Ella Anker

Eli Birgit «Ella» Anker ble født 2. juni 1870 i Vang og tilhørte en av Norges ledende godseierslekter på Sagatun. Hennes utdannelse og oppdragelse med liberal kristendom og progressivt samfunnssyn i fokus satte preg på hennes sterke nasjonalfølelse. Hun tok artium på det første kullet ved Ragna Nielsens frisinnede fellesskole i Kristiania og giftet seg i 1892 med juristen Vilhelm Dunker Dons. I 1906 skilte de lag. 

Offensiv publisist 

Som utenlandskorrespondent for blant annet Dagbladet skrev hun fra Roma i 1908/09 og fra London mellom 1910 og 1920 om internasjonal politikk. Dessuten propagerte hun norsk fortreffelighet over britene og for norsk suverenitet på Svalbard i sine publikasjoner. I 1923 publiserte Anker pamfletten Grønland for Norge og var dermed ute i debatten flere år før Adolf Hoel.  

Lidenskapelig deltager i debatten rundt Grønlandssaken 

Danmark hadde siden 1776 handelsmonopol på deler av Grønland, og fra 1921 på hele Grønland. Dette ble av noen miljøer i Norge oppfattet som en trussel mot norske interesser i arktiske havområder, miljøer som blant annet Adolf Hoel og Ella Anker tilhørte.

Anker argumenterte for at Grønland opprinnelig ble kolonisert av nordmannen Eirik Raude på 900-tallet og at Norge derfor hadde enerett til den arktiske øya. Situasjonen kulminerte i 1931, da en gruppe rundt Hallvard Devold okkuperte et stykke land i Nordøst-Grønland og kalte det for Eirik Raudes land. Norges rett til Eirik Raude’s Land fra 1931 er en av pamflettene Anker utga i kampen for Grønlandssaken og den kom også ut på engelsk for å få internasjonal oppmerksomhet.

Fridtjof Nansen uttalte seg kritisk overfor ambisjonene til Danmark og Norge på Grønland og han understreket at landet tilhørte urfolket. Hans posisjon var et unntak i denne perioden av norsk nasjonalisme. Anker svarte energisk på Nansens uttalelse med at det var nordmenn som først bebodde Grønland og at de var utryddet av urfolket ved hjelp av danskene, noe hun utdypet i pamfletten Det norske folks undergang på Grønland under danskestyret.  

I 1928 involverte Adolf Hoe seg sammen med Gustav Smedal i Grønlandssaken. Samtidig ble Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser etablert (NSIU) etablert.  

Innflytelsesnettverk 

Anker prøvde å skape internasjonal oppmerksom og anerkjennelse for den norske strid, også med russiske Aleksandra Kollontaj som var diplomat i Norge. Hun tok kontakt med justisminister Asbjørn Lindboe for å fremme saken i Stortinget i 1931. Besøksprotokollen til NSIU viser at Anker har vært på visitt hos Adolf Hoel mange ganger i 1931 og 1932, etter at hun har blitt vist til Hoel via en felles venn, Johan E. Melbye.

Sammen med sin søster Katti, Dagny Bjørneraa og Olga Bjoner etablerte Ella Anker foreningen Kvindernes Enhetsfront i 1924 som også kjempet for Grønlandssaken. Norge tapte Grønlandssaken for domstolen i Haag i 1933, og skuffelsen var stor, både hos Anker og Hoel. Hun fortsatte imidlertid kampen gjennom avisartikler og var sikker på at Norge skulle nå frem på Grønland etter hvert.  

I motsetning til Hoel gikk ikke Anker i noen dialog med Quisling i 1933, som hevdet å ville fremme norske interesser i polarområdene. Hun stod på motsatt side gjennom krigen og fortsatte med offentlig kritikk i avisen, noe som ble straffet med et døgns arrest. 

Til tross for at Adolf Hoel ble dømt for landssvik i 1949, gjenopptok Anker vennskapet med han, og de utvekslet tanker om Grønlandssaken. 

Da hun ble portrettert i Morgenbladet i september 1957, 87 år gammel, ble det klart for intervjueren at Ella Anker ikke hadde «senket sine våpen». 

Ella Anker døde 20. april 1958 i Oslo. 

Forfatter: Jiliane Bockwoldt

Bilder