Norskamerikansk gullgravar og hundekøyrar, køyrde livreddande medisin til Nome i 1925, med hundespann i snøstorm
1877–1967
Leonhard Seppala blei fødd i Skibotn men vaks opp på Skjervøy. Faren Erik var smed og fiskar, Leonhard vaks opp i ein kvensk heim. Leonhard gjekk i lære som smed i Kristiania i 1897–98. I 1899 møtte han eventyraren Jafet Lindeberg, som rekrutterte Leonhard til å bli med seg til Nome i Alaska. Han var ein utmerka skiløpar, men snart blei hundekøyring hovudsporten.
Jafet Lindeberg kom hjem fra Nome i Alaska med lommene fulle av gullklumper og tykke bunter med dollarsedler. Vi ungguttene fikk en ustyrlig lyst til å dra til Nome.
Leonhard Seppala i «Litt om hundekjøring og andre ting«
I 1909 gifta Seppala seg med kokken Constance (som eigentleg var belgisk). Dei komande åra vann han omtrent det som var å vinna av hundeløp i Nord-Amerika. Desse løpa kunne ha store pengepremiar til vinnaren, opp mot 10.000 dollar.
Seppala var tidleg ute med å bruka sibirske huskiar, som er mindre enn dei tradisjonelle trekkhundane i Alaska. Han var kjent for å behandla hundane sine med respekt i staden for pisk.
I januar 1925 bryt det ut difteri i Nome. Byen mangler serum, ei effektiv motgift. Serum blir kjørt med tog til Nenana. Derifrå går serumet vidare rett vestover med ein stafett av ulike hundekjørarar. Stafetten går midtvinters med temperaturar ned mot 50 minusgrader. Fleire av hundane som er med, misser livet av frostskader. Seppala, med den perfekte leiarhunden Togo i spissen, har den lengste etappen. Landsmannen Gunnar Kaasen køyrer serumet inn i Nome 2. februar 1925, med hunden Balto (en av Seppalas hunder) i spissen av hundespannet. Då er alt seks pasientar døde av difteri. Men serumet overlevde den kalde turen, og epidemien vart stogga.
I know Seppala well, and I think the thing he is doing is one of the bravest and one of the most wonderful I have ever heard about.
Roald Amundsen om serumløpet til New York Times 2. februar 1925
Seppala held fram med å reisa rundt med hundespann, køyra løp og halda foredrag. Han pensjonerer seg i 1946 og flytter med Constance frå Alaska til Seattle. Han var fleire gonger på besøk i heimlandet.
The dogs always came first in importance.
Constance Seppala til Seattle Times 28. mars 1954
Jeg hørte ikke til dem som trakk det store lodd i gullgravingen i Alaska. Det får så være. Når alt kommer til alt så har det betydd mer for meg at jeg kom over i hundekjøringen, og at jeg lærte å stelle og omgås med polarhunder. Erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestajoner ved tvang og hard behandling. Gode hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste.
Leonhard Seppala
Hunden Balto
Balto var en av to sledehunder (Togo het den andre) som ble hedret for sin innsats i det såkalte serumløpet i 1925. De var lederhunder i to av de hundespannene som fraktet medisin (serum) til difterirammede Nome i Alaska, noe som hindret et stort epidemiutbrudd. Balto var en sibirsk husky eid av hundekjører og hundeoppdretter Leonhard […]
Hunden Togo
Togo var en av to lederhunder som ble hedret for sin innsats i det såkalte serumløpet i 1925. Den var lederhunder i ett av de hundespannene som fraktet medisin (serum) tildifterirammede Nome i Alaska, noe som hindret et stort epidemiutbrudd. Togo – en svart, brun og gråspettet sibirsk husky viste allerede i ung alder gode […]
Som en romanfigur av Jack London
Først omkom han nesten i storm utenfor Finnmarkskysten. Deretter fant han gull som han måtte forsvare med våpen i hånd. Så berget han en hel by i Alaska ved å frakte medisin 530 kilometer i snøstorm med hundespann. Historien om Skibotns store sønn Leonhard Seppala er som hentet fra en roman av Jack London. Det er […]