1912 Schröder-Stranz – ekspedisjonen og Arve Staxruds unnsetningsekspedisjon

Schröder-Stranz plan var å seile opp til Nordaustlandet for å gjennomføre en sledetur tvers over øya. Deretter skulle de krysse Hinlopenstredet med kajakk over til Sorgfjorden, for så å fortsette over land til Krossfjorden. Dette skulle gi de nødvendige erfaringene for en senere ekspedisjon gjennom Nordostpassasjen. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Den dårlig utrustede ekspedisjon kostet syv tyskere og en nordmann livet, mens ytterligere syv måtte utholde måneders strabaser i kulde og mørke.

Den tyske løyntnanten Herbert Schröder-Stranz forlot Tromsø, hvor han hadde skaffet skuta «Herzog Ernst» og norsk mannskap, tidlig i august 1912. Ekspedisjonen besto forøvrig av følgende personer:

Schröder-Stranz plan var å seile opp til Nordaustlandet hvor han, sammen med tre andre ekspedisjonsdeltagere, ville gjennomføre en sledetur tvers over øya. Deretter skulle de krysse Hinlopenstredet med kajakk over til Sorgfjorden, for så å fortsette over land til Krossfjorden. Dette skulle gi de nødvendige erfaringene for en senere ekspedisjon gjennom Nordostpassasjen.

Da skuta var kommet rett nordvest av Scoresbyøya kom den ikke lenger på grunn av isen, men Schröder Stranz mente at det burde være mulig å komme ennå et stykke østover ved hjelp av fangstbåtene de hadde med seg, før de gikk i land. Schröder-Stranz, August Sandleben, Max Mayr og Richard Smith losset derfor utstyret på iskanten og gjorde sine siste forberedelser, før de ga seg av gårde.

Så underlig tilfeldig dette livet kan være. Mens vi lå der og drev i tåka, gikk på samme dagen den ulykkelige tyske løitnant Schröder-Stranz og hans tre feller fra sitt skib litt lenger øst, ut for nordkysten av Nordost lannet. To dager før hadde de gått her forbi, mens vi har vært noen få kvartmil borte uten å se dem. Hadde vi møtt dem, kunde vi vel ha kanske ha avverget en stor tragedie

Fridtjof Nansen i boka «En ferd til Spitsbergen»

Foruten de fem tromsøværingene som utgjorde mannskapet, befant det seg nå seks tyskere igjen på skuta. Planen var at disse skulle seile til Sorgfjorden, hvor det skulle legges igjen et depot. Deretter skulle de seile videre vestover og utføre forskjellige vitenskapelige undersøkelser, før de skulle ankre opp i Krossfjorden, og vente på resten av ekspedisjonen.

På grunn av isen kom imidlertid aldri «Herzog Ernst» lenger enn til Sorgfjorden. Det ble gjort fire forsøk på å komme fri, og den siste gangen kom de så langt som til Lomfjorden. Men her måtte de oppgi forsøket og ta seg tilbake.

20. september ankret «Herzog Ernst» opp i Sorgfjorden for siste gang.

Tyskerne fant nå ut at de ville forsøke og komme seg til Longyearbyen til fots, en tur på omlag 300 kilometer. Nordmennene hadde egentlig tenkt å bli igjen ombord, men ombestemte seg i siste øyeblikk, og den 21. september ga de seg i vei. Det gikk imidlertid umåtelig sakte på grunn av dårlige værforhold, og allerede dagen etter bestemt nordmennene seg for å returnere. Neste dag fant Detmers og Moeser ut at de heller ville fortsette turen videre alene. De fire andre dro tilbake til skipet for å hente mer proviant, for også de ønsket å gjøre et nytt forsøk. Ombord i «Herzog Ernst» bestemte så Stenersen og Rotvold seg for å slå følge, de tre andre ble igjen ombord.

Detmers og Moeser ble siste gang observert av de seks andre i nærheten av Bratthuken den 1. oktober. Den andre gruppen delte seg i to noen dager senere; Rüdiger hadde nemlig forfrosset en fot, og var ute av stand til å gå lenger. Det ble derfor bestemt at han skulle bli igjen sammen med Rave i en hytte ved Elvetangen, mens Ritscher, Eberhard og de to nordmennene skulle forsøke å komme seg til Longyearbyen etter hjelp. De mente det ville ta mellom fire og seks uker innen de var tilbake igjen med lege til Rüdiger, og den 8. oktober dro de av gårde.

Den 23. november bestemte imidlertid de to i hytta ved Elvetangen seg for å forsøke å returnere til skipet, da det begynte å minke på maten, og de manglet egnede jaktvåpen. 1. desember var de tilbake på «Herzog Ernst», hvor Rave så seg nødt til å amputere vekk tærne på Rüdigers ene fot.

De fire som var på vei til Longyearbyen hadde sett seg nødt til å foreta en stopp i Krosspynthytta ved inngangen til Vestfjorden, på grunn av de store belastningene turen hadde påført dem. Den 19. desember bestemte gruppen seg for å skille lag. Tre av dem ville tilbake til «Herzog Ernst», mens den siste, Ritscher, ønsket å fortsette til Longyearbyen.

Nordmennene Stenersen og Rotvold nådde tilbake til «Herzog Ernst» første juledag, men hadde da mistet tyskeren Eberhard på veien. På skipet var kokken Stave stadig sykere av tuberkulose, og den 24. februar døde han.

Ritscher brukte åtte dager på turen fra Krosspynthytta til Longyearbyen. Han kom fram svært forkommen, med sterkt forfrosne føtter og en forfrossen hånd.

Unnsetning

I Longyearbyen kom nå en voldsom aktivitet i gang, i forsøket på å komme ekspedisjonen til unnsetning. Den første unnsetningsekspedisjonen startet 24. januar, men måtte returnere på grunn av dårlig vær og forfrysninger.

Samtidig med at Arve Staxrud på forespørsel sa ja til å utruste og lede en unnsetningsekspedisjon dro også en annen ekspedisjon av sted. Ansvarlig var Kurt Wegener, lederen for den geofysiske stasjonen i Ebeltofthamna. Denne ekspedisjonen kom seg så langt som til munningen av Wijdefjorden, før den måtte returnere på grunn av dårlige isforhold, og 30. mars var den tilbake i Kongsfjorden. Samtidig var Staxrud på vei nordover. I Sandefjord hadde han leid hvalfangeren «Hertha», han lastet så opp i Tromsø og dro videre til Alta hvor han hentet tyve kjørerein, og dessuten tok med seg de tre samene Per Hansen, Johannes Kerni og Samuel Klemmetsen. 3. april var «Hertha» framme i Grønfjorden.

De fire nordmennene ombord i «Herzog Ernst» hadde i mellomtiden bestemt seg for å gjøre nok et forsøk på å komme seg til Longyearbyen. De startet 25. mars, og selv om de møtte en del vanskeligheter underveis, blant annet med sørpe og farlig is, var de framme den 5. april. Her fikk de vite at Ritscher hadde klart turen, men fremdeles befant seg på sykehus, og at Staxrud hadde kommet til Spitsbergen og nå var på vei nordover

Staxruds ekspedisjon

Den 12. april startet Staxruds ekspedisjon, som foruten Staxrud selv og de tre samene, besto av doktor Bøckman, Ellingsen og Daniel og Hilmar Nøis. Også Johan Nøis hadde egentlig planlagt å være med, men da han var syk ble det bestemt at August Stenersen skulle bli med tilbake i stedet.. Staxrud hadde dessuten med seg de tyve reinsdyrene, seksten hunder, seksten sleder og seks pulker.

Det var ingen enkel oppgave ekspedisjonen hadde foran seg. I tillegg til å hente Rüdiger og Rave, som var ombord i «Herzog Ernst», skulle den også lete etter Detmers og Moeser som hadde vært savnet siden 1. oktober, og Eberhard som hadde forsvunnet for Stenersen og Mosvold på vei tilbake til «Herzog Ernst» i begynnelsen av desember. Om mulig planla Staxrud også å krysse Hinlopenstredet for å lete etter Scröder-Stranz og hans folk.

Isen lå solid på fjordene, og skapte ingen vanskeligheter, men det gikk med litt lenger tid og noe mer for enn beregnet, på grunn av en del problemer i overgangen mellom Dicksonfjorden og Vestfjorden. To mann og åtte rein måtte derfor returnere. 15. april var ekspedisjonen framme ved Krosspynthytta, og herfra gjorde Staxrud en avstikker over Wijdefjorden for å se etter spor av Detmers og Moeser, noe som viste seg å være resultatløst. Deretter fortsatte ekspedisjonen til Mosselbukta, hvor den ankom 20. april. Herfra kjørte Staxrud, Bøckman og Hilmar Nøis med hundene over til Sorgfjorden, mens resten av ekspedisjonen skulle komme etter når den hadde hvilt ut.

Vel framme ved «Herzog Ernst» viste det seg at planene om å forsøke og finne Schröder-Stranz og følget hans midlertidig måtte forkastes, på grunn av isforholdene i Hinlopenstredet. I stedet startet planleggingen av reisen tilbake til Longyearbyen. 30. mai dukket det opp en tysk unnsetningsaksjon, ledet av Theodor Lerner, i Sorgfjorden. Han hadde leid skuta «Løwenskiold» i Tromsø i slutten av april, og reist nordover for å forsøke og redde sine landsmenn. Mens Rave og Rüdiger valgte å følge Staxrud tilbake til Longyearbyen, reiste Lerner østover for å se etter Schröder-Stranz. Han kom så langt som til Nordkapp før han ble fanget av isen, og gjorde en rekke sledeturer herfra uten å finne spor av Schröder Stranz.

Ekspedisjonen begynte på hjemreisen 2. mai, og den 16. mai var den tilbake i Longyearbyen med Rüdiger og Rave. På dette tidspunktet befant Rotvold og brødrene Jensen seg i Grønfjorden, mens Ritscher var i Longyearbyen. Planen var å frakte de seks ekspedisjonsmedlemmene tilbake til Norge med et amerikansk kullskip, men da dette ikke lot seg gjøre, tilbød Ernest Mansfied fra «The Northern Exploration Company» seg å sørge for transporten. De tre samene og Dr. Bøckmann fra Staxruds ekspedisjon, samt en islos (August Stenersen?), skulle også være med. Tyskerne ble derfor transportert med slede til Grønfjorden for å vente på Mansfields skip.

Scröder-Stranzekspedisjonen var tilbake i Tromsø 10. juni. Rüdiger kunne så vidt gå ved ankomsten, mens Ritscher fikk et langvarig sykehusopphold før han kunne reise tilbake til Tyskland.

Staxrud, Ellingsen og Daniel, Johan og Hilmar Nøis reiste tilbake til Sorgfjorden i begynnelsen av juni, for å hente «Herzog Ernst», og for igjen å lete etter de savnede ekspedisjonsmedlemmene. «Herzog Ernst» kom ikke fri av isen før i slutten av juli. Både Staxrud- og Lernerekspedisjonen fulgte skuta tilbake til Grønfjorden. Ingen av de savnede tyskerne ble noensinne funnet, men forskjellig utstyr som kan ha tilhørt dem er senere funnet i områdene hvor de forsvant.

Nansen hadde noen tanker om hva som kunne ha skjedd med de fire tyskerne på vei til Treurenburg, eller Sorgfjorden som den heter i dag:

Hvad som er hent er vanskelig å si. Selv om en regner med deres uerfarenhet synes det merkelig at de ikke skulde ha kunnet nå frem det forholsvis korte stykket til Treurenburg-bukten. I rett linje ditt hadde de jo ikke mer enn 90 km. Og med proviant for flere maneter (foruten vilt som kunde skytes) måtte selv den uerfarneste kunne klare en slik ferd. En avstann som en noenlunde skiløper i fjellet i Norge tilbakelegger på høist to dager.

Det må ha tilstøtt dem et uhell av en eller annen art. De kan med båten ha våget sig for langt ut i isen fra lann, og er så kommet i drift med den, ut i Ishavet; eller de kan ha fått båten knust mellem flakene, og har mistet sin utrustning. Men selv da måtte
de ha kunnet redde nokk til å greie sig tilbake i dette vilt-rike strøk, og de hadde da hunnene. Det hele er en tragisk gåde, og så meget ungdommelig mot bortkastet til ingen nytte.

Fridtjof Nansen i boka «En ferd til Spitsbergen

Dagbok fra ekspedisjonen