 1903–1905 

«America» var en stor steam yacht utrustet med det aller beste av datidens vitenskapelige utstyr. Ziegler-ekspedisjonen besto av 39 menn, hvorav tre var norske. Ombord hadde de med seg 218 hunder og 30 ponnier. Målet med ekspedisjonen var todelt; vitenskapelige undersøkelser av nordområdet, samt nå det geografiske punktet Nordpolen. For å klare dette var planen å fryse fast så langt nord som mulig ved Frans Josef land, for deretter å krysse polhavet over isen med hunder og hester som trekkraft. Hestene skulle ved behov slaktes som proviant for hundene. Planen lyktes derimot ikke da skipet allerede første vinter ble knust av ismasser. Restene av skipet forsvant senere i havet etter en sterk storm, men før skipet gikk tapt fikk mannskapet berget det vitenskapelige utstyret og en god del proviant på trygg grunn.

Tiden på Frans Josef land ble brukt til omfattende vitenskapelig arbeid, samt at det ble gjort tre forsøk på å nå Nordpolen med hundespann. Deler av dagboken til Peter Tessem fra det siste året er bevart, og ut fra denne kan en lese at han deltok på det siste forsøket på å nå Nordpolen fra Camp Abruzzi i mars 1905, men gruppen måtte snu grunnet krevende is- og værforhold. Om han deltok på de to andre tidligere forsøkene er uvisst. Tessem fikk viktige polare erfaringer i denne periode. I det frosne landskapet jaktet han både sel, fugl og isbjørn. I leiren var han ansvarlig for vedlikeholdsarbeid som å reparere og lage nye hundesleder, og han deltok i forberedelser til nye ekspedisjoner og innsamling av vitenskapelig data. Han ble også en svært erfaren hundekjører i den særegne pakkisen der, og som forberedelse til det siste støtet mot Nordpolen våren 1905 trente han hundespannet sitt daglig. For sin innsats fikk Tessem etter sin hjemkomst et lommeur i gull med inngravering på innsiden av lokket. 

Mannskapet ble berget av redningsbåten «Terra Nova» i juli 1905, og skipet ankom Tromsø 29. august 1905. Sponsoren William Ziegler var i mellomtida død, og flere ekspedisjoner var ikke aktuelle. Selv om Baldwin-Zieglers ekspedisjon ikke lyktes med å nå sitt geografiske mål, fikk det vitenskapelige arbeidet mye oppmerksomhet i hjemlandet. Det ble publisert flere artikler i vitenskapelige tidsskrifter og bøker etter ekspedisjonen. Samme året som Tessem returnerte til Norge giftet han seg med Pauline Karine Pettersen i Tromsø, og de fikk fire barn sammen.

Wellmann-ekspedisjonen 1906–1909 

Amerikaneren Walter Wellmann ville nå Nordpolen med luftskip fra Virgohamna, Spitsbergen. Wellmann hadde flere ganger forsøkt å nå Nordpolen over havisen, med Svalbard eller Frans Josef land som utgangspunkt, men etter sitt siste mislykkede forsøk konkluderte han med at Nordpolen lettest kunne nås med luftskip. Wellmann var en pioner på området, men hans anstrengelser og forsøk i perioden 1906–1909 førte ikke fram til suksess. I den dokumentasjonen som finnes etter Tessem fremgår det at han var hyret av Walter Wellmann som snekkerformann/arbeidsleder på Svalbard i de tre påfølgende år. 

I Virgohamna ble det reist både hus, gassproduksjonsanlegg og en stor luftskiphangar. I minneordet som sto i avisen ble Tessem fremhevet som «Wellmanns mann» på Svalbard. I Tessems dagbok står det beskrevet i detalj hva som gikk galt ved Wellmanns siste forsøk på å nå Nordpolen 15. august 1909. Det enorme luftskipet rev seg løs etter flere tidligere uhell, og steg ukontrollert til værs og eksploderte 200 meter opp i lufta, over hodet på folkesamlingen. Tessem avslutter i dagboken sin med følgende: 

«Mr. Wellmann betrakter det hele med urørlige trekk, griper til skyggen av sin lue, letter denne og bøyer hodet lett. Er det den siste hilsen for oppgivelsen av en stor ide eller er det tegn på at han bøyer seg for en ubønnhørlig skjebne, som nekter hans utførelse av sin store plan ved voldsomt å tilintetgjøre de materielle verdier han skulle hjelpe seg med? Man gjetter forskjellig, men alle forstår og føler at situasjonen er alvorlig for denne viljesterke mann som kaster et siste blikk på vraket med ordene ‹Der ligger en pen haug av skrapjern› og går inn i huset.» 

17 år etter Walter Wellmanns tredje og siste forsøk i 1909 greide Roald Amundsen det Wellmann hadde drømt om. Wellmann telegraferte og gratulerte Amundsen. 

Peter Tessem hadde på sin side ikke mistet interessen for Arktis, og søkte allerede samme året (brev datert 21. oktober 1909) Amundsen om å delta på den kommende «Fram»-ekspedisjonen (senere gjerne omtalt som Sydpolekspedisjonen), men fikk ikke plass. Tessem livnærte seg i de påfølgende årene med bygningsarbeid i Tromsø og omland, og hadde flere arbeidsopphold i Amerika for å klare alle forpliktelser hjemme. I byen var han blant annet byggmester for den store Skihytta i Tromsø som ble oppført høsten og vinteren 1913–1914, og som nå er vernet som kulturminne. Tessem fikk en ny mulighet da Amundsen planla sin neste ekspedisjon, nemlig «Maud»-ekspedisjonen. I brev fra Amundsen datert november 1917 ønskes han velkommen i gjengen.

Roald Amundsens «Maud»-ekspedisjon 1918–1925 

Med polarskuta «Maud» ønsket Roald Amundsen å drive over Polhavet og nå den geografiske Nordpolen, samt gjøre vitenskapelige datainnsamlinger i området. «Maud» seilte ut fra Kristiania i juni 1918, men ble stoppet av isen like forbi Kapp Tsjeljuskin (Eurasias nordligste fastlandspunkt) tidlig i september samme år. Her ble skuta liggende fast i ett år, før den endelig slapp ut av isens grep 12. september 1919.

Amundsen hadde da gitt ordre til Peter Tessem og Paul Knutsen om å bringe vitenskapelig arbeid og post hjem via Dikson – en strabasiøs ferd på nesten 1000 km. Avreisen fra «Maud» endte med døden for Tessem og Knutsen, og det har i ettertid vært mange spørsmål og spekulasjoner rundt denne kontroversielle avgjørelsen. Det man med sikkerhet vet, er at både Roald Amundsen og ekspedisjonsdeltager Harald Ulrik Sverdrup sine dagbøker i store trekk forteller det samme forløpet frem mot utsendelsen:

Amundsen er svært syk etter at tre alvorlige ulykker har rammet han med korte mellomrom i løpet av de første månedene skipet har ligget i vinterhavn, og han frykter at han ikke vil overleve en videre ferd nordover. Etter den siste og mest alvorlige ulykken, med kullosforgiftning i det magnetiske observatoriet 10. desember 1918, har hjertet hans slått seg vrang med uregelmessigheter og han holder seg stort sett på lugaren sin. Han samler mannskapet sitt 22. desember for å meddele at turen minst vil ta fem år, og at det er en mulighet for at de som føler turen blir for lang kan forlate ekspedisjonen. Han vil ha svar fra mannskapet ved hjelp av en hemmelig avstemming, men ingen stemmer for å forlate. Amundsen skriver at «Alle ville de gjøre turen ut. Der var ikke tvil i noen sjæl». Sverdrup bekrefter hendelsen i sin dagbok. «Vi holder sammen som ærteris», skriver han.

Jul og nyttårsaften feires i ro og fordragelighet ombord, og mannskapet har fri fra sitt vanlige arbeid. På den første dagen i det nye året 1919, bare en drøy uke etter avstemningen, overrasker så Amundsen mannskapet sitt ved å fortelle at han har besluttet å sende en eller to menn hjem for å sikre at de mange observasjoner fra området kommer vel frem. Han orienterer om at han har talt med Tessem samme dag, og at han har erklært seg villig til å påta seg dette oppdraget dersom han får med seg en mann. Amundsen offentliggjør bare få dager etter at han selv tenker å følge med Tessem ut fra «Maud» grunnet sine hjerteplager. Sentralt for planen om utsendelse synes opprinnelig å være at Amundsen ønsker å forlate ekspedisjonen på grunn av sin helsetilstand, og at det er Tessem som skal ledsage han. I samme tidsrom blir ekspedisjonsdeltager Paul Knutsen syk og sengeliggende, og tilstanden tolkes ombord som nyrestenssykdom. Han får streng diett gjennom hele januar og februar, og Amundsen skriver i sine notater 29. januar 1919 at «jei vover ikke beholde Knutsen, da en sykdom – som nyresykdom – lett kan komme tilbake og da på sådan måte at vi står maktesløse. Min beslutning om at forlate ekspedisjonen til sommeren må jei derfor gjøre om igjen. Når en av to syke må fårtsætte, så blir dette min plikt..» 

Gjennom våren 1919 deltar Tessem på mange sledeekspedisjoner hvor målet er å kartlegge området, og han utnevnes også som leder på en 14-dagers ekspedisjon i april måned. Han beskrives som en pasjonert jeger, og hans arbeidsinnsats og bidrag ombord på «Maud» i hele perioden er stor. Amundsen omtaler han i rosende ordlag i dagboken sin, og Tessem har selv etterlatt seg et vitnesbyrd i form av et brev datert 14. august 1919 til sin venn, fylkeslege Dybwad Holmboe, som tyder på at livet forløp normalt og uten vansker det første året ombord på «Maud». I brevet, som etter planen skulle postes i Dickson, står det at «overvintringen har i det hele forløbet godt». Amundsen selv er fortsatt for syk til å delta på vårens sledeekspedisjoner, og han jobber stort sett i lugaren med bokprosjektet sitt «Nordøstpassagen». Denne boka er tenkt som en viktig inntektskilde med tanke på at økonomien for ekspedisjonen er svært krevende, og Amundsen har et ønske om at inntektene fra boken skal sikre hans nærmeste om han skulle falle fra underveis.

Sommeren 1919 kommer svært sent dette året, og i begynnelsen av august ligger «Maud» fremdeles helt fast i isen i bukten. Amundsen og hans mannskap frykter nå at skipet ikke vil komme seg fri og at de står foran en ny overvintring her. Det er et kaotisk ombord på skipet i tidsrommet august–september 1919, med stadig endringer i planer på hvem av mannskapet som skal sendes ut. På ett tidspunkt skal hverken Tessem eller Knutsen sendes ut, og begge gir uttrykk for at de vil bli ombord bare noen dager før «Maud» kommer seg fri fra isen. I dagboken til Sverdrup uttrykkes det frustrasjon over de stadige endringer og usikkerheten som råder. Men utsendelsen er åpenbart blitt svært viktig for Amundsen av mange ulike årsaker, og da «Maud» endelig slippes ut fra sin vinterhavn 12. september 1919 står Tessem og Knutsen klar for å ta seg mot Dikson raskest mulig. I den store postforsendelsen har de blant annet med seg brev fra Amundsen til broren Leon, hvor han ber om at alle utgifter for hjemreisen deres skal besørges, at de skal få utbetalt ekstra hyre, samt at Amundsen har skrevet et brev hvor han ber om Kongens fortjenestemedalje til begge to.

Tessem og Knutsen er beordret av Amundsen til å reise ut så snart isen fryser igjen og sledeforholdene tilsier det, noe Amundsen selv spår vil skje i oktober måned. De går da mot den verste årstiden med tanke på stadig kortere dagslys og hyppige vinterstormer, men Amundsen er klar på at «om de gjør en så pliktstridende handling (at de velger å overvintre i Maudhavn og ikke går direkte mot Dickson) skal de fratas all ære, og brevet om Kongens fortjenestemedalje må da straks tillintetgjøres». Vi vet av brev forfattet av Tessem at de forlot stenhytten i Maudhavn 15. oktober 1919, og at de med dette adlød ordren de hadde fått av sin leder. Det siste sikre livstegnet fra Tessem og Knutsen er brevet som ble funnet ved kapp Wild datert 15. november 1919 av Tessem. Her finner de matvaredepotet i elendig forfatning da ankom, men de skriver at de er i god form. De to ekspedisjonsmedlemmene hadde på dette tidspunktet tilbakelagt anslagsvis halve strekningen av den krevende ferden. Videre ferd måtte skje uten matvaredepoter i vanskelig terreng. 

Tessem og Knutsen når begge nesten frem til målet, telegrafstasjonen på Dikson. Dette må sies å være en stor prestasjon i seg selv, med tanke på omstendigheter som ekstrem kulde, manglende dagslys og med kun fem middelmådige hunder som trekkraft. Tessem anses å være leder av duoen, og hans levninger ble lokaliseret ved senere leteaksjon bare 3 km fra Dikson i en bratt skråning. Han har med stor sannsynlighet kunne sett lysene fra Dikson før han falt om. Liket av Knutsen er aldri blitt funnet. 

Når Roald Amundsen senere mottar budskapet om at hans to utsendte menn sannsynligvis er omkommet i isødet, endres historien om den kontroversielle utsendelsen og forløpet seg. Amundsen formidler nå i brev til Leon at det var Tessem selv som ønsket å forlate ekspedisjonen, da han var svært plaget av hodepine. Amundsen sa også at de to mennene var «komplett utstyrt i alle retninger», og at de selv kunne velge når de ville forlate Maudhavn. Kildegjennomgang dokumenterer at dette er en feilaktig og misvisende fremstilling, og motivet synes å være å fraskrive seg ansvaret som ekspedisjonsleder for tap av to menn i sin beste alder. Historien om Tessem og Knutsen dysses ned og møtes med stillhet. Stemmene til Tessem og Knutsen kan dessverre aldri bli hørt, men skriftilg materiale som foreligger tyder på at den bakenforliggende årsaken til utsendelsen er annerledes enn versjonen Amundsen ønsket å fremme etter at Tessem og Knutsen omkom på vei mot Dikson. Sikkert er det at Tessem sin tragiske død fikk store ringvirkninger for hans familie. Hans kone Pauline ble sittende igjen som enkefrue i relativt ung alder med fire små barn. Peter Tessem fikk heller aldri den heder og anerkjennelse han fortjente for sine mange års erfaringer og virke på flere ulike polare ekspedisjoner.

Forfatter: Silje Tessem

• The mystery of Amundsen’s post | Soviet Weekly, 1984
• Brev vedr. Tessem/Knudsen-mysteriet
• Artikler fra Sovjet-Nytt relatert til Tessem/Knutsen-mysteriet

Bilder