Første kvinnelige pilot som fløy over Nordpolen i 1963
1933–2012
Fullt navn: Ingrid Elisabeth Liljegren-Pedersen
Ingrid Liljegren ble født i Stockholm i 1933. Hun tok flysertifikat i 1957 som den 13. kvinnen i Sverige. Året etter giftet hun seg med den norske flynavigatøren og entreprenøren Einar Sverre Pedersen (1919–2008). I 1962 flyttet de til Alaska, der hun tok amerikansk flysertifikat i tillegg til sitt svenske. To år senere flyttet de tilbake til Skandinavia. Etter Nordpolsflygningen arbeidet hun i perioden 1975–79 som flyger på Svalbard. Men ektemannen emigrerte hun til USA i 1979. I flere år var hun daglig leder av flymuseet Alaska Aviation Heritage Museum i Anchorage, Alaska.
Nordpolsflygningen
Flyturen over Nordpolen foregikk i en enmotors Cessna 205 og tok over 32 timer. Den startet i Fairbanks i Alaska 29. juli 1963, inkluderte en overnatting på Station Nord nordøst på Grønland og ble avsluttet i Bodø dagen etter. Nordpolen ble krysset i 3000 fots høyde etter 17 timer i lufta. Ektemannen Einar Pedersen, som i 1950-årene hadde vært en pioner i utviklingen av transpolare passasjerruter for flyselskapet SAS, var navigatør på turen.
Polarflyversken
Ingrid Pedersen betraktet den transpolare flygningen som en svenneprøve. Den markerte innledningen til en karriere som «polarflyverske» – en yrkesbetegnelse hun gir seg selv i memoarene Parfyme og motorolje. På vingene over Arktis (1996). Etter nordpolsflygningen skaffet hun seg flere erfaringer som flyger i polare strøk. Hun fløy langs ishavskysten av Canada, over Grønland og Svalbard på ulike oppdrag, og fra sommeren 1975 begynner hun å fly fast på Svalbard. I flere år fraktet hun både gods og mennesker omkring på øygruppa. Dessuten tok hun oppdrag for Norsk Polarinstitutt. Seks ganger landet hun på drivisen for å plassere ut bøyer med instrumenter som registrerer bevegelsene i isen, lufttrykk og temperatur. Hun overvintret på Svalbard i 1978–79 som flyger for selskapet Lufttransport.
Monica Kristensen skildrer i svalbardmemoarene Det magiske landet (1989) flere ganske dramatiske flyturer med Ingrid Pedersen bak spaken på en liten Cessna 185 med kombinert ski- og hjulunderstell. Hun omtaler Ingrid – ingen på Svalbard kalte henne annet – som en nærmest legendarisk skikkelse:
Ingrid var rødhåret og hadde klare, turkisgrønne øyne. Hun var alltid i godt humør, hevet aldri stemmen, fikk aldri panikk. I hennes nærvær oppførte selv den mest råbarkede overvintrer seg pent. Ingrid greidde å lokke frem det hos menn som er atskillig mer sjelden i virkeligheten enn i litteraturen: en oppriktig respekt og erkjennelse av at denne damen visste hva hun gjorde.
Ifølge Monica Kristensen erklærte Ingrid Pedersen at hun aldri fløy i dårlig vær, men som skildringen hennes av årene som polarflyverske bekrefter, er «dårlig vær» på Svalbard et svært så tøyelig begrep. Hun forteller om flygninger under så ekstreme forhold at de trolig var på grensen av det forsvarlige. Hun hadde alltid et øye for nødlandingsmuligheter, skriver hun. Når det var vintermørkt, og med tanken på motorstopp «alltid der et sted i underbevisstheten», analyserte hun seg fram til «en teoretisk løsning på hvordan en skal nå bakken så helskinnet som mulig».
Selve flyturen over Nordpolen var ingen bragd, slik jeg ser det. Men ferden ga meg selvtillit, noe jeg ikke hadde for mye av
Ingrid Pedersen intervjuet i Dagbladet i oktober 1996
Jeg elsket flyvningen og det harde arbeidet som så ofte var forbundet med den. Fra min høyvingede farkost kunne jeg se ut over store områder, imponeres av de veldige breene som på rekke og rad munnet ut i Storfjorden, og konstatere at kystlinjens konturer stemte nøyaktig overens med kartet. Jeg fløy over steder hvor mennesker aldri ville sette sin fot, og så ned i Kongsbreens bunnløse sprekker – så svære at de lett kunne svelge et hus på ti etasjer. Jeg så svermer av sjøfugl kaste seg ut fra fjellvegger dekket med dypgrønn, velgjødslet mose; jeg så isbjørn lufse avsted over isen. Jeg så snadden – ringselen – sole seg på isflakene; jeg så blågrønne breer kalve og kaste frådende kaskader av vann høyt til værs. Jeg så bølgene rulle mot land og plassere store isblokker langt oppe i fjæra…
Ingrid Pedersen om skjønnhetsopplevelsene fra flyet over Svalbard
Forfatter: Anka Ryall
Fangstmannsjul
Opp gjennom tidene har hundrevis av fangstfolk tilbrakt julen i avsidesliggende hytter rundt om på Svalbard. De har for det meste vært to eller flere sammen, men enkelte «huserte» alene. For noen ble julen en tung tid. Andre koste seg og nøt fredfylte dager. For Arthur Oxaas i Isbjørnhamna i Hornsund ble det en stusselig […]
De russiske villhundene på Svalbard
Etter en kraftig reduksjon i bestanden på grunn av hensynsløs jakt, ble svalbardreinen foreslått totalfredet allerede i 1920. Fredningen trådte i kraft i 1925. Stammen tok seg opp igjen etter hvert, og siden 1983 har det vært tillatt å felle et visst antall dyr hver høst etter søknad til Sysselmannen på Svalbard. Reinstammen ble i […]