GRØNLAND, ØSTKYSTEN, 20. JULI 1888. Det er tre dager siden skipperen på selfangstskuta «Jason» satte dem av i drivisen, skjøt kanonsalutt og tok farvel med en bekymret mine. Måtte de bare få leve. Drivisbeltet er ugjennomtrengelig. De er fanget i isen og nå fører strømmen dem feil vei. Fridtjof Nansen innser at situasjonen er alvorlig. Dagen hadde begynt med at isflaket fikk noen voldsomme dunk. Så revnet det, tvers over, ikke langt fra teltet. De flyttet til et større flak. Men det bærer utover, ikke inn mot Grønlands kyst. Der ute er det uvær. Larmen øker stadig, fra brenningene som bryter der isen slutter og det åpne havet begynner. Vil de klare å få de to lettbåtene ned fra isflaket uten at de knuses eller fylles av en brottsjø? Vil Nansens skiekspedisjon havarere før den har begynt?

De driver til havs på et isflak. Brenningene er voldsomme. Samuel Balto fra Karasjok leser høyt fra det nye testamentet og er klar til å dø.

Nansen synes synd på samene, Samuel Balto og Ole Ravna fra Karasjok. De er rekruttert fordi de er spesialister på innlandsklima og kulde. Nå befinner de seg i havsnød, på et isflak der bølger skyller innover. En voll av isklumper og sørpe langs kanten av flaket skjermer litt. Telt, kjelker og utstyr er flyttet til flakets høyeste punkt. Ole Ravna er den mest pessimistiske:

Sørgelig. Vi to var gale som dro fra skipet for å dø her. Det er ikke håp for livet, det store havet blir vår grav.

Ola Ravna

Nansen kan ikke skjønne hvor samene er blitt av. De har vært borte en lang stund. Det er ikke mange stedene å gjemme seg på isflaket. Til slutt finner han dem i en av lettbåtene. Han letter forsiktig på presenningen som ligger over. De er i bunnen, begge to. Balto leser fra Bibelen, på samisk.

Det er et vanskelig valg. Hva er verst – å bli på flaket med fare for å bli skyllet av eller sette ut båtene med stor risiko for å bli knust mellom isflak? De har allerede skadet en båt som måtte repareres. Det meste av dagen er gått. Otto Sverdrup, en 33 år gammel skipskaptein, påtar seg å holde vakt gjennom natten. Balto forblir i båten, de andre legger seg i teltet for å sove. De trenger hvile, kanskje må de ro i dagevis på det åpne havet. Nansen våkner av at sjøvann bruser utenfor teltveggen, like ved hodet hans. Isflaket husker opp og ned, lyden av brenningene er intens. Nansen hører Sverdrups skritt utenfor, han forventer å bli purret ut hvert øyeblikk.

Nansen må ha sovnet igjen. Da han våkner er det morgen. Drønnene fra brenningene er svakere. Flaket, som lenge holdt stø kurs mot undergangen, driver nå innover mot Grønlands østkyst igjen. Sverdrup forteller at han flere ganger i løpet av natten var ved teltåpningen for å vekke de sovende. Han ville slå alarm, begynte å hekte av hempene i teltåpningen, men ombestemte seg og så an neste brottsjø. Det viste seg å være et klokt trekk, like før flaket nådde de verste brenningene endret det kurs. En usynlig hånd berger de seks mennene; Nansen, Sverdrup, Balto, Ravna, premierløytnant Oluf Dietrichson og Kristian Kristiansen, en ung bondegutt fra Steinkjer. De som setter sin lit til Vårherre, blir ytterligere styrket i troen.

Fridthjof Nansen er 26 år, har studert zoologi og er konservator ved Bergens Museum. Han har skrevet to avhandlinger og nylig levert en doktoravhandling om sentralnervesystemet.

Skal da virkelig så vakker en natt være viet til undergang? Det synes vanskelig å tro.

Fridtjof Nansen i drivisen

Seks år tidligere hadde han vært på tokt med selfangeren «Viking» for å studere ishavsselenes biologi. Da så han Grønlands kyst for første gang. «Det var det første skjebnesvangre skritt som førte meg på avveier, bort fra vitenskapens trygge vandring,» skrev han senere. «Jeg så fjellene og breene, og det våknet lengsler i meg, og uklare planer dreiet rundt i hjernen om å utforske det ukjente indre av dette gåtefulle, isdekte land.» Planen er å ta seg over den store Grønlandsisen fra øst til vest. Svensken Adolf Erik Nordenskiöld har utforsket deler, men ingen har krysset den. Er det bart land i det indre? Da Nansens og hans menn endelig kommer seg gjennom drivisen, må de seile nordover langs land igjen fordi strømmen har ført dem uventet langt sør. Det er tungt arbeid, stadig vekk må de hoppe ut på isen med båthakene for å skyve isflak fra hverandre. En måned forsinket, den 15. august 1888, kan de endelig ta fatt på den lange skituren.

Tauet over skulderen skar seg inn i kjøttet og gjorde forferdelig vondt. Huden føltes som om den var brent.

Samuel Balto, Karasjok, om slitet med sledene

Plutselig hører de stemmer. To inuitter i kajakk nærmer seg, de smiler og prater, et språk Nansen og hans menn ikke forstår et eneste ord av. Lenger nord blir de invitert inn i et inuittelt. Bak forhenget av gjennomsiktig tarmskinn slår en intens lukt fra tranlamper og urin, brukt som fettløsende middel, imot Nansen. Han blir stadig mer nysgjerrig på dette folket som bor og lever på en så barsk kyst. Utendørs går inuittene kledt i varme skinnklær. Når de vender tilbake til teltet, kler de av seg. Nordmennene rødmer da et par unge piker, sammen med unge menn, kommer inn, kler av seg alt og stillferdig finner sine plasser på brisken.

Om kvelden 15. august 1888 tar de fatt på oppstigningen til isen. De er tungt lastet, sledene veier 100 kilo, og de stamper i våt snø. Enkelte steder er det sprekker på kryss og tvers. Likevel går de ikke sammenbundet i tau, det blir for tungvint. De er bundet fast til sleden og kan bare håpe at den blir stående igjen oppe dersom en skulle falle.

Etter to dager blir de værfaste i styrtregn og kraftig vind. I tre døgn ligger de i teltet. Det er lite å ta seg til. Balto leser i det nye testamentet. Nansen har meg seg en sjøkalender, en logaritmetabell og en avhandling om Grønlands isfjorder. Utover dette, blir det å høre på teltduken som slår i vinden. Sverdrup foreslår å dele ut den knappe ukesrasjonen med tobakk før tida for å lette på stemningen. Dietrichson foreslår noe enda mer radikalt, å bruke en rasjon kokesprit til toddy. Nansen tar spritsaken opp til votering. Ravna, Balto, Kristiansen og Sverdrup stemmer alle for. Dietrichson konstaterer at det er majoritet for toddy. Men Nansen stemmer nei. «Da presidentens stemme gjør utslaget, er forslaget altså forkastet,» hevder han. Det nytter ikke hvor mye mennene protesterer på denne merkelige tolkning av de parlamentariske reglene. Nansen er nøye med rasjonene og forsiktig med spriten.

Da uværet gir seg velger de å gå om natten, da det er litt bedre føre. De sover om dagen. Da mildværet gir seg, begynner snøen å lave ned. Etter ti dager er de i 2000 meters høyde. Hvor høyt skal de egentlig? Ingen vet. Usikkerheten og det fysiske slitet tærer på mennene. Kristiansen bryter ut: «Herregud, at folk kan ville seg så vondt som å gjøre dette!» Samuel Balto klager også. Sledene må trekkes over svært ujevn is. Først et slit oppover, så deiser den ned. Tauet over skulderen skjærer seg inn i og gjør forferdelig vondt. Huden føles som om den er brent. Nansen kan ikke annet enn å gi Balto rett, det føles som om skulderen har brannskader.

Opprinnelig var det Nansens plan å gå til Kristians haab, men underveis endrer han kurs. Han velger en sørligere og kortere rute, til den danske kolonien Godthaab. Men først må de nå vestkysten. Det er vestkysten eller døden. Kanskje når de siste båt før vinteren. Av teltgulvet og presenninger lager de seil. Sledene bindes sammen to og to. Med god vind klarer de 15 kilometer om dagen.

Vinden stilner og etterlater dem til slit og monotone rutiner. Nansen er først oppe om morgenen, han tror ikke at de andre kan rasjonere med kokeapparatet like godt som ham selv. Med rykende varm te purrer han resten. Frokosten inntas i soveposene. Så er det ut i kulden, rive teltleiren, pakke sledene, legge seg på tauet og få sleden i fart. Etter to timer er det pause og en plate kjøttpulversjokolade. Med en brevvekt fordeler Nansen forsyningene pinlig likt. Slik går dagene, pauser hver annen time, kjøttsjokolade på brevvekten. Balto sier det alle tenker:

Å, så sattan, hvor langt der er fra kyst til kyst

Samuel Balto, under Grønlandsekspedisjonen 1888–1889

Det er sommer, men temperaturen når minus 45 på det kaldeste. Likevel er det ikke kulden som plager dem mest. Det er tørsten. Det er ikke vann oppe på isen. Nansen har tatt med noen blikkflasker som de fyller med snø og bærer innerst på brystet. Men den mengden snø som tiner på denne måten, er helt utilstrekkelig. De får ikke mer væske før de slår seg til ro i teltet. Også matrasjonene er knappe, de er alltid sultne. De ser fram til kvelden, da de kan sette seg i teltet og stirre inn i primusflammen og vente på suppe eller lapskaus.

Tomåneder er gått siden den forlot «Jason». Om morgenen 17. september er rimlaget på innsiden av teltet ikke like massivt. Fuglekvitter! Stemningen over morgenteen i teltet blir nærmest euforisk. Det må bety at de nærmer seg vestkysten. En kjelke blir satt igjen, de andre rigges sammen to og to for seil. Nansen først, i stor fart, utstyr faller av og må hentes. Det bærer nedover, i flere døgn. Balto ser bart land først, som en svart flekk i vest. Hurraropene gjaller. Nansen deler ut kjøttsjokolade, to biter til hver!

Velberget ned av isen, mellom et mareritt av sprekker, blir de sjømenn igjen. Nansen, Sverdrup og Balto begynner å lage båt ved Ameralikfjorden, mens de andre henter utstyr som står igjen oppe. Teltbunnen blir til båtsider. Bambusstenger, skistaver og stenger fra sledene blir spiler, stag og årer. Farkosten er ikke pen, nærmest bare en halv båt, men den bærer to mann. 28. september begynner Nansen og Sverdrup på roturen. De skyter måser og koker suppe, endelig ferskt kjøtt! 2. oktober når de Godthaab, får organisert henting av de øvrige og kan se tilbake på en stor triumf. At siste båt er gått og at de må overvintre hos inuittene, er en skuffelse de kan leve med. Den avtar raskt da karene endelig får sin toddy og hiver seg i dansen med inuittjentene.

Kilder:

• Nansen, Fridtjof: På ski over Grønland. 1961-utgaven.
• Balto, Samuel: Med Nansen over Grønlandsisen i 1888. Min
  reise fra Sameland til Grønland.
• Jølle, Dag Harald: Nansen. Oppdageren. 2011.
• Huntford, Roland: Fridtjof Nansen. 2003.