Først omkom han nesten i storm utenfor Finnmarkskysten. Deretter fant han gull som han måtte forsvare med våpen i hånd. Så berget han en hel by i Alaska ved å frakte medisin 530 kilometer i snøstorm med hundespann. Historien om Skibotns store sønn Leonhard Seppala er som hentet fra en roman av Jack London.
Det er ikke så rart, den berømte romanforfatteren oppholdt seg nettopp i Alaska, der han hentet inspirasjon til sine rollefigurer. Seppala kan godt ha vært en av dem, for han ble en legende allerede mens han var i live. Han regnes som tidenes beste hundekjører.
Fisker
Leonhard Seppala ble født i Skibotn 14. september 1877 til foreldrene Anne og Isak Seppala. Familien var innvandrede svensker fra Jonusuando i Pajala kommune. Da Leonhard var bare to år gammel, flyttet familien til Skjervøy, det andre stedet i Nord-Troms som gjerne vil minnes den berømte norskamerikaneren.
Leonhard var tretten år da han første gang mønstret på farens båt «Leviathan» som halvlottsmann. Faren var smed, men spedde på inntektene med fiske.
På fiskefeltet ble flere båter overrasket av snøbyger og sterk vind. Vinden økte stadig, og for Leonhard og de andre mannskapene begynte en fortvilt kamp for livet. Stormen herjet og pisket havet til hvitt skum. «Leviathan» passerte flere kantrede båter der det ikke var tegn til liv etter mannskapet. I en ekstra tett snøbyge hørte Leonhard plutselig et brak. De hadde rent inn i siden av en kantret båt, og dersom sammenstøtet ikke hadde skjedd slik at “Laviathan” skled langs det kantede skroget, hadde det vært ute med dem alle. Under dramatiske omstendigheter berget de fire skibbrudne.
Kanskje var det denne opplevelsen som gjor at Leonhard ikke satset videre på et levebrød som fisker. Han ville vekk.
Hundekjøring var noko meir enn ein sport i Alaska. Ein god hundekjørar kunne få livsviktige oppgåver når noko sto på. Leonhard Seppala hadde ei høg stjerne med ry som den største hundekjøraren i verda.
Fra boka «Gullfeber. Norske pionerar i Klondike og Alaska»
Et ekte mannfolk, sterk, tøff, et produkt av et hardt liv i Norge. Han var godt utrustet både mentalt og fysisk til å takle Alaska
Kathleen Kanzler i bokomtale om Seppala
Gullklumper
På Skjervøy møtte Leonhard en gammel kamerat fra finnmarksfisket. Det var Jafet Lindeberg, også han fra Nord-Troms. Leonhard sperret øynene opp da han oppdaget at Jafet gikk rundt med lommene fulle av gullklumper og bunker av dollarsedler.
Jafet Lindeberg kom hjem fra Nome i Alaska med lommene fulle av gullklumper og tykke bunter med dollarsedler. Vi ungguttene fikk en ustyrlig lyst til å dra til Nome.
Leonhard Seppala i «Litt om hundekjøring og andre ting»
Lindeberg hadde vært på gullgraving i Klondike, og hadde gjort eventyrlige funn. Han var bare en snartur tilbake i gamlelandet, og skulle tilbake etter mer rikdom.
Leonhard ba om å få bli med. Lindeberg var villig og rekrutterte flere. Han ordnet med billetter og gav dem nok penger til å nå «den nye verden».
Det første møtet med Amerika i 1900 var opprørende, synes Leonhard. De ble drevet i land på Ellis Island der de måtte gjennom en rekke inspeksjoner. Behandlingen i de lange køene var røff, og Leonhard følte seg behandlet som et dyr. — Get into line! ble det stadig ropt ut.
Til Nome
Via Seattle tok Seppala seg fram til gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på kysten av Alaska. Innenfor ligger ei enorm villmark med et barskt klima. Her startet Leonhard Seppala et nytt liv som gullgraver og hundekjører.
Til gullgraverområdene i Canada og Alaska strømmet det tusenvis av dårlig utstyrte gullgravere i disse årene. Nome ble bygd opp fra ingenting til en by med 20 000 innbyggere i løpet av kort tid. I 1901 ble folketallet anslått til 30 000. De fleste ble slett ikke rike, men ble budt en heller kummerlig tilværelse med dårlig husvære, usikre matforsyninger, truende stormer og et blodslit i de mer eller mindre provisoriske gruveanleggene. Da den store ferdselsåren Yukon ikke lenger kunne brukes, ble gullgraverbyene isolerte. De som ikke hadde sikret seg egne matforsyninger var ille ute.
Et blodslit
I Nome fant Leonhard og hans venner et skur å sove i etter flere dagers leiting. Deretter dro de til Discover Anvil, området der det første gullet ved Nome ble funnet. Leonhard fikk jobb i gullvaskingen. Arbeidet var slitsomt der han måket grus mens han ofte sank i til knærne i grustaket. Dødsens sliten etter første arbeidsdag, angret han bittert. — Et arbeid for dyr, konkluderte han.
En dag kom Jafet Lindeberg og spurte om han ville bli med på en skjerpeekspedisjon for ti dollar om dagen. Leonhard var lykkelig over å komme bort fra blodslitet og takket ja. Ekspedisjonen besto av åtte mann og elleve hester. De dro av sted for å søke nye gullfunn.
Dag etter dag gravde de i grusen ved bekker og elver. De håpte på det store funnet, men fant intet. Det regnet, Leonhard arbeidet og sov i søkkvåte klær i primitive telt. Han så bøtter fulle av gullstøv og gullklumper rundt seg. Men de verdiene tilhørte selskapet som hadde ansatt ham.
Seppala opplevde ingen plutselig rikdom over natta, men ble etter hvert forfremmet. I 20 år jobber han for Pioneer Mining Company, Nord-Alaskas største gruveselskap, opprettet av Jafet Lindeberg. Seinere var han oppsynsmann for et annet firma, ikke bare i Nome, men også i Fairbanksområdet.
For å komme seg rundt brukte Seppala hunder. Et godt hundespann skulle bli springbrettet til en ny karriere.
Enorme avstander
Gullrushet foregikk i ei kolossal subarktisk villmark som er seks ganger så stor som Norge. Gjennom dette området gikk elva Yukon, hele 255 norske mil lang. Gullgraverne benyttet seg av elva om sommeren. På flåter og selvbygde båter drev de med strømmen i et håp om å nå fram til rikdommen.
Om sommeren var mygg en fryktelig plage. Angrep fra grizzlybjørn hørte også med til farene i villmarka.
Men plagene sommerstid ble fort bagatellmessige når isen la seg på Yukon og vinterstormene satte inn. Temperaturer ned mot 40 minusgrader var vanlig i disse områdene. Vinterstid var det bare et godt hundespann og en god fører som kunne frakte folk noenlunde trygt. Seppala, 167 cm høy, 65 kilo og veltrent, fikk raskt rykte for å være en av de beste, og han fikk stadig viktigere oppdrag med hundespannet sitt.
I Nome traff Seppala Roald Amundsen for første gang i 1906 etter gjennomseilingen av Norvestpassasjen med “Gjøa”. Seinere møtte han Amundsen flere ganger i forbindelse med hundekjøring. Han trente opp et hundespann som Jafet Lindeberg ville forære Amundsen til en av hans planlagte polekspedisjoner. Men Amundsen kom ikke av gårde, og spannet forble Seppalas.
Hundeløpene
I Alaska var hundekjøring nasjonalsport og fikk stor oppmerksomhet. Ett av de mest berømte løpene er All-Alaksa Sweepstakes som går over en distanse på 655 kilometer.
I 1915 stilte Seppala for første gang til start i dette meget krevende hundeløpet med sine siberian huskies. Pengepremiene er opp mot ti tusen dollar. I tillegg drives det utstrakt gambling om hvem som vinner.
Seppala var outsider og et ukjent navn da han stilte til start. Etter en intens kappkjøring mot favoritten Scotty Allan, klarte Seppala å riste ham av seg på slutten av løpet. Han kjørte inn i Nome som seierherre, og ble hyllet av en stor menneskemengde. Selv var han så trøtt at han knapt klarte å holde øynene åpne. Seppala var spesielt fornøyd med at han vant det prestisjetunge løpet uten å måtte bruke pisken på hundene sine.
Seppala deltok i fire All-Alaksa Sweepstakes. Han vant tre av dem. Han vant også en rekke andre løp, og rekordene hans står ubeseiret i årevis. Han noterte seg også for en strålende rekord på strekningen Fairbanks-Nome med passasjer. Han klarte den 1086 kilometer lange turen på 13 dager.
Serum til Nome
Bragden som virkelig gjor ham berømt, er fraktingen av difteriserum til Nome i 1925. Epidemien brøt løs i januar. Et lite barn dør i Nome, legene tror det er difteri. Sykdommen spredde seg, og det er avgjørende å få inn medisiner. Serumet de hadde i Nome var flere år gammelt, og ikke lenger virksomt. Fly og skip kunne ikke brukes til å få nytt. Hundeslede var eneste mulighet. Seppala var blant dem som ble spurt om å delta i en stafett av hundekjørere for å frakte serumet.
Seppala satte sin beste hund, «Togo» i spissen av hundespannet. Etter 270 kilometers sledeferd over flere dager fra Nome, møtte Seppala «motgående» slede og overtok medisinen. Idet han vendte hjemover fikk han vinden rett forfra. Det var om lag 30 kuldegrader. Han kunne ikke stoppe der, og han må kjøre 70 kilometer i mørke før han fikk hvile.
Han tilbragte noen timer i en iglo før han fortsatte. Vinden hadde økt på, og han var usikker på om han turde å legge veien over havisen, over Nortonsundet, mot Nome. Han fryktet hundekjørernes verste mareritt: Å oppdage at man befinner seg på et gigantisk isflak på vei ut mot Beringhavet. Like før hadde en inuit drevet til havs med 14 hunder og blitt borte.
Tar sjanser
Seppala tok sjansen. Etter råd fra en inuit valgte Seppala en rute langs kysten. Han var bare noen meter fra åpent vann. I et oppjaget tempo og i uvær kjørte han totalt 535 kilometer. De andre kjørerne i stafetten kjørte langt kortere.
Den siste delen ble kjørt av en annen kjent hundekjører, også han fra Nord-Troms. Det var Gunnar Kaasen fra Kaasendalen. Med sin førerhund Balto nådde Kaasen Nome etter å ha forsert en snøstorm med 42 kuldegrader. Serumet var frosset til is, men det lot seg likevel bruke etter at det ble tint opp. Mange hundre menneskeliv ble berget. Serum-ekspedisjonen vakte stor oppsikt i amerikanske aviser. Uten å vite det, hadde hundekjørerne blitt kjendiser i store avistitler. Seppala ble hedret av den amerikanske staten for innsatsen.
Norge 1950
Under OL i Lake Placid i 1932 deltok han med en oppvisning i hundekjøring.
Seinere drev Seppala en kennel med sibirske hunder. Han ble mye benyttet som dommer i hundeløp. Han reiste rundt og holdt foredrag om hundekjøringens hemmeligheter. I 1950 vendte Seppala for siste gang tilbake til Norge. Han hadde nå flyttet fra Alaska til Seattle. Under norgesoppholdet besøkte han sine gamle hjemtrakter, og ble utnevnt til det første æresmedlem av Norges Trekkhundklubb.
Et slag i 1961 gjorde at han måtte benytte rullestol. Leonhard Seppala døde i USA i 1967.
