Anders Qvarnstrøm

Anders Qvarnström ble født i 1864 sør i Sverige. Etter en omstreifende tilværelse kom han til Tromsø i 1911. Der så han en annonse om at en fangstmann kunne få jobb ved det amerikanske gruveanlegget i Longyear City for å jakte rein og sel som matauk for folkene der. Det var stor rift om jobben, men Qvarnström brukte talegavene sine godt, og ikke lenge etter var han på plass som dagarbeider ved anlegget. 

Vinteren 1919–1920 overvintret Anders Qvarnström som fangstmann på Svalbard, og han og kameraten Mikael Olsen fra Ofoten gjorde rekordfangst av rev. Over to hundre dyr fanget de to denne sesongen. De var begge ansatt som vaktmenn i Pyramiden, der svenskene hadde et kullfelt. I tillegg til å bedrive fangst skulle de drive en påbegynt ort i fjellet, og det var under arbeid med dette at en sprengningsulykke skjedde våren 1920. Lunta var for kort, og de to ble blåst ut i dagen. Qvarnström kommenterte uhellet slik: «Hör ni, tror ni jag låter ta bort mig så lätt? Nej, jag tror inte jag kommer at dö i förste taget.» Det fikk han jo rett i. 

Anders Qvarnström skulle komme helskinnet fra flere ulykker: to ulykker på sjøen som hver av de kostet en fangstkamerat livet. Siste gangen fløt han selv i land på en hyttedør de hadde med i robåten som forliste. Det nevnte robåtforliset skjedde på Van Mijenfjorden sommeren 1929. 

Vinteren 1920–1921 lå Qvarnström på fangst i Agardhbukta. Da holdt han til under en gammel båt. Hytta han skulle overvintre i var nemlig borte!

Senere år var han blant annet vaktmann ved den nedlagte Sveagruva.

Under en overvintring da han fangstet fra Camp Bell vinteren 1932-1933 frøs han fast i hytteveggen og fikk frostskader og betennelse i ansiktet. Han måtte traske seks mil for å komme til folk. Han hadde ti liv, mente enkelte; «friherre» Anders Qvarnström fra Orsa i Sør-Sverige – en liten, vindtørr skikkelse full av energi og med et uoppslitelig humør. Friherre-begrepet hadde han innført selv: Den som ikke var gift kunne kalle seg det, mente han. 

Bilder