Gustav Smedal

Norsk jurist, politiker og nasjonalist

1888–1951

Fullt navn: Gustav Cathrinus Hofgaard Smedal

Gustav Smedal var utdannet jurist, og spilte sammen med Adolf Hoel, en sentral rolle i «Grønlandssaken», Danmark og Norges tvist over suvereniteten over Grønland. Dette hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 måtte avstå Norge til Sverige, men uten at de gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte med. Da Norge ble en selvstendig nasjon i 1905 ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge.

Gustav Smedal vokste opp i Kristiania og ble cand.jur. i 1913. Han ble ansatt i Utenriksdepartementet i 1920–23, hvor han var sekretær for den norske delegasjon i Folkeforbundet i Genève 1920 og var privatsekretær for overrettsjustitiarius og folkerettsekspert Frederik Beichmann 1921–22. Dette arbeidet vekket Smedals interesse for tilegning av statlig overhøyhet over såkalt ingenmannsland – terra nullius, og i 1930 ble han dr.juris på avhandlingen «Ervervelse av statshøyhet over polarområder.» 

I Norge på 1920-tallet var det stor interesse for de polare områdene. I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, og ville gå ut over norske interesser på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge. I 1925 fikk Norge overhøyhet over Svalbard, med støtte fra Danmark gjennom Ihlen-erklæringa fra 1919, hvor Norge til gjengjeld ikke skulle kreve Grønland eller deler av Grønland. 

I 1926 tok Smedal initiativ til det som skulle bli Norges Grønlandslag som jobbet for at Grønland igjen skulle komme under norsk overhøyhet. I de kommende årene gjennomførte Smedal viktige forskningsprosjekter som gav et idemessig, historisk og juridisk grunnlag for et norsk krav om overhøyhet over Grønland. Striden mellom Danmark og Norge eskalerte, og begge land økte sin aktivitet på Grønland. I 1931 ble Eirik Raudes Land på nordøst-Grønland okkupert av norske fangstmenn på vegne av den norske stat, og året etter var okkupasjonen av Sørøst-Grønland også et faktum, begge satt i scene av Gustav Smedal og Adolf Hoel, leder av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU).

Danmark førte striden inn for domstolen i Haag, og Smedal var med i den norske delegasjonen til Haag-domstolen. Norge tapte saken i 1933, hvor det ble slått fast at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen 5. april 1933. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken 

I 1933 var det nyetablerte Nasjonal Samling (NS) i ferd med å slå seg opp. Smedal søkte støtte for sin sak hos Vidkun Quisling som satte Grønlandssaken som kampsak for NS, noe som førte til at mange av grønlandsaktivistene søkte til NS. Etter at Norge ble okkupert av Tyskland i 1940 søkte Smedal støtte hos Rikskommisær Terboven i Grønlandssaken. Knut Hamsun fungerte som mellommann i forbindelse med sitt besøk hos Adolf Hitler i Berlin, noe som ikke ga noe resultater. Grønland lå fortsatt under Danmark.

Smedal sjøl meldte seg inn i NS i 1942, og sammen med Adolf Hoel opprettet han Norges Ishavskomite, som skulle sikre Norges interesser i polare områder. Smedal ble tilbudt en rekke fremtredende stillinger i lys av hans ståsted, men takket nei til alle unntatt tilbudet om et æresprofessorat ved Universitetet i Oslo i 1943. Etter krigen var Smedal tiltalt i landssviksaken, hvor han slapp unna med bøter og inndragelse av deler av sin formue. Smedal døde i Norge i 1952 etter et lengre opphold i utlandet.