Rittmeister, polarforskar og museumsdirektør
1868–1939
Fullt navn: Gunnerius Ingvald Isachsen
Gunnar Isachsen vaks opp i Drøbak og vart uteksaminert frå Krigsskulen i 1891. I 1898 avanserte han til rittmeister (kaptein) i det norske kavalleriet. Isachsen var som topograf med på Otto Sverdrups Fram-ekspedisjon til Nordvest-Grønland og Nord-Canada 1898-1902. I øyriket som i dag er ein del av Canada, stod Isachsen for lange sledereiser der han kartla nytt land for første gong. Ekspedisjonsleiar Otto Sverdrup annekterte store landområde for Noreg, men dette vart ikkje følgt opp av regjeringa.
I 1903–05 tenestegjorde Gunnar Isachsen i det franske militæret. I kjølvatnet av dette fekk han etalbert god kontakt med den ihuga oseanografen prins Albert av Monaco. I 1906 og 1907 var prinsen med sitt forskingsfartøy på tokt i farvatna rundt Svalbard, mens Isachsen fekk ansvaret for å leia ei geologisk og topografisk kartleggingsgruppe i landområda i Nordvest-Svalbard.
Så i 1909 og –10 fekk Isachsen delvis stønad frå den norske staten til å gjera eigne ekspedisjonar til Svalbard. Dette vart starten på dei årvisse Svalbard-aktivitetane som seinare skulle bli til Norsk Polarinstitutt. Så i desember 1910 er det duka for eit oppgjer: Adolf Hoel, Arve Staxrud og Alfred Koller konfronterer Isachsen med kritikk. Dei vil ikkje lenger jobba under han, men planlegger eigen ekspedisjon for året etter. Og slik vart det, Hoel overtok som leiar for den norske Svalbard-satsinga.
Gunnar Isachsen var svært interessert i å dokumentera og beskriva pionerferder som norske fangstfolk hadde gjort i Arktis. Han samla materiale i fleire år. Men i 1914 brann Isachsens hus i Asker ned, og mange arktiske manuskript og kjeldemateriale gjekk dessverre tapt. Isachsen klarte likevel å publisera artiklar om fangstfolka, men det store, samla verket vart ikkje realisert.
Isachsen var ein kapasitet som blei nytta av den norske regjeringa, han var m.a. aktiv i den norske delegasjonen under forhandlingane i Paris som resulterte i Svalbardtraktaten. Han var også med på ekspedisjonar til Grønland tidleg på 1920-talet. I 1923 vart Isachsen tilsett som styrar for Norsk Sjøfartsmuseum. Tittelen vart etter kvart direktør, og denne jobben hadde han heilt til han døydde i 1939. I denne perioden deltok han også på fleire ekspedisjonar til Sørishavet.
Naar vi ser paa kartet og tænker paa hvad det norske rike engang var, maa vi erkjende at vort land i tidens løp er blit sørgelig beklippet, landsdeler git bort, pantsat, glemt! Det er at haape at Spitsbergen ikke maa bli et led i denne kjede. Alle nordmænd vil føle sig mindre ved at se et andet flag end det norske vaie over Spitsbergen.
Isachsen, 1919. Etterord til en artikkel om norske ishavsfolk og-færder
Svalbardforskning og svalbardpolitikk 1870–1925. Forskere som politiske aktører
Det har alltid vært en nær sammenheng mellom vitenskap og politikk i polarområdene. Det gjelder den forskninga som de enkelte nasjonalstatene har stått for, men det gjelder også det internasjonale forskningssamarbeidet. Vitenskap og utforskning har ofte vært brukt politisk, i f.eks. i nasjonsbyggingsprosesser. Men polarforskere har også vært politiske aktører, noe som jeg vil forsøke […]
Kartlegging på Svalbard
Den detaljerte kartlegginga av Svalbard tok til rundt år 1900. Svenske og russiske vitenskapsmenn innledet dette arbeidet som ble videreført av nordmenn i 1906/07. Major Gunnar Isachsen ledet det vitenskapelige arbeidet av topografiske, botaniske og geologiske undersøkelser på nordvestsida av Svalbard. Ekspedisjonene ble finansiert av fyrst Albert I av Monaco, og resulterte i flere topografiske […]
Spitsbergen Radio
Grønfjorden (Green Harbour), hvor Finneset ligger, har vært et mye besøkt fangstområde helt fra hvalfangstens begynnelse på Spitsbergen. I 1905 bygget hvalfangstselskapet «Spitsbergen», Tønsberg, en stor hvalfangststasjon på Finneset. Den ble solgt til «Nimrod», Sandefjord, i 1908 og var i drift fram til 1912. Det er ingenting igjen av hvalstasjonen i dag, men Gunnar Isachsen […]
1906 og 1907 Fyrst Albert Is vitenskapelige ekspedisjoner på Svalbard
Fyrst Albert I av Monaco skal tidlig ha hatt stort engasjement for naturen, og spesielt var det havet som opptok den unge prinsen. Det førte ham inn i en lang utdannelse som endte med tittelen havforsker, og som siden førte til at han finansierte og dro på flere ekspedisjoner nordover til farvannene rundt Svalbard.
1898-1902 Sverdrups «Fram»-ekspedisjon
Den andre «Fram»-ekspedisjonen 1898–1902 ble ledet av Otto Sverdrup (1854–1930), mannen som i samtiden ble kalt «The King of Arctic Navigators».