Ole Must

Skysskar, fisker, hundekjører og polfarer

1878–1934

Fullt navn: Ole Johnsen Must

Ole Must ble født i Sør-Varanger 23.03.1878. Han ble konfirmert i 1894, og ble i konfirmasjonstida kjent med Per Savio da de to bodde hos fru Ellisif Wessel og hennes mann som var lege.  

 
British Antarctic Expedition 1898–1900 

I 1898 la det britiske skipet «Southern Cross» av gårde med kursen mot sør. Målet var Antarktis. Ekspedisjonen seilte under engelsk flagg, men besto i hovedsak av et norsk mannskap ledet av Carsten Borchgrevink. Han ville overvintre i Antarktis og gjøre vitenskapelige undersøkelser, samt forsøke å nå Sørpolen.  

De to samene Ole Must og Per Savio var med på ekspedisjonen og skulle ha ansvaret for hundene. De skulle lære seg hundekjøring, for så å lære opp de andre ekspedisjonsdeltakerne. Nitti sibirske og grønlandske hunder hadde de med som skulle sørge for transport i området. Med på ekspedisjonen brakte de lavvo, soveposer av reinskinn, sennagress og reinskinn til å sy skaller og annet nødvendig utstyr.  

Folk og hunder ble satt i land, sammen med den medbrakte lavvoen som skulle gi ly inntil de to prefabrikerte husene de hadde med, var satt opp. 23. februar blåste det opp til storm da Must og Savio var ute med hundene på iskanten, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Must og Savio, samt flere av mannskapet ble værende igjen på land sammen med hundene, til skipet kunne returnere for å plukke de opp dagen etter. De berget seg gjennom uværet i lavvoen de to samene brakte med seg.  

Ut fra Borchgrevinks beretning klarte de to samene seg bra gjennom vinter og mørketid. De holdt seg i aktivitet og var glad i brettspill. I sin beretning roser Borchgrevink de to samene. De passet hundene og seletøyet, og de var utmerkede jegere.  

Den engelske vitenskapsmannen Louis Bernacchi påpekte at begge samene var

usedvanlig senete og utholdende i kulde og anstrengelser…Savio og Must var ekstremt energiske og alltid i godt humør. I begynnelsen kunne de ikke et ord engelsk, men før den lange vinternatten var over, snakket begge flytende engelsk…Sjakkspillet som først var fullstendig ukjent for dem, lærte de seg fort, og etter noen måneders praktisering, ble de så dyktige at den mest erfarne spiller måtte bruke all sid tid på å slå dem. Deres skarpe intelligens var forbløffende.

Lengst syd 

Målet med ekspedisjonen var å finne den magnetiske sydpol, og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet. På vei hjemover etter overvintringen seilte skipet sør langs Rossbarrieren, og Carsten Borchgrevink, William Colbeck og Per Savio foretok en sledetur innover barrieren, og satte lengst-syd rekord: 78° 50′ S. Borchgrevink kartla området og de oppdager Hvalbukta, som blir startpunkt for Roald Amundsen sydpolsferd i 1911. Lengst-syd rekorden sto i to år, til Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton nådde 82° 17′ S.  

Etter Antarktis 

19. november 1900 var flagget heist og det var jubel og salutt på kaia i Kirkenes. Ole Must og Per Savio vendte hjem og ble feiret som helter. De hadde med seg fire pingvinegg til Dr. Wessel som i dag befinner seg ved Tromsø Museum og museum i Bergen.

Tilbake i fedrelandet slo Ole Must seg opp som fisker i Jarfjorden, hvor han traff sin kommende kone Johanne Guttormsdatter Madvig. Bryllupet ble holdt 25. desember 1905, to måneder etter at reisefelle Per Savio druknet.

Ole og Johanne fikk mange barn og i 1916 flyttet hele familien til ubebodde og værharde Heikenes, helt på grensa til Russland, hvor Ole Must også drev med laksefiske. Det ble et hardt liv, og flere barn kom til. I 1924 flyttet Must med sine gravide kone og 11 barn tilbake til Jarfjorden. 19. september 1934 druknet Must bare noen hundre meter fra hjemmet sitt.