Gudrun Andersen

Gudrun Marie Jakobsen var fra Tromsø og var i folketellinga fra 1920 oppført som fabrikkarbeiderske. I 1922 giftet hun seg med gruvearbeider og fangstmann Normann Andersen. Tre år etter ble de foreldre til datteren Norma.

I 1936 kom Gudrun til Svalbard med dampskipet «Lyngen» for å møte sin mann som hadde dratt tre uker i forveien for å gjøre klar fangststasjonen Lewinhuset på Prins Karls Forland. Gudrun var da 37 år gammel og datteren Norma på 11 år var igjen i Tromsø hos sin bestemor.

Gudrun fulgte sin mann på fangst ute i terrenget og overnattet sammen med han på de små primitive bistasjonene. Hun ble en dyktig jeger som selv også skjøt både småvilt, isbjørn, storkobbe og moskus (på senere overvintring på Grønland).

Gudrun og Normann Andersen planla en ny sesong på fangst på Forlandet i 1941–42, men krigen snudde det hele på hodet. På vei til Svalbard ombord på skuta «Isbjørn» ble de tatt til gisler i en væpnet kapring utenfor Longyearbyen. Kaprerne satte kursen mot Storbritannia, men ga opp etter en voldsom storm og ble overlevert til Gestapo i Tromsø. Seks av kaprerne ble dømt til døden. Normann og Gudrun fikk skyss til Forlandet, men ble evakuert til Storbritannia sammen med befolkningen i Longyearbyen kort etter. De måtte tilbringe hele krigen i Storbritannia, og overlevde «bombing og helvete i overfylte kjellere og lusete sheltere, sovende bylter og våkne vrak av mennesker» som Normann Andersen skildrer i en minneartikkel. Det enkle livet i Arktis var langt å foretrekke.

Etter krigen dro de på fangst til Grønland, nærmere bestemt til fangststasjonene «Revet» (også kalt Moskusheimen) på nordøstkysten av Grønland. Der fikk de fire overvintringer sammen, og Gudrun kjørte hundeslede og fikk skutt moskus. Gudrun signerte kontrakt med Arktisk næringsdrift som nr.2 fangstmann, noe som betydde at utbyttet ble hennes fortjeneste.

Normann og Gudrun hadde fine år på fangst sammen, noe som ofte kommer til syne i Normanns dagbøker. Han satte pris på henne som fangstmann, men også hennes kvinnelige omsorg, og det at deres fangsthytte ble et gjestfritt samlingssted. Han forteller også om hennes omsorg for dyrene rundt seg, og hvordan hun mater harene og tar seg av skadede dyr.

Gudrun døde i 1959. 

Bilder