Otto Sverdrup

Skipsfører, oppdager og polfarer

1854–1930

Fullt navn: Otto Neumann Knoph Sverdrup

Otto Sverdrup var med Nansen på ski over Grønland, og var kaptein for skuta «Fram» under den første Fram-ekspedisjon. Han ledet selv den andre Fram-ekspedisjon i årene 1898–1902, og regnes ved siden av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som en av de tre store blant Norges polarforskere.

«Den djerve sjømann»

Otto Neumann Knoph Sverdrup ble født 31. oktober 1854 i Bindal, Nordland. Han vokste opp på familiegården Horstad gård i Åbygda, nest eldst av ti søsken. 

Det sies at Otto og broren Peter Jacob lærte å svømme fordi morfaren rodde ut på Bindalsfjorden en dag og kastet dem over bord. Sverdrup hadde fått sitt første gevær allerede som tiåring, og skal ha skutt sin første bjørn i en alder av 14. Som 17-åring dro han til sjøs, og seilte utenriks i tre år. Etter noen år på skole i Steinkjer og Trondheim tok han styrmannseksamen i Christiania i 1875, og fullførte skipsførereksamen tre år senere.

Etter mange år til havs ble Sverdrup hyret av den unge forskeren Fridtjof Nansen som en av deltakerne til hans ferd over Grønland i 1888. Ferden ble finansiert av den danske grossisten Augustinus Gamél, og i tillegg til Sverdrup, hadde Nansen med seg Oluf Christian Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana, Ole Nilsen Ravna og Samuel Balto.

På ski over Grønland 1888

Nansen hadde ordnet skyss med selfangstskuta «Jason» til isbeltet utenfor Øst-Grønland, og den 17. juli 1888 forlot Grønlandsfarerne «Jason» på 65°30′ nordlig bredde. Det var i det hele tatt bare flaks at de kom seg i land på østkysten, mye takket være Otto Sverdrups erfaring og årvåkenhet. De hadde først satt opp leir på et isflak, og drevet hjelpeløse sørover i 12 dager før de endelig fikk båtene på vannet. Etter to uker, og et utrolig slit, kom de seg omsider på land der de skulle. Men der møtte de nye utfordringer; på land ventet et elendig føre, bratte isbreer, skumle sprekker i isen og etter hvert også et fossende regnvær. Da de endelig hadde kommet seg opp på selve isen, ventet snøen og kulden. Måleinstrumentene deres kunne ikke måle kulden på det kaldeste, men de anslo at temperaturen nådde 45 minus – det laveste som noensinne hadde blitt observert.

 
Ekspedisjonen tilbakela til sammen 670 kilometer, og de nådde omsider vestkysten. Det siste stykket ble tilbakelagt ved hjelp av Balto og Sverdrups improviserte seilduksbåt, som tok Nansen og Sverdup til Godthåb. Her organiserte de henting av de andre. Men siste båt til Danmark var gått for vinteren, så de ble nødt til å overvintre. Overvintringen bød på en rekke interessante muligheter; de tilegnet seg kunnskap og erfaring om inuittenes overlevelsesmetoder, utstyr og praktiske kunnskap. De lærte seg å padle kajakk, og studerte også inuittenes kosthold og jaktmetoder. Denne kunnskapen skulle bli uvurderlig for både Nansen og Sverdrup i årene som fulgte.

Fem menn poserer med ski, truger og kjelke. To av mennene har på saeg samedrakt, de tre andre har ullkøær.
Deltakerne som gikk på ski over Grønland i 1888. Fra venstre foran Fridtjof Nansen, ekspedisjonens leder, Oluf Christian Dietrichson, løytnant. Bak fra venstre: Ole (Nielsen) Ravna, norsk same, Otto Neumann Knoph Sverdrup, kaptein, Kristian Kristiansen (Trana), skogsarbeider, Samuel (Johansen) Balto, norsk same. Foto: Siemes W, Norsk Polarinstitutt

Polarskuta «Fram» 1893–1896

Nansen hadde et nytt mål for øye allerede før de var kommet hjem fra Grønland. Han ønsket å utforske Polhavet og å nå det største målet – Nordpolen. Under byggingen av polarskuta Fram rådførte han seg med Otto Sverdrup, som med sin praktiske innsikt og erfaring hadde gjort et sterkt inntrykk på ham under Grønlandsferden. Til den første Fram-ekspedisjonen ble Sverdrup hyret som kaptein, og da Nansen og Hjalmar Johansen satte ut for å nå polpunktet i mars 1895, tok Sverdrup over som ekspedisjonsleder. Det var han som førte skuta over Polhavet og inn til Skjervøy i Troms den 20. august 1896, via Svalbard. Underveis møtte Sverdrup den svenske ingeniøren Salomon Augsut Andrée, som året etter omkom i et forsøk på å nå Nordpolen i ballong. 

Sverdrup ble i likhet med Nansen verdenskjent etter hjemkomsten i 1896. Sommeren 1897 var han skipsfører på «Lofoten» – Richard Withs rutebåt som fraktet turister til Svalbard. With hadde opprettet et hotell i Advent Bay, og det var kamp om plassene på Sverdrups båt.

Denne Mand der gikk ombord stille og rolig – saa alt, talte lite, men udrettet desto mer.

Hjalmar Johansen

I «praksis» er Sverdrup sikkert uovertruffen. En opslagsbok i mål og vekt og en mester i alle håndverk. Helst vilde han lage en ting bare en gang, men da blev den også et mesterstykke.

Gunnar Isachsen i særtrykket «Otto Sverdrup». Norsk sjøfartsmuseum. 1931.

Eiendommelig og sjelden i sitt særpreg var Sverdrup. Hans mål lå høit, grensene for hans drøm var hans ansvar for andre, og hvis nogens vilje er lutret i et hjerte, så er det Otto Sverdrups.

Gunnar Isachsen i særtrykket «Otto Sverdrup». Norsk sjøfartsmuseum. 1931.

Den andre Framekspedisjonen 1898–1902

I 1898 lånte Sverdrup selv «Fram» på oppfordring av Nansen, og dro ut på en ny ekspedisjon – denne gangen som ekspedisjonsleder. Målet til Sverdrup var i utgangspunktet å kartlegge områdene nord på Grønland, og om mulig gjennomføre et støt mot polpunktet. Men etter et tilfeldig møte med polarforsker Robert Peary på Ellesmere Land ombestemte Sverdrup seg. Om dette skyldtes de dårlige isforholdene eller konfrontasjonen med amerikaneren er uvisst, men i løpet av de neste fire årene endte Sverdrup og hans deltakere opp med å kartlegge store områder i det nord-østlige Canada, samt farvannene nord for fastlandet. Skipet «Fram» fungerte som base, men de hadde en utstrakt bruk av hundesleder for transport i området. I tillegg til Sverdrup var det 15 andre deltakere, hvorav fire var vitenskapsmenn. Gunnar Isachsen fungerte som ekspedisjonens kartograf, mens geologen Per Schei, den danske zoologen Edvard Bay, og den svenske botanikeren Herman G. Simmons utgjorde resten av det vitenskapelige mannskapet.

Av de 16 deltakerne var det to som døde i løpet av ekspedisjonen. I juni 1899 skjøt legen Johan Svendsen seg selv under en av sledeturene, etter fire ensomme dager i telt. Altmuligmann Ove Braskerud døde av lungebetennelse i oktober 1899. Det var også bare så vidt at resten av mannskapet berget seg da en brann brøt ut på dekk våren 1900, og mange av de parafininnsatte kajakkene gikk tapt. Under vanskelige omstendigheter klarte mannskapet å berge både kruttlageret og spritbeholderne fra å ta fyr, og dermed unngikk de at skuta eksploderte. Planen var i utgangspunktet å overvintre tre år, fra 1898 til 1901. Men da de fremdeles satt fast i isen sommeren 1901, til tross for Sverdrups forsøk på å sprenge seg ut, gikk det opp for ham at de ble nødt til å overvintre enda et år. 

Ekspedisjonen samlet inn en enorm mengde forskningsmateriale, og over 50 000 prøver ble tatt med hjem. Dette resulterte i 39 avhandlinger fra 34 forskere som deltok i bearbeidingen av materialet. Kartene laget av Gunnar Isachsen ble benyttet av kanadiske myndigheter helt frem til 1960-tallet. Blant områdene som ble kartlagt var tre øyer som ble kalt opp etter ekspedisjonens sponsorer; Axel Heibergs land, Amund Ringnes’ øy og Ellef Ringnes’ øy. De tre fikk senere fellesbetegnelsen Sverdrupøyene, og er i dag en del av øygruppa Dronning Elizabeth-øyene i Nunavut-territoriet.

Til unnsetning

I årene 1902–1914 forsøkte Sverdrup seg som forfatter, plantasjeeier på Cuba og som fangstmann både ved Grønland og utenfor Alaska. Det lyktes ham ikke noe særlig i noen av delene. Men i 1914 ble han bedt av russiske myndigheter om å lete etter tre tapte russiske ekspedisjoner i Polhavet. Med skuta «Eclipse» seilte han inn i Karahavet. Her fant han ikke noen av de tre ekspedisjonene han ble sendt ut etter, men reddet en fjerde som hadde kommet i havsnød.

I 1920 ble han igjen sendt ut på en slik unnsetningsekspedisjon, denne gangen med isbryteren «Svjatogor» i letingen etter «Solovej Budimirovitsj», som hadde drevet inn i Karahavet med 82 flyktninger fra den russiske borgerkrigen. Denne gangen ble unnsetningen en suksess. For dette arbeidet ble han hedret med 2. klasse av den russiske Sankt Annas orden.

Erobreren Sverdrup

Under den andre Fram-ekspedisjonen hadde Sverdrup proklamert norsk anneksjon av de områdene av Canada som de hadde kartlagt. Det skjedde ikke noe med disse kravene, og enden på visa ble at Sverdrup solgte både kravet og sine dagbøker fra ferden til kanadiske myndigheter for 67 000 kanadiske dollar. Sverdrup mottok ikke pengene før han døde i 1930, men han hadde blitt forsikret om at hans enke ville få en trygg økonomi i årene som fulgte. Fra 1926 mottok han også statsstipend fra Stortinget, en særordning som bare har blitt gitt til ham og Roald Amundsen.

Nansen og Sverdrup

I forbindelse med forberedelsene til den andre Fram-ekspedisjonen havnet Nansen og Sverdrup i en bitter krangel. Under den første ekspedisjonen hadde de også hatt sine uenigheter. Men mot slutten av sine liv ble de forsonet igjen. I 1926 tok Nansen med seg Sverdrup til St. Andrews-universitetet i Skottland, hvor Nansen var kåret til æresrektor. Her ble Otto Sverdrup utnevnt som æresdoktor. Han var også en av marskalkene ved Nansens båre 17. mai 1930, et halvt år før han selv døde 26. november.

Ved sit omflakkende og mangeartede liv havde han lært at greie sig i alle vanskeligheter; altid var han rolig, aldrig raadløs.

Fridtjof Nansen

Otto Sverdrup fikk blant annet gullmedaljer fra Det norske geografiske Selskab, Royal Geographical Society og en rekke andre geografiske selskaper, og han var æresmedlem i flere. Kong Oscar II opprettet Fram-medaljen etter hjemkomsten i 1896, som ble gitt til deltakerne på ekspedisjonen. Sverdrup ble i tillegg utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden samme året, og fikk senere storkorset etter returen i 1902. Han fikk den danske fortjenestemedaljen i gull, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av den prøyssiske Kroneordenen.

To menn røyker pipe på et båtdekk
Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup om bord på «Fram» 16.07.1894. Foto: Norsk Polarinstitutt