Nobile havarerte med luftskipet Italia 25. mai 1928 nord av Nordaustlandet. Via radio fikk man vite at havaristene befant seg på pakksisen øst av Foynøya. I redningsaksjonen deltok folk og skip fra mange land. Alle midler ble brukt for å nå frem til havaristene; skip, isbrytere, fly og hundespann. Det gikk politisk prestisje i å berge havaristene og i ettertid kan det synes som om samarbeidet mellom redningsaksjonistene ikke var det beste. To ulike hundespann deltok i redningsaksjonen. Et skulle sette ut depoter og lete etter havaristene. Det spannet, med Rolf Tandberg fra Longyearbyen og fangstmannen Hilmar Nøis, ble satt i land fra skipet «Hobby» i Wahlenbergfjorden og krysset Nordaustlandet. Opplevelsene til den andre hundespannet var så spesielle at det fortjener egen omtale. Folk, hunder og til og med et sjøfly ble fraktet opp med M/S «Braganza» til Beverlysundet ved Nordkapp på det nordligste Nordaustlandet.
Unnsetning med hundespann
Hundespannet la ut fra Nordkapp 17. juni klokken 6 om morgenen. Partiet besto av tre mann; den italienske alpejegeren Gennaro Sora, dansken Ludvig Varming og nederlenderen Sjef van Dongen. Varming og van Dongen var bosatt i Barentsburg som på den tiden var et nederlandsk kullgruvesamfunn. van Dongen var en erfaren hundekjører og kjørte til vanlig hundespann med post mellom kullgruvene på Svalbard. Sora var kaptein i det italienske alpejegerkorpset og en av ni italienske alpejegere som deltok i redningsaksjonen. Sora var blitt nektet å delta i hundespannturen av sin overordnet, men dro likevel. I tillegg hadde spannet ni grønlandshunder; Nero, Bruno, Polle, Bernard, Vigo, Tiger, Hans, Izaak og Prins. Til proviant medbrakte de pemmikan for 21 dager, litt te, to bokser kjøtt, noe smør og en boks styrkedrikk.
Først dro de langs kysten til Kapp Bruun. På veien ble Varming snøblind og måtte etterlates på Kapp Platen. Han fikk et telt, primus og proviant for tre uker. Han vendte etter hvert tilbake til Nordkapp og kom frem i god behold. De andre ankom Kapp Bruun den 20. juni. Den 21. la de ut i drivisen, og etter 12 km måtte de gjøre vendereis fordi isen ikke var farbar i den retningen de hadde tatt. Tilbake ved Kapp Bruun besluttet de å legge igjen en god del av forsyningene sine for å gjøre sleden lettere. Så la de atter ut på isen den 22. juni i retning av Foynøya.
Etter tre dager med slit i isen som stadig var i bevegelse var de like ved Schübelerøya, sør for Brochøya. De kom ikke i land fordi isen her var så finmalt at den nærmest var som grøt. De tok en rast på isen vest for øya, og våknet noen få timer senere øst for øya. Da de satte seg i bevegelse igjen oppdaget de at Prins og Bruno begynte å trekke voldsomt. De antok det var fordi de var like ved land, men etter en halv time falt begge hundene sammen og sparket voldsomt med beina. Sora og van Dongen forsøkte å kjøle dyrene ned med snø, og også helle konjakk i munnen på bikkjene, men forgjeves – hundene døde. Så flådde de hundene og lot resten av spannet ete opp skrottene. Siden merket mennene at dette var det vanlige forløp når hundene døde av utmattelse: omtrent tre kvarter før de døde trakk hundene ekstra hardt, så falt de sammen og ble liggende i kramper i ti minutter før de døde.
alpejeger. Foto: Ludvig Varming/Norsk Polarinstitutt
Den 27. juni nådde de endelig Schübelerøya, som var 50 m bred, 60 m lang og 10 m høy. De fant ingen spor etter havaristene på øya. Dagen etter satte de over isen til Brochøya, da det ikke var mulig å nå Foynøya. Like før de kom i land på Brochøya døde van Dongens yndlingshund Polle. van Dongen hadde ikke hjerte til å fôre den til de andre, så han dyttet den under et isflak.
Ikke før var de kommet trygt i land på Brochøya før det ble storm og tett snøfokk. Uværet varte helt til 3. juli. Hadde stormen begynt et par timer før hadde partiet neppe nådd land og dermed omkommet. Mens stormen raste døde Vigo, og ble spist opp av de andre hundene. Halvannen dag senere måtte de skyte en av hundene, Hans, for å fôre den til de resterende. Van Dongen ønsket ikke å skyte sine egne hunder, så Sora måtte gjøre det. Alt de to mennene hadde å spise var en kraftdrikk som de drakk morgen og kveld. Følgelig var de temmelig utsultet. De lette etter spor av havaristene på øya, men fant i stedet 22 egg. Da de kom tilbake til leiren og skulle koke eggene viste det seg at hundene hadde tygd i stykker aluminiumskjelen. Det eneste de da hadde å koke i var blikkboksene til styrkedrikken. Blikkboksene tålte ikke stort derfor torde de ikke koke lenger enn i 15 minutter av frykt for at boksen skulle koke i stykker. I så fall ville de være uten mulighet til å koke noe som helst. Kjelen ble først brukt til å koke egg (som neppe trenger et kvarters koking), men siden måtte de også koke hundekjøtt i den.
Endelig lettet uværet 3. juli og de kunne igjen forsøke å nå Foynøya. Det var omtrent 7 km gange over isen, noe de brukte 31 timer på. På Foynøya fant de heller ingen spor etter havaristene, så turen ut i isen hadde vært forgjeves. Enda verre var at de ikke hadde mat igjen, og på øya fant de ikke så mye som ett egg. Resultatet var at enda en av hundene måtte avlives, nå til mat. Taperen ble Tiger. Kjøttet ble bare halvkokt, men gled likevel ned. Smaken ville visstnok ha vært bedre om de hadde hatt noe salt, for stort sett var ikke kjøttet mye å skryte av. De tre gjenværende hundene hadde derimot ingen skrupler med å spise opp innvollene til sin tidligere kollega.
Fra Foynøya tenkte de å dra ut i isen og lete etter spor av havaristene, men før dette var mulig ble det på nytt uvær, og ikke før 8. juli kunne de begi seg østover ut i isen. Med seg hadde de nå bare ryggsekker med noe hundekjøtt samt to ærfugler som de hadde skutt. Hundene lot de være igjen på øya. Uten å ha funnet spor av havaristene ute i isen kom de utsultet og med magekramper tilbake til Foynøya 10. juli om kvelden, etter nesten tre døgn uten søvn. Denne gangen var det hunden Bernard som måtte slaktes for å skaffe mat.
Mens hundekjøttet kokte hørte de plutselig lyden av et fly. De løp opp på toppen av øya og så flyet litt bak Brochøya. De viftet og skrek, men flyet forsvant. Det viste seg senere å være fra den sovjetiske isbryteren «Krasin». Skuffet spiste de og la seg til å sove. De sov bort hele 11. juli, men om morgenen 12. juli hørte de en skipssirene. Det viste seg å være «Krasin» som lå ved Karl XII øya og plukket opp noen av havaristene. Fem timer senere passerte isbryteren bare 6 km unna Foynøya på vei sørover til området der de selv hadde lett etter Nobile. På tross av at de forsøkte alt for å bli lagt merke til forsvant skipet sørover.
Så like før midnatt den 12. juli hørte de igjen flydur. Tre fly kom fra sydvest. De sirklet først Brochøya, deretter Foynøya. Der oppdaget flygerne de to utsultete hundekjørerne. To av flyene, et finsk og et svenske sjøfly, landet i en råk ved Foynøya. Det siste flyet, også det svensk, holdt seg i luften. Råken holdt på å lukke seg og de hadde derfor dårlig tid. van Dongen måtte hoppe opp i en svensk maskin, Sora i den finske. De fikk ikke lov til å gå og hente tingene sine eller hundene. Starten fra råken syntes ikke å skulle gå så glatt. Finnenes motor nektet å starte, og råken begynte å lukke seg. Med nød og neppe fikk de start og fikk lettet før råken var for trang. Dette var 13. juli klokken 0045. Så var altså redningsmennene selv blitt berget. Det hadde vært en lite vellykket tur, som resulterte i at hele hundespannet omkom. De to siste hundene, Nero og Izaak, ble etterlatt til en sikker sultedød. Dette av politiske grunner. «Krasin» hadde nemlig observert Sora og van Dongen og skulle returnere til øya og plukke dem, og hundene, opp. Da skandinavene hørte dette over radio, at en sovjetisk isbryter skulle få æren av å berge alle havaristene satset de alt på ett kort. De ville nå frem til van Dongen og Sora før «Krasin», for derved å gjøre kommunistene et pek og vinne en liten propagandaseier. Da besetningen på «Krasin» fikk høre over radio at mennene var reddet med fly like før russerne selv skulle hente hundekjørerne, men at hundene gjenstod å berge, var de ikke lenger interessert i å nå frem til Foynøya.
Epilog
Den 4. august 1931 kom en svensk-norsk ekspedisjon, ledet av Hans W:son Ahlmann og Sigvard Malmberg, til Foynøya med M/S «Quest». De var de første til å gå i land på øya siden Sora og van Dongen var blitt berget. På en liten strand fant de hundeskjeletter og nesten urørte rester av utstyret etter hundespanns-ekspedisjonen. Kjelken var helt intakt, i tillegg ble det blant annet funnet et sølvur, en feltflaske og et kamera. I lommen på en fillete bukse lå Soras lommebok med private papirer, og både italienske og norske pengesedler. Gjenstandene ble tatt med om bord i «Quest» og senere returnert til Sora.
Gennaro Sora (1892–1949) var profesjonell soldat. Etter hjemkomsten fra Svalbard fikk Sora reprimande fra sine overordnede i Italia for ikke å ha fulgt ordre. Han var imidlertid helt og reprimanden førte ikke til langvarige problemer for ham. Sora deltok i Første verdenskrig, de italienske krigene i Etiopia og i Andre verdenskrig. Han satt i engelsk krigsfangenskap i Kenya (1941–1945). Som krigsfange ble han tilbudt, av engelske offiserer, å være med og bestige Mount Kenya. Sora ble etter krigen forfremmet til oberst og sjef for militærdistriktet i Como i Italia.
Sjef van Dongen (1906–1973) ble folkehelt i Nederland for sin innsats på Svalbard. Senere ble han mangeårig ordfører i hjembyen Aardenburg, og også parlamentsmedlem i Nederland. Han skrev to bøker om sitt liv på Svalbard, den mest kjente er «Vijf jaar in ijs en sneeuw – Fem år i is og snø» fra 1929.