Willem Barents, som oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, var egentlig ute etter å finne den nordlige veien til Kina – eller til Cathai, som det ble kalt.
Ettertida har funnet flere grunner til å interessere seg for de tre nederlandske ekspedisjonene som Barents var med på. For det første var det et drama i isødet, og dramaet ble utgitt i bokform allerede i 1598. Gerrit de Veers beretning fra overvintringen på Novaja Semlja 1596–97 ble et stort samtaleemne. De Veers forlegger var Cornelis Claesz. Han hadde en veldig sentral posisjon som tilrettelegger i det nederlandske kartografi-miljøet, som var verdensledende på denne tida. I 1598 ble altså Barents-kartet utgitt for første gang, det første kartet som viser det nyoppdagede Bjørnøya og Spitsbergen.
To andre momenter kaller fortjener også vår oppmerksomhet. Det første er at de mange nederlandske og engelske ekspedisjonene i nordlige farvann viser at nordområdene allerede på denne tida var interessant for de vestlige stormaktene – både på grunn av ressursene der, men også som en mulig transportvei til Asia.
Det andre, som denne artikkelen særlig skal handle om, gjelder forestillingene om nordområdene i denne perioden. Hva kan de gamle nederlandske kartene fortelle oss om dette? Det skal vi straks komme tilbake til, men la oss aller først se litt nærmere på de tre ekspedisjonene til Barents i 1594, 1595 og 1596.
Mot Cathai langs den sørlige ruta
Initiativet til å finne sjøveien til Cathai kom fra den mektige handelsmannen Balthasar de Moucheron i den nederlandske provinsen Zeeland. Han drev det stort i handel med Russland, med Arkhangelsk som knutepunkt. Myndighetene i Holland og Zeeland tok på seg kostnadene. de Moucheron hadde også støtte fra tidas beste fagfolk, slik som forfatteren og navigatøren Jan Huygen van Linschoten og geografen Petrus Plancius.
Men hvor skulle man legge kursen? Her var det uenighet mellom Barents og Cornelis Nay, som hadde kommando over to skip hver. Barents fulgte geografen Plancius og ventet dermed å finne nordøstpassasjen i et åpent hav nord for Novaja Semlja. Cornelis Nay og van Linschoten ville gå sør for Novaja Semlja – gjennom Jugorstredet («Vajgatsjstredet») og inn i Karahavet («Det tartariske hav»).
På den første ekspedisjonen i 1594 var det Nay og van Linschoten som hadde størst suksess. Året etter ble det derfor besluttet å sende en hel handelsekspedisjon til Cathai langs den sørlige ruta, med Barents som sjefslos. Men Gerrit de Veer, som skrev ned sine inntrykk fra denne ekspedisjonen, holdt fortsatt med teorien til Plancius og Barents. Man burde ha holdt en nordlig kurs. Elvene fra Sibir fører mye is ut i havene, skriver han. De Veers pessimisme slo til, og man måtte gjøre vendereis. Man fikk ikke rundet det mytiske «Kapp Tabin», det man forestilte seg var det nordligste punktet på fastlandet.
Mercator om Arktis og Nordpol-området
Også Barents mistenkte Karahavet for å være et lukket hav, akkurat slik som Østersjøen. Ismengdene som ble observert der, kunne tyde på det.
Barents ønske om å seile mot nord sto ikke bare i motsetning til Nay og Linschotens oppfatning, men også datidas største kartograf, Gerard Mercator. Helst burde man søke veien til Cathai opp gjennom den store russiske elva Ob, mente han. I verdenskartet fra 1569 hadde Mercator forestilt Nordpol-området som bestående av fire store polarøyer. Mellom disse rant det fire store floder, og de kom fra selve Nordpolen – et høyt svart fjell, omgitt av en stor sjø.
På Mercators kart var Novaja Semlja del av et av disse pol-landene, og det ga derfor ingen mening å seile nordover. I senere versjoner av Mercator-kartet ble Novaja Semlja skilt ut som ei egen øy, men for de som fremdeles holdt fast på den klassiske forestillingen om polarøyene, ville det heller ikke nå gi mening å seile nordover. Grunnen til dette var isforholdene og ideen om vannets underjordiske kretsløp.
Nordområdene og vannets underjordiske kretsløp
Når man betrakter kartene som ble lagd av Olaus Magnus og Gerard Mercator, ser vi hentydninger til en teori som for lengst er forlatt, og som kan synes utrolig for oss. Det dreier seg om ideen om «vannets underjordiske kretsløp».
Ideen bygde på en slags analogi mellom «moder jord» og menneskekroppen, der jorda utgjorde et makrokosmos og kroppen et mikrokosmos. Slik som blodet ble pumpet ut i menneskekroppen, slik ble også vannet ført gjennom skjulte årer i jordas indre.
Malstrømmer, slik som Moskenesstrømmen og Kharybdis, var bokstavelig talt sluker på havbunnen som sugde vannet til seg. Vannet kom ut igjen i fjellene, og rant ned til havet igjen. Særlig kraftfull var denne mekanismen på Nordpolen. Gjennom 15-, 16- og 1700-tallet var det i det hele tatt en utbredt forestilling blant de lærde i Europa at nordområdene hadde positiv og styrkende effekt både på menneskene og dyrene som stammet derfra. Det er ikke uten grunn at nordområdene ble kalt et vagina gentium – «folkenes urhjem» – hos Olaus Magnus.
Oppdagelsen av Spitsbergen og Bjørnøya
På grunn av all isen som var observert, mistenkte Willem Barents og Petrus Plancius altså Karahavet for å være et innhav. To andre gode grunner lå trolig også til grunn for at veien til Cathai måtte gå nord for Novaja Semlja.
I samtida deres var det en vanlig oppfatning at isen – også den på havet – ble dannet av ferskvann. Der det var store elver, slik som i Karahavet utenfor kysten av Sibir, var det følgelig også mye is. For det andre trodde de ikke lenger at de mye omtalte Nordpol-landene eksisterte. Og når både Nordpol-landene og de store is-skapende flodene imellom dem var forvist, så måtte det også gå an å seile mot nord.
Vi kan tenke oss at Willem Barents resonnerte slik. I tilfelle var det også noe av årsaken til at Spitsbergen ble oppdaget i 1596. Men noe av æren skal også Jan Cornelisz Rijp ha. Han hadde kommandoen over det andre skipet på den tredje ekspedisjonen. Rijp var innstilt på å holde lenger mot vest enn Barents, og på dette punktet ga han seg ikke. Det var egentlig denne fastholdenheten fra Rijps side som førte til oppdagelsen av Spitsbergen og Bjørnøya.
Da Spitsbergen ble oppdaget, ble øya heller ikke tolket som å være ei pol-øy i Mercator sin betydning. På Barents-kartet fra 1598 ble Spitsbergen, «Het nieuwe land» (Det nye landet), tegnet inn som en øy for seg selv, men Barents trodde at Spitsbergen hang sammen med Grønland – noe som også skulle bli den vanlige oppfatningen i tida etterpå.
Etter ferden til Spitsbergen førte Barents fartøyet sitt nord for Novaja Semlja, og på nordøstkysten frøs skipet fast i isen. De måtte overvintre. Under store anstrengelser, og i en kontinuerlig kamp mot kulde og sykdom, overvintret Barents og mannskapet hans. Overvintringen krevde flere liv, deriblant Barents selv, som døde den 20. juni 1597. Men 12 av mannskapet overlevde. De klarte utrolig nok å ta seg til folk i to åpne båter, og slik kom de seg tilbake til Nederland igjen.
Overvintringsleieren ble senere funnet av ishavsskipperen Elling Carlsen i 1871.