Pava Lars Tuorda

Samisk navn: Pava-Lásse

Pava Lars Tuorda ble født 25.desember 1847 i samebyen Tuorpin i Sverige. Foreldrene var Nils Nilsson Tuorda og Maria Amulsdotter Persdotter Länta. Pava var den eldste sønnen etterfulgt av to søstre, og to brødre. 

Jeger

Pava Lars Tuorda ble tidlig en kjapp og utholdende skiløper, og ble også en god jeger. Han jaktet på ulv og bjørn. Han sporet opp ulvene i jaktlaget, og han var den som sto klar utenfor bjørnehiet for å stikke bjørnespydet i bjørnen når bjørnen kom ut av hiet etter å ha blitt vekket opp av bjørnejegerne. Pava skal ha tatt 28 bjørn, 25 med spyd og de øvrige med gevær i løpet av sine leveår.

Kartlegging

Om somrene var Pava Lars Tuorda fra 1860-tallet engasjert som veiviser under kartlegginga av Norrbottens lappmarker. Han var utholdende og bar mye tungt utstyr for kartografene. Han var viden kjent for sin evne til å finne beste ruta i terrenget. I 1881 var Tuorda veiviser og bærer for den franske oppdagelsesreiseren Charles Rabot til fjellet Sarektjåkka, Sareks høyeste topp. 

Engasjert til ekspedisjon

I 1883 dro polfareren Adolf Erik Nordensköld til Grønland for å undersøke innlandsisen på det som er blitt hetende: «Den andre Dicksonske ekspedisjonen til Grønland» (etter Oskar Dickson som finansierte ekspedisjonen). Med seg på turen hadde han engasjert Pava Lars Tuorda, på bakgrunn av Tuordas egenskaper som dyktig skiløper, jeger og stifinner (i tillegg snakket Tuorda svensk). Landshøvdingen og kartograf Henrik Adolf Widmark i Norrbotn hadde anbefalt Tuorda. De to kjente hverandre fra kartleggingsekspedisjonene Tuorda hadde deltatt i tidligere. I tillegg til Tuorda ble samen Anders Rassa engasjert. De to reiste til Gøteborg via Kristiania hvor de møtte den norske forfatter og sameforsker professor Jens Andreas Friis, som gjorde stort inntrykk på det to besøkende samene da Friis snakket samisk. Ferden gikk så videre til Gøteborg hvor Rassa og Tuorda gikk ombord i den isforsterkede skuta «Sofia» hvor de møtte Nordenskiöld og de øvrige ekspedisjonsmedlemmene før seilasen til Grønland. 

Overfart til Grønland

Fra Gøteborg gikk seilasen via Island, dog ikke uten dårlig vær, noe Tuorda slet med. I utgangspunktet skulle både han og Rassa ta sin tørn ombord som sjømenn, men det protesterte de på, og ble oppført som jegere i sjømannsboka da de mønstret ombord. På Island fikk de landhyre i en uke, hvor de fikk med seg mest mulig av by, handel, og kirkeseremoni. 

Grønlandsisen

«Sofia» ankom Aulaitsvik på Grønlands vestkyst i månedsskiftet juni-juli 1883, etter å ha satt i land et landparti ledet av professor Nathorst på Diskoøya. Hovedekspedisjonen på elleve deltakere ledet av Nordenskiöld hadde som formål å undersøke de sentrale områdene på Grønland var isfrie eller ikke. Nordenskiöld mente at det ikke var umulig å finne isfritt land all den tid klimaet var så tørt i innlandet. I tillegg skulle ekspedisjonen undersøke hvordan innlandsisen påvirket landskapet.

Det ble et svare strev med å komme seg opp på isbremmen med alt utstyret, og det ble diskutert hvordan de skulle ta seg frem over iskappen som var gjennomboret av bresprekker. Nordenskiöld ville rett frem, men det ble et umåtelig slit ned og opp av bresprekkene, så de måtte i stedet ta seg frem langs bresprekken på kryss og tvers i stedet for i en rett linje. Dette gikk fortere, og Tuorda evnet å holde kursen til tross for kryssinga frem og tilbake, noe han fikk stor anerkjennelse for av Nordenskiöld som lot Tuorda bli veiviser og fører. 

Slit og vanskelig føre

850 kg utstyr fordelt på seks sleder, det er hva de dro på. Solen stekte og de ble både solbrente og noen ble plaget med snev av snøblindhet. I tillegg lå det vanndammer under et tynt lag av snø, umulig å se, men våt ble de når de trødde igjennom. Det var et slit, og til slutt innså Nordenskiöld at de ikke kom seg videre med all oppakninga. En siste sjanse var å sende de to samene videre alene, de to som var så dyktige å gå på ski og ta seg fram i ukjent terreng. Den 22. juli forlot Tuorda og Rassa ekspedisjonen med proviant, to kompass, et barometer og et lommeur. Pava hadde med seg bjørnespydet sitt som også fungerte som skistav. 

Oppdraget de fikk ble nedskrevet: 

Tuorda og Rassa la i vei 230 kilometer innover innlandsisen, hvorpå de snudde. På 57 timer, med kun en kort rast på to timer under en snøstorm, gikk de 460 kilometer. De så ingen grønne daler på sin ferd. Derimot måtte de grave seg ned i snøen under den heftige stormen som plutselig overmannet dem, noe som berget livet deres. De returnerte, og kom seg vel tilbake igjen til leiren hvor Nordenskiöld og de andre ventet. Tuorda og Rassa kunne melde at de hadde vært på 68,32 breddegrad og 42,51 lengdegrad, som er nokså midt inne på Grønlands innlandsis, hvor de befant seg 1947 m.o.h, – en sensasjonell bragd!

Hjemreise og stor mottakelse

Hjemreisen var udramatisk, og 27.september klappet «Sofia» til kai i Gøteborg, og ble møtt av en stor folkemasse som hyllet polarheltene ombord. Det ble festbankett for alle deltakerne med prominente gjester, med fremføringa av festtaler og med fyrverkeri som punktum på det hele. De ble så invitert på visitt hos Kong Oscar II, og besøkte Drottningholm og fikk kongen til bords, noe Tuorda forteller om i et intervju i en avis. I riksmedia ble også Tuorda og Rassas skiprestasjoner trukket frem, og på reisen videre nordover ble de to hyllet i byene de reiste gjennom. De var blitt polarhelter. 

Nordenskiöldsløpet

Likevel skulle distansen Tuorda og Rassa hadde tilbakelagt på ski bli trukket i tvil. Det var umulig å tilbakelegge så lang avstand på så kort tid, mente mange svensker som på den tiden hadde liten kjennskap til skigåing. Dette var kun noe samene befattet seg med. Nordenskiöld funderte på hvordan han skulle overbevise det svenske folket om at Tuorda og Rassa hadde gått så langt på ski på så kort tid. Nordenskiölds ry var i fare. De to samene fikk ved høymessen i Jokkmokks gamle kirke overrakt på oppdrag fra Kong Oscars hver sin sølvmedalje for sin innsats på ekspedisjonen. I tillegg fikk Nordenskiöld også arrangert et skiløp i Jokkmokksområdet, hvor Tuorda og Rassa måtte delta. Atten skiløpere deltok den 3. april 1884 i det som skulle bli svensk idrettshistories hardeste og mest krevende skiløp. Dette ble starten på den moderne skisporten i Sverige. Løpet fikk senere navnet Nordenskiöldsløpet. Pava Lars Tuorda vant løpet på 220 km, med tiden 21 timer og 22 minutter. 

Pava Lars Tuorda giftet seg året etter med Ristin Jovasdotter Spik (1865–1930), og de to fikk to barn. Den kommende tida var bra for familien som drev reindrift med en flokk på 250 dyr, men så mot slutten av 1890-tallet grep reinpesten om seg, og mange de fleste mistet store deler av flokken sin, noen sågar hele flokken. Det skjedde med Tuorda, og han flyttet med familien for å livnære seg av fiske ved sjøen Stainak og så ved Korvo. I tillegg fortsatte han som veiviser på ekspedisjoner sommerstid, men ble mer og mer plaget med reumatisme. Tuorda døde i 1911 av tuberkulose. 

Pava Lars Tuorda giftet seg året etter med Ristin Jovasdotter Spik (1865–1930), og de to fikk to barn.