Båtbygger, tømrer, fangstmann og overvintrer
1880–1973
Fullt navn: Oskar Meyer Olsen
Meyer Olsen, navnet Oskar brukes vanligvis ikke, ble født på Tennes i Balsfjord 17. februar 1880. Han reiste til Amerika 25 år gammel og jobbet blant annet på skipsbyggeri i Wisconsin og med skogsarbeid i Minnesota. Han kom tilbake til Norge i 1909. I Norge startet han med båtbygging. Til sammen bygget han om lag 60 båter, derav 10 større båter, hvorav ishavsskuten «Ørnes» er den mest kjente.
Han hadde seks overvintringer i Arktis, hvorav fire som fangstmann. Den første hadde han i 1921/22 og den siste i 1936–38 sammen med en fransk greve på Grønland.
Nordaustlandet på Svalbard i 1923–24
Han var på Nordaustlandet på Svalbard i 1923–24. Han ledet da et fangstparti på seks mann fordelt på tre hovedstasjoner. Planen var å overvintre på Nordøst-Grønland, men isforholdene gjorde at de ikke klarte å komme dit. De dro derfor til Svalbard, men bortsett fra på Nordaustlandet var det ingen ledige fangstterreng, derfor havnet de der. Fartøyet M/K «Ørnes» ble lagt i vinterhavn i Florabukta i Murchisonfjorden. Meyer Olsen og Ednar Johannessen bygget en hovedstasjon i Lady Franklinfjorden som ble døpt Johannesborg. De to andre gruppene hadde hovedstasjoner på Langgrunnodden og i Florabukta. Det ble en forholdsvis kummerlig overvintring. Mest bemerkelsesverdig var at Meyer Olsen bygget en liten båt ved Johannesborg. Dette er sannsynligvis verdens nordligst byggete båt, og den befinner seg nå på Svalbard Museum. Da ekspedisjonen vendte hjem hadde de med seg to levende isbjørnunger.
Johannesborgs skjebne kan følges i en tiårs periode etter at Meyer Olsen forlot stedet. Ingen fangstet i området før i 1929. Da tok fangst partiet til Karl Bengtsen i bruk Johannesborg som bistasjon, muligens etter noe utbedring. Høsten 1935 var to mann fra en engelsk forskningsekspedisjon innom hytta. Den ene, A.R. Glen, skrev i sin bok: «Etter to timer fant vi hytta, som knapt fortjente å bli kalt det! Døren var slått inn av en isbjørn, ovnen stjålet av selfangere. Taket var utett, og veggene skrale. Da vi tok bort skodden fra vinduet falt det ned knust glass.»
Foldviks ekspedisjon til Nordøst-Grønland 1926–28
I 1926–28 deltok Meyer Olsen i Nils Foldviks ekspedisjon til Nordøst-Grønland. Dette var midt i det geografiske området som Norge senere forsøkte å annektere og døpte Eirik Raudes Land. Hovedsetet med radiostasjon lå i Myggbukta helt nederst på kartet. Meyer Olsen bygget saman med broren Hans Olsen opp hovedstasjonen Krognes (Kapp Krogness) midt i kartet nord for Myggbukta. Første året overvintret Meyer saman med broren på Krognes, andre året lå han der alene. Han skrev gode dagbøker fra overvintringene. Disse er publisert som føljetonger i Årbok for Malangen og Balsfjord i årene 1997-2015.
Etter to år på Grønland dro Meyer Olsen hjem til Norge. Han var likevel ikke ferdig med Arktis. I 1933–34 overvintret han på Jan Mayen som kokk og altmuligmann på radiostasjonen der.
Deretter deltok han i Quest-ekspedisjonen til Nordøst-Grønland i 1936–37. Fartøyet «Quest» med skipper Ludolf Schjelderup var leid av den franske greven Micard som ønsket å overvintre på Grønland. Ekspedisjonen skulle delvis finansieres gjennom fangst. Quest ble lagt i vinterhavn i fjorden Loch Fine (like sør for fangststasjonen Krognes på kartet over). Meyer Olsen var en av de overvintrende fangstfolkene, terrenget kjente han fra før.
Meyer Olsen var kjent som en svært dyktig håndverker. Et eksempel på dette er stolene han laget. På Grønland kom han over store mengder verdiløse moskushorn. Disse fant han på å bruke til å lage stoler. En av disse stolene ble vist frem på en stor varemesse i Chicago og vakte stor interesse hos publikum. Stolen var en gave til hans kamerat og tidligere fangstmannskollega Magne Råum. Stolen ble laget av 18 moskushorn, bjørk fra Nord-Norge og mahogni fra Australia
Det er tindrende stjerneklare nætter og stillheten er overveldende når en kommer utendørs i midnatstimen omgitt av disse høie fjelde, som intet menneske har betrått. De står så jomfruelig og ser ned på en og likesom undrer sig. Har du virkelig våvet og slått din hytte her i lag med oss.
Meyer Olsens dagbok, Kap. Krogness Øst-Grønland, lørdag 11. september 1926
Igår bagte jeg seks fine brød, som stod respekt av men de faldt ikke i alles smak og utakk er jo verdens løn, selv om det ikke kommer fra hjertet.
Meyer Olsens dagbok, Kap. Krogness Øst-Grønland, lørdag 11. september 1926
Fridtjof Nansen og Aeroarctic-selskapet 1924–1930
På 1920- tallet ønsket Fridtjof Nansen å fly et tyskbygd luftskip over pol- områdene, fra Europa til Nord-Amerika. I den biografiske litteraturen har dette blitt beskrevet som en polfarers siste forsøk på å nå sitt store mål, Nordpolen. Men biografer glemmer ofte at Nansen var vitenskapsmann hele livet – og hadde store ambisjoner og uløste oppgaver innen oseano- grafien. En stor del av Nansens vitenskapelige virke ble i denne perioden kanalisert inn i det såkalte Aeroarctic- selskapet, hvor Nansen ble utnevnt til første president høsten 1924.
Polar prestisje og vitenskapelig ære – Fridtjof Nansens kamp for havforsking ved universitetet
Fridtjof Nansens ekspedisjon med polarskipet «Fram» (1893–96) var viktig for utviklingen av norsk havforskning. Nansen hadde store ambisjoner og mente norske forskere kunne lede an i utviklingen av fagfeltet internasjonalt. En viktig brikke for å nå dette målet var Roald Amundsen og hans planlagte nordpolekspedisjon, som skulle starte i 1910. Men Nansen skulle møte skuffelser […]
Nr. 03 Nansen på ski over Grønland 1888–1889
GRØNLAND, ØSTKYSTEN, 20. JULI 1888. Det er tre dager siden skipperen på selfangstskuta «Jason» satte dem av i drivisen, skjøt kanonsalutt og tok farvel med en bekymret mine. Måtte de bare få leve. Drivisbeltet er ugjennomtrengelig. De er fanget i isen og nå fører strømmen dem feil vei. Fridtjof Nansen innser at situasjonen er alvorlig. […]
Nansen og Vardø – Porten til Polhavet
Vardø var det siste Fridtjof Nansen så av fedrelandet da han i slutten av juli 1893 satte kurs mot Karahavet med polarskuta Fram. Og det var Vardø som først tok imot han og Hjalmar Johansen da de vendte hjem i triumf nesten på dagen tre år senere. Det var ingen tilfeldighet at Vardø ble utgangspunktet […]
Svalbardforskning og svalbardpolitikk 1870–1925. Forskere som politiske aktører
Det har alltid vært en nær sammenheng mellom vitenskap og politikk i polarområdene. Det gjelder den forskninga som de enkelte nasjonalstatene har stått for, men det gjelder også det internasjonale forskningssamarbeidet. Vitenskap og utforskning har ofte vært brukt politisk, i f.eks. i nasjonsbyggingsprosesser. Men polarforskere har også vært politiske aktører, noe som jeg vil forsøke […]
Mellom vitenskap og politikk
Norsk polarforskning i det nittende århundre – forholdet mellom vitenskap og politikk Det nittende århundre kalles gjerne vitenskapens århundre, og tilliten til vitenskapen i samfunnet var stor. Det ble forventet at vitenskapen skulle bidra til reform og modernisering, og dette kan forklare den relativt store støtten til de polare ekspedisjonene, både i Stortinget og ellers. Nordhavsekspedisjonen, […]
Urfolksklede i polarstrøk
Norske polarheltar var ikkje større heltar enn at dei hadde mykje å lære av dei som verkelig kjente polarområda. Nansen skaffa seg samiske peskar, kommagar og sennegras til den første ferda med «Fram» og han brukte også inuitiske skinnklede. Under turen gjennom Nordvestpassasjen (1903–1906) kjøpte Amundsen skinnklede frå netsilikfolket og engasjerte også ei av kvinnene, […]
1905 – Nansens tredje ekspedisjon?
Det har vore ei vanleg oppfatning at dei norske polferdene mot slutten av 1800-talet også bidrog til den norske unionsoppløysinga i 1905. Men kor sterk var eigentleg koblinga mellom Nansen, venstrenasjonalismen og 1905? Det gamle kongeriket fødd påny Fyrste bindet av Tor Bomann-Larsens biografi om Håkon og Maud, Kongstanken frå 2002, sluttar med at «Fram» […]
