Hjalmar Johansen

Hjalmar Johansen født i Skien i 1867. Han begynte på Krigsskolen, men måtte slutte pga. dårlig økonomi. Hjalmar ble karakterisert som en kraftig kar, lun og hjelpsom med sterk fysikk og gode skiferdigheter. Johansen var også en dyktig turner, var med på å stifte idrettsforeningen «Odd». Ved den internasjonale turnfesten i Paris 1889 ble han legendarisk ved å slå saltomortale over 42 mann.

Med Nansens Nordpolsekspedisjon

Hjalmar Johansen søkte om å få bli med på Fram-ekspedisjonen 1893-96, og fikk plass som fyrbøter. Senere ble han «oppgradert» til meterorologisk assistent. Han var Nansens eneste ledsager på den tre uker og tre dager lange sledeferd til 86° 14ʹ i 1895, og den påfølgende 5 måneder lange tilbaketuren til Frans Josefs land. De reddet hverandres liv flere ganger.

Overvintringen der ble et nytt kapittel; to menn i en hytte av hvalrossskinn og stein og deling av sovepose. Sammen spiste de 19 isbjørner på 9 måneder –  Nansen la på seg 10 kilo og Johansen 6 kilo. 

Hva sier De, Johansen, vi skulle vel begynne å si du til hverandre?
Fridthjof Nansen etter 10 måneder i samme sovepose på Frans Josef Land

Fra triumf til tragedie

Da de kom hjem fikk de kongelig mottakelse i Kristiania og ble feiret med triumftog. Som belønning ble Johansen ved hjemkomsten, utenfor reglene, utnevnt til premierløytnant og senere kaptein. Johansen tjenestegjorde i Tromsø, men fant seg ikke til rette der. Overgangen fra å være helt med Nansen til den borgerlige offiserstilværelsen i Tromsø var vanskelig. Han skeiet ut med drikking, ble skilt fra sin kone, mistet sin offisersrang og manglet stadig penger. Han skrev mange tiggerbrev til Nansen, og totalt lånte han ca. 7000, noe som tilsvarte 2–3 årslønner på den tiden, uten å betale tilbake noe. I februar 1907 søkte han avskjed i nåde fra hæren.

Johansen deltok på tre Svalbard-ekspedisjoner. Først med den skotske polfareren William S. Bruce’ ekspedisjon til Prins Karls Forland i 1907. Deretter overvintret han sammen med tyskeren Th. Lerner på Svalbard 1907–08.  I juli 1908 sluttet han seg til Adolf Hoels ekspedisjon og var med ham sommeren. På høsten holdt han foredrag i Geografisk Selskab i Kristiania. I 1909 var han med som topografisk assistent i Gunnar Isachsens Svalbard-ekspedisjon.

Med Amundsens Sydpolsekspedisjon

Han deltok også på Roald Amundsens sørpolekspedisjon 1910-12. Han var med på det første, forhastede framstøtet mot Sørpolen der de måtte gjøre retrett. Det var ikke samlet retrett, men Johansen ventet på Prestrud og kom fram til Framheim først klokken ett på natta, ni timer etter Amundsen. Johansen sa sin ærlige mening til Amundsen, i alles påhør. Hjalmar ble da strøket fra sørpolspartiet og henvist til å delta på en sledeferd til kong Edward VII Land under ledelse av Prestrud, som hadde lavere grad enn Johansen selv.

Mann med bart og hatt står foran et telt med snedekt fjell i bakgrunnen. Bildet har påskrevet tekst: Dette kaller jeg ikke en ekspedisjon, dette kaller jeg panikk.

Johansen måtte mønstre av «Fram» i Tasmania og reise hjem på en fraktbåt. Amundsen skrev i et brev til Det Norske Geografiske Selskap at Johansen hadde begått mytteri; han ble holdt utenfor alle festligheter i forbindelse med hjemkomsten. Hans opplevelse av å være sviktet av Amundsen medvirket antakelig til at han døde for egen hånd 3. januar 1913 på Solli plass. Dagbøkene hans ble funnet i 1961 under restaureringsarbeid i en leiegård i Oslo.

Han sa aldri mer enn han kunde stå ved, men han gjorde også det han sa. Den djerve, staute karen, god kammerat, trofast venn, så endefram og enkel, så stillfarende og fåmælt, en sjel hvori det ikke fanntes svik.
Fridthjof Nansen i Geografisk Selskabs Aarbok 24, 1912-13