Ekspedisjonen til Augustabukta ble utrustet av W. Holmboe i Tromsø. De var det første fangstparti til å overvintre i dette området. Det viste seg dessverre at overvintringen fikk et tragisk endelikt, og ingen har siden drevet overvintringsfangst i terrenget.
Hytta i Palanderbukta ble bygget i 1933. Den var en av to bistasjoner tilhørende et fangstterreng med hovedstasjon i Augustabukta, tidligere kalt Augusta Bay. Den tredje bistasjonen lå ved Zeipelodden på nordsiden av Palanderbukta. Fangstterrenget omfattet landet sør for Wahlenbergfjorden samt de nærmeste øyene i Sørporten.
Det var en av Svalbards mest kjente fangstfolk, den 50-årige Gustav Lindquist som ledet fangstekspedisjonen hit. Hans 30- årige fangstkarriere startet på Nordaustlandet i 1902, og han hadde også erfaring fra så vel Grønland som ishavet ellers.
Hans fangstkamerat, den fem år yngre Anton Einarsen, var også en erfaren overvintrer. Hans karriere på Spitsbergen begynte omtrent 1910, og han hadde foruten opphold i gruvene i Longyear City, mange overvintringer både på Sørkapp og langs nordkysten av Spitsbergen. I 1917-1918 overvintret han på Jan Mayen.
Det var det store forventninger til Lindquist-ekspedisjonen som i 1933 la ut på en to-års fangstekspedisjon til Svalbard i det som fortonet seg som et jomfruelig fangstterreng. Begge ekspedisjonens deltagere døde under overvintringen, under dramatiske forhold, og begivenheten fikk følgelig stor publisitet.
I ettertid fortoner opplysningen om ulykkeshendelsen på Nordaustlandet seg som litt merkelig fordi det er liten overensstemmelse mellom de ulike øyenvitneskildringene til funnet av de døde, og heller ikke mellom de ulike avisreportasjene. Det som synes sikkert, er at også skipper Jacob Johansen på m/k «Duen» av Tromsø ca. 10 juli 1934 var i land i Augustabukta for å hilse på Lindquist og Einarsen. Han fant hytta delvis brent og ødelagt. Johansen fant Lindquist sittende død i en liten utedo i bislaget. Han antok at Einarsen lå inne i den isfylte hytta, men fikk ikke undersøkt fordi drivisen truet fartøyet og han måtte straks forlate bukta. Han tok med seg Lindquists dagbok fra hytta, der siste innførsel var fra 27. januar. Av dagboken framgikk at alt var vel. Dagboken ble i ettertid overlevert m/k «Isbjørn», som var utruster-fartøyet til Lindquists ekspedisjon.
Ennå uvitende om ulykken ankom m/k «Isbjørn» Augustabukta 16. juli etter å ha jobbet seg opp Sørporten. m/k «Isbjørn» var på vei nordover til Rijpfjorden for blant annet å sette ut en ny overvintringsekspedisjon, bestående av Henry Rudi og Gunnar Knoph. Fangstmann Gunnar Knoph har følgende øyenvitneskildring av oppdagelsen i Augustabukta i sin dagbok:
«Ankom Torellneset etter å ha forsert store is florer som stengte for stredet Augusta Bay. Huset hvor Gustav Lindquist og Anton Einarsen overvintret 1933/34 var ille tilredt. Vinduet mot sjøen var borte, taket gapet 1 fot fra ytterveggen. — Alt tydet på at det hadde vært en kraftig eksplosjon inne i huset. — etter en del søkning fant vi likene til fangstmennene. Lindquist satt på W.C., han satt i en helt naturlig stilling, antagelig har eksplosjonen foregått mens han oppholdt seg der. Einarsen lå ute i gangen. Eksplosjonen hadde trykt mellomveggen hvorpå hans køye stod, ut mot gangen. Han lå på gulvet i stilling som han antagelig har lagt i køyen. Madrassen under seg med hånden under hodet på puten og uldteppene over seg. Krudtdunken ble funnet slitt i stykker av ekspl., den hadde stått i kjøkkenbenken etter krudtslammet å bedømme. Begge ble begravet like ved huset og et trekors med navnene oppsatt. Da det ikke fantes stein i nærheten, ble 10 salttønner (fulle) lagt oppå kistene med sand over».
Gunnar Knoph (1934/35) Dagbok no. 129, Norsk Polarinstitutts bibliotek
Knophs skildring synes å forklare ulykken på en fornuftig måte. Likevel viser en nærmere granskning av hele dagboken at enkelte deler av skildringen fra 16. juli ikke stemmer med de faktiske forhold og sannsynligvis må være oppdiktet. Beskrivelsen av kruttdunken virker tilforlatelig, men nevnes verken i en annen øyenvitneskildring av Sigurd Dahl, en av mannskapet på m/k «Isbjørn» eller av Knophs kollega Henry Rudi. Avisartiklene om hendelsen nevner heller ikke kruttdunken, men viser til en ukjent årsak! Henry Rudi uttaler i biografien sin:
«Hytta var splintret. Taket låg førti-femti meter borte, vinduene var knust og døra ødelagt. Da vi så kom i land, skjønte vi at det var døden som kom oss i møte. På W.C. fant vi den eine. Der satt han stivfrossen, død. Døra var sprengt gjennom karmen og inn mot ham. Den andre kunne vi ikke finne spor etter noe sted. Inne på hyttegulvet låg en svær issvull. Den hakket vi bort og under den fant vi ham» «Hva hadde hendt? Vi lette over alt etter årsaken, etter spor som kunne gi oss løysinga på denne gåta. Vi vurderte hver ting vi fant, gikk gjennom dagbøkene, de sluttet begge 6. januar (1934), men det var ikke noe tegn å finne. Vi kom til at de hadde vært utsatt for en eksplosjon. Det var vanlig at fangstfolk hadde med seg dynamitt for å sprenge bort landkall – issvuller – langs strandlinja. På en eller annen måte måtte denne dynamitten ha eksplodert og drept de to.»
Lars N. Sørensen (1958). Henry Rudi, Isbjørn-kongen. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
Rudis versjon passer heller ikke helt med de andres. I henhold til Rudi lå hyttetaket 40-50 meter unna, men både Knoph og Dahl sier at taket var på hytta, men at vegg og tak gapte. Videre husker Rudi feil dato for når dagbøkene sluttet. Spriket i vitneskildringene viser hvor forsiktig man bør være til ukritisk bruk av slik informasjon!
Begravelsesseremonien foregikk på engelsk og forestått av en amerikansk turist, Joseph Lilly, som eide en kjede med begravelsesbyråer i Statene, og skipper Bergesen om bord i m/k «Isbjørn» telegraferte nyheten ned til rederen konsul W. Holmboe i Tromsø. Den ble offentlig kjent 18. juli.
Det ble aldri med sikkerhet fastlagt hva som var årsaken til ulykken. Det eneste man kunne fastslå var at de hadde vært i live 27. januar og da var alt i orden. Fangstutbyttet til da hadde vært magert, fem rev og en bjørn, og det jomfruelige terrenget svarte ikke til forventningene. Det ble aldri senere benyttet til overvintringsfangst. I 1973 ble hele fangstfeltet innlemmet i det nåværende Nordaust-Svalbard Naturreservat og all fangst er nå forbudt.
Den lille hytta i Palanderbukta står nok noen år til. Når den til slutt faller sammen, slik hytta i Augustabukta har gjort, vil Nordaustlandets voldsomme vinder feie bort det meste av det som en gang var to ensomme fangstfolks eneste krypinn i en iskald fjord. Da vil, kan hende, skjebnen til de to pionerene være glemt.
Artikkelen er utdrag fra artikkel publisert i Poalrårboken 1999–2000. Gjengitt med tillatelse.