Odd Rogne

Odd Rogne kom helt utenfra den polare sfæren da han tiltrådte som ny underdirektør ved Norsk Polarinstitutt (NP). Passende nok var det om vinteren, 1. desember 1979. Etter det så han seg aldri tilbake inntil han ble pensjonist i 2006. Da flyttet han delvis til varmen på Kanariøyene.

Rogne ble født og vokste opp i Valdres og fikk videreutdannelse i Bergen, på Sjøkrigsskolen og som siviløkonom ved Handelshøyskolen (NHH). Han arbeidet først i administrasjonen ved NHH og så som hovedbibliotekar før han etter 17 år i Bergen flyttet til osloområdet og NP.

NP var da situert ved Fornebu, som var Norges hovedflyplass frem til 1998. Fra kontorene kunne en se over den smale bukten til Fridtjof Nansens hjem Polhøgda, der Fridtjof Nansens institutt holder til. Tore Gjelsvik var NP-direktør på den tiden. Han var motstandshelt fra krigen 1940–45 og hadde mange viktige forbindelser i inn- og utlandet. De to fungerte godt sammen der Rogne tok seg av den administrative og økonomiske siden og Gjelsvik hadde en fast hånd på rattet med hensyn til instituttets mangfoldige polararbeid. Der Gjelsvik kanskje til tider kunne være for insisterende mot det overordnede Miljøverndepartementet (MD), var Rogne bedre til å glatte over og få sakene på gli slik at begge parter ble passe fornøyd. I tillegg ble budsjettforslagene alltid godt forberedt. Rognes talent for å oppdage samarbeidsmuligheter og å få de riktige personene til å snakke sammen kom til å blomstre på 1990-tallet.

Han tok aktiv del i omorganiseringen av Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR), noe som ledet til etableringen av Council of Managers of National Antarctic Programs (COMNAP) i 1988. Dette ga de forskjellige antarktiskprogrammenes direktører et forum som var uavhengig av den forskerledede SCAR. Samme året ble Rogne tildelt Frankrikes Chevalier de l’ordre national du Mérite for hans arbeid for å styrke norsk-fransk samarbeid i Arktis.

Da Gjelsvik gikk av som NPs direktør i slutten av oktober 1983 ble Rogne ansatt som ny direktør, en stilling han holdt frem til mars 1991. Dette var første og så langt eneste gang at departementet ansatte en NP-direktør som ikke var forsker, noe som kunne være uheldig i visse situasjoner. Rognes andre seks-års periode ble forkortet av ytre omstendigheter: Samtidig som instituttet måtte kjempe mot en kampanje, startet i 1990, for å få instituttet flyttet til Tromsø økte den internasjonale oppmerksomheten om Arktis. Vitenskapelige organisasjoner responderte og Rognes administrative evner kunne bli brukt på noe langt større enn det norske polarinstituttet.

Odd Rognes største bidrag til polarforskningen var uten tvil som en av initiativtakerne til opprettelsen av International Arctic Science Committee (IASC). Det antarktiske traktatsystemet hadde sin vitenskapelige komité, men det var ingen lignende forum for vitenskapelig samarbeid i Arktis. Politiske endringer i Sovjetunionen ga en åpning for bedre vitenskapelig utveksling i nord og Rognes forslag var å utvikle forskningssamarbeid rundt hele Arktis heller enn at de enkelte arktiske land inngikk bilaterale avtaler med Sovjetunionen. I februar 1987 var NP vertskapet for det første møtet hvor representanter for de arktiske nasjonene skulle diskutere et slikt forum. En arbeidsgruppe bestående av Rogne, Fred Roots (Canada) og Jørgen Taagholt (Danmark/Grønland) ble etablert og Rogne brukte stadig mer tid på dette prosjektet. IASC ble formelt etablert i august 1990 og Rogne ble dets eksekutivsekretær fra 1. april 1991.

Rogne var ikke bare hjernen bak IASC, hvor han administrerte organisasjonen gjennom 15 år og gjorde den til den ledende internasjonale vitenskapsorganisasjonen i nord, han var også initiativtaker for flere andre mekanismer og prosesser for å videreutvikle internasjonalt vitenskapelig samarbeid i Arktis. På tidlig 1990-tallet utviklet han ideen om en planleggingsprosess for det internasjonale arktiskforskningsmiljøet til sammen å identifisere forskningsprioriteter. Siden 1995 har IASC koordinert den International Conference on Arctic Research Planning (ICARP) hvert tiår. I lys av den voksende interesse for Arktis og det økende antallet organisasjoner som holder på med arktisk forskning foreslo Rogne en måte å samle arktiske forskere på en gang i året. Arctic Science Summit Week utviklet seg etter hvert til den viktigste årlige sammenkomst for arktiskforskningsorganisasjoner.

Under planleggingen for det internasjonale polaråret 2007–08 var Rogne en del av dialogen med IASCs søsterorganisasjon SCAR. Dette resulterte i et nært partnerskap mellom de to organisasjonene. Rogne spilte i tillegg en viktig rolle i å gjøre Arktisk råd oppmerksom på IASCs initiativer. Han var sterkt engasjert i støtte til neste generasjon av arktiske forskere og var en viktig mentor for mange forskere tidlig i deres karriere.

I forbindelse med IASCs 25-års jubileum i 2015 fikk Rogne en spesiell IASC Award for Service. Dette anerkjente hans viktige rolle i etableringen og utviklingen av organisasjonen og hans enestående forpliktelse og bidrag til fremme av arktisk forskning. Etter at han forlot IASC i 2005 virket han som seniorrådgiver for Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP). I løpet av denne tiden utviklet han konseptet for Sustaining Arctic Observing Networks prosjektet, en felles IASC-Arktisk råd aktivitet som fremmer visjonen om observasjons- og datadelingssystemer for hele Arktis.

Odd Rogne var medlem av Framkomitéen – styret for Frammuseet i Oslo – i 30 år, fra 1984-2014.

Susan Barr og Volker Rachold