Margrethe Kitti

Margrethe Lango ble født 24. juni 1884 i Tromsø. Fødselen skjedde om bord i en båt da foreldrene hennes var på tur til byen. Hennes foreldre var Mattis (derav navnet Máhte Márge) og Elin M. P. Heikka. De var reindriftssamer som tilhørte Tromsdalssiidaen, og som på den tida flyttet til svensk side (Karesuandoområdet) i vinterhalvåret, og bodde på norsk side i sommerhalvåret, og da både på fastlandet i Romssavággi / Tromsdalen og Nieiddavuovdi / Andersdalen og på øyene i området. Fra Margrethe var 16 år tilhørte de Rávdnjevággisiidaen (Finnheia) på Sør-Kvaløya. Det var siidaen til Margrethes morsslekt. Både Heikka- og Kittifamilien (Margrethes mann) flyttet til øyene. Båten Margrethe ble født i skal være bevart, og er antakelig en av båtene kystlaget Arctandria bruker.

Klær og utstyr til Gjøa-ekspedisjonen

I forkant av Roald Amundsens ekspedisjon med «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen engasjerte apoteker og materialforvalter Fritz Zapffe den unge Margrethe Lango til å sy alt av vinterklær til ekspedisjonen. Samenes utstyr var tilpasset ekstreme værforhold og kulde, og ville være de varmeste klærne å bruke på en polar ekspedisjon. Nansen hadde tidligere skaffa seg samiske pesker, kommager og sennegress til Framferden i 1893–96, etter å ha sett hvilke klær de to samene Ole Ravna og Samuel Balto brukte da de krysset grønlandsisen i 1888.

Det var en stor bestilling unge Margrethe tok ansvar for og som krevde mye forarbeid. Skinnene måtte beredes lang tid i forveien, noe Margrethe opplevde at Fritz Zapffe ikke hadde forståelse for. Betalingen hun fikk sto ikke i forhold til alt arbeidet som lå i det hun produserte. Hun sydde pesker, gisttat (skinnhansker), gállut (skaller fra skallen på reinen, «skallskaller»), bellinger, soveposer osv. Skaller fra skallen på reinen er de sterkeste og mest slitesterke skallene, og det hadde ekspedisjonen behov for. Det var en travel tid for Margrethe, og dette arbeidet kom i tillegg til skinnarbeid og sying som Margrethe gjorde for familien.

Reindrift på Kvaløya

Margrethe giftet seg med Per N. Kitti (født 1887) i 1911 og ble hetende Margrethe Lango Kitti. Per Kitti var også reindriftssame. Hans forfedre hadde drevet reindrift på øyene utenfor Tromsø i flere generasjoner, hvor de fulgte reinflokken sin fra vinterbeitene på svensk side til sommerbeiteområdene på norsk side.

Etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 opphørte disse årlige flyttingene, lovbestemt ved ulike konvensjoner mellom Norge og Sverige. Kittifamilien gikk over til helårs reindrift på øyene utenfor Tromsøya etter en avtale med staten i 1923. De måtte ta norsk statsborgerskap, Margrethe inkludert. Dermed ble det slutt på de årlige flyttingene til svensk side. Margrethe og Per Kittis slekt hadde gjennom generasjoner drevet reindrift i området, noe som ble formalisert gjennom et kongebrev fra Håkon den syvende, som fastslo Margrethe og Per Kittis rett til å videreføre reindrift i området.

Sterk, engasjert og uredd

Margrethe var en sterk og uredd kvinne som førte med seg sine samiske forfedres skikker og seder. Hun var rolig og tok det som skjedde med fatning. Folk som kjente henne, sier hun var en klok kvinne det var verdt å lytte til. Hun talte myndighetene i mot i saker hun engasjerte seg i, og hun var flink å argumentere. Hun visste å sette seg i respekt.

I 1946 døde hennes ektemann Per Kitti, og Margrethe ble enke. Fra da av var hun den ubestridte leder for familiens reindrift. I løpet av krigen ble reinflokken marginalisert, men Margrethe klarte ved help av storfamilien og på tross av myndighetene, å bygge opp en stor reinflokk. Hun hadde et stort nettverk innenfor reindrifta, og var godt kjent med alle gårdene i området familien drev reindrift.

Margrethe ble en navngjeten reineier i hele det samiske samfunnet på begge sider av grensen, og hun ble en respektert dame i Tromsø. Hun var ofte å se på kafeene i Tromsø by. Hennes stamkafé var «Arbeideren» nord i byen, hvor hun gjerne fyrte opp pipa si. For barna som vokste opp i nabolaget til Margrethe Kitti, fremsto hun som en legendarisk kvinne det var knyttet mange historier til. Hun var kjent for å kunne ting, og «se ting».

Møte med Kong Haakon

Margrethe fikk hilst på Kong Haakon i august 1952 da hele Norges kongehus var på reise i Nord-Norge og besøkte Kvaløya, hvor kongefamilien skulle innvie fergeforbindelsen mellom Tromsø og Kvaløya. Margrethe møtte fram, i ført sin festdrakt, – kofta si, da de kongelige gikk i land. Med seg hadde hun en rein (et reinslakt) hun gikk fram og overrakte Kong Haakon, som tok seg god tid til å snakke med Margrethe, til fylkesmannens, generalsekretærens og biskopens store fortvilelse. Møtet var ikke tilfeldig, Margrethe hadde et anliggende hun ville diskutere med kongen. Hun hadde henvendt seg til han i flere brev, forfattet av høyesterettsadvokat Warhuus, hvor hun ønsket et møte der hun kunne legge fram for kongen de vanskelige forholdene for reindrifta på Kvaløya, og rasismen den samiske befolkninga ble utsatt for. Kongen skal ha svart:

Fru Kitti, frykt aldri for reinen på Kvaløya. Den skal være der så lenge Norge består.

Hennes ærend stresset nok myndighetspersonene som var til stede, og det ble forsinkelser i programmet, men Kongen og Margrete hadde ingen hast. I ettertid da Margrete ble spurt om den knappe tida svarte hun: «For lite tid, sa du? – Vi hadde jo en hel sommer full av tid foran oss å ta av». Margrethe hadde tillit til kongen, men ikke til øvrigheta, hun skal ha sagt ofte:

Dáža lea dáža juohke beaivvi

(oversatt: En nordmann er bestandig en nordmann)

Annet

Som et apropos kan det nevnes at en test-vindmølle som fikk navnet «Margrethe Kitti» ble satt opp på Sandhaugen på Kvaløya i 2004. Turbinene havarerte da det begynte å brenne i turbinen i 2010. Årsaken er ukjent.

På Kvaløya finner vi i dag veien Kittistien i området hvor Kittifamilien holdt til.  Kittistien ligger nær huset Margrethe bodde i på Slettaelva. Navnet er fra eldre tider, og het det allerede før Margrethe og Per Kitti bosatte seg der, oppkalt etter Kittifamiliens boplass som gikk langt tilbake i tid.