I norsk historie spiller polarhistoria en stor rolle. Det gjelder innenfor områder som politikk, vitenskap, næringsutøvelse, og ikke minst som et mektig reservoar for nasjonale symboler – en viktig del av norsk kultur rett og slett.
Norge har lange tradisjoner som en aktiv politisk aktør i nordområdene, Sørishavet og Antarktis. Mens de store europeiske statene koloniserte land i Afrika og Asia, konsentrerte Norge seg om polarområdene. Den norske territorielle ekspansjonspolitikken i Arktis og Antarktis fram til andre verdenskrig – «ishavsimperialismen» – var således del av en større vestlig trend.
De norske framstøtene skjedde sjølsagt ikke uten motstand fra andre stater, men samlet sett må det sies at de norske ishavsaktivistene vant fram i mange saker. Det som ble opplevd som den viktigste seieren, var at Norge kunne overta suvereniteten over Svalbard i 1925.
Fra og med andre verdenskrig ble imidlertid Norges handlingsrom i nord og sør sterkt redusert. Hovedårsaken var stormaktenes økte militærstrategiske interesser i de polare strøkene. Derfor førte Norge en mer forsiktig polarpolitikk under den kalde krigen, og la bokstavelig talt territorialkravene i Antarktis på is. I de siste åra, i kjølvannet av den kalde krigen kommer det nå nye krav om økende norsk engasjement i nord. I juni 2005 uttalte utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, at «våre vitale interesser ligger i nord. Her må kjernen i norsk utenrikspolitikk framover ligge».
Nasjonal identitet
Polarområdene er ikke bare viktige i den politiske historia; nordmenn har også delvis fått formet sin nasjonale identitet i skinnet fra nordlyset. Som historikeren Åsa Elstad har sagt det: «Det er liten tvil om at mange nordmenn ser på landet sitt som ein polarnasjon».
Norge som polarnasjon? Hva er det som ligger i det? Kanskje er det de nasjonale heltene en først tenker på: Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Otto Sverdrup og alle de andre. De sto fram som nasjonale symboler i den perioden da Norge søkte mot full sjølstendighet – og oppnådde det. I denne formative perioden i norsk historie bidro disse personene til å gå opp «vinterveien til et nasjonalt sjølbilde». Som Nansen sa det etter å ha gått på ski over Grønland: «Skiløbningen er den mest nationale af alle idrætter.»
Mange nordmenn har helt siden Nansen insistert på at det er en nær kopling mellom det polare og nasjonale. Det er et slags kulturelt erobringstokt som har funnet sted: Nordmennene har tilegnet seg det polare, og gjort det til en viktig bestanddel i den nasjonale sjølforståelsen. Det er den ene sida av saken. Det andre er at nordmennene samtidig har fornorsket de polare områdene gjennom navngiving og kartlegging. Norske forskere og oppdagere knyttet stadig nye områder til Norge – både i form av konkrete besittelser, og i form av det vi kan kalle kulturell kolonisering.
Spitsbergen ble ikke bare underlagt norsk suverenitet; det ble også døpt til Svalbard, og dermed vigslet som en del av norsk kultur. Det er denne langvarige prosessen som har gjort det mulig å stille ut isbjørner i norske suvenirbutikker sammen med bunader og troll, og insistere på at dette er «norsk».
Næringsvirksomhet
Nå er ikke den norske sjølforståelsen om Norge som en polarnasjon bare en kulturell konstruksjon. Den dekker også viktige realiteter. Vi har allerede vært innom det politiske. Om vi vender oss til polarområdenes næringsmessige betydning, kan vi konstatere at også den har vært stor.
I perioden da ishavsfangsten ble startet opp internasjonalt – på 1600- og 1700-tallet – var det i praksis bare en norsk by som var involvert, nemlig Bergen. I hele Europa ble det ifølge Thor Bjørn Arlov trolig produsert 10–12 millioner liter hval- og selolje tidlig på 1700-tallet for det europeiske markedet.
På denne tida var altså den norske virksomheten temmelig beskjeden, men i løpet av 1800-tallet endret bildet seg. I 1820-åra kom nordlendingene for alvor med i ishavsfangsten. Hammerfest, og deretter Tromsø, ble de ledende sentra.
Virksomheten til ishavsfarerne fra Nord-Norge økte i takt med at pomorenes fangstvirksomhet sank. Den reduserte virksomheten fra russisk side hang blant annet sammen med lavere bestander av både dyr og fugl i de tradisjonelle fangstområdene. Skulle den nye norske offensiven i nord lykkes, måtte man altså åpne opp nye områder i tillegg til de gamle. Og det var nettopp det som skjedde.
Fra Hammerfest og Tromsø reiste man stadig lenger inn i isen både nord- og østover. Seinere, da vestfoldingene for alvor ble aktive i ishavsfangsten, viste de seg innovative ved å ta i bruk ny teknologi og større båter. Slik ble vestfoldingene etter hvert dominerende i fangsten av sjøpattedyr i Vestisen (sammen med møringene), og dessuten i den industrialiserte hvalfangsten.
Sven Foyn fra Tønsberg la mye av det teknologiske grunnlaget for ekspansjonen av norsk hvalfangst i Sørishavet, men selve gjennombruddet kom like før første verdenskrig. Som kjent ble hvalfangsten i Sørishavet en gullgruve for de norske aktørene – helt til bestandene klappet sammen.
Vitenskap
Den fjerde hovedpilaren i norsk polarhistorie gjelder det vitenskapelige feltet. Polarforskningen – studiet av natur og kultur i Arktis og Antarktis – har i lang tid vært et satsingsområde i Norge.
Når det gjelder polarforskningen, kan vi konstatere at de rent forskningsinterne grunnene bak interessen for det polare ofte har blitt satt i sammenheng med det politiske. Som polarhistorikerne Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle skriver: «Det ville være påfallende å skrive om tilblivelsen av det som i dag er Norsk Polarinstitutt uten å trekke inn norsk ishavsimperialisme.»
Norge etablerte seg som en av de ledende nasjonene innenfor polarforskningen ved overgangen til 1900-tallet. Det er ingen grunn til å legge skjul på at norsk polarforskning fram til andre verdenskrig hele tiden ble ledsaget av en aktivistisk politisk strømning der målet var «et større Norge».
Dette motivet ble svekket etter andre verdenskrig, men borte ble det ikke. For eksempel var den store forskningsaktiviteten innenfor seismikk og geologi i 1970- og 80-åra helt klart legitimert med henvisning til norske petroleumsinteresser. Ved inngangen til 1990-åra skjedde det imidlertid en omveltning, der fokuset på miljø ble atskillig større. I dag er dette en kjernevirksomhet ved Norsk Polarinstitutt, som forvaltningsmessig er lagt inn under Miljøverndepartementet.
Klimaendringer, energi og kommunikasjon
Sammen med et skjerpet blikk fra norsk side omkring miljø- og ressursspørsmål, utgjør satsingen på polar turisme et nytt trekk i norsk polarhistorie. Også denne nysatsingen henger sammen med de storpolitiske omveltningene som fant sted omkring 1990, da den kalde krigen tok slutt. Det politiske tøværet mellom Norge og Russland gjorde det mulig å åpne opp Svalbard for turisme i en helt annen grad enn tidligere.
I løpet av de siste femten åra har polarturismen blitt en betydelig inntektskilde for næringslivet både på Svalbard og i Nord-Norge. Mens det i 1996 ble rapportert om 63 ilandstigninger fra cruisebåter på Svalbard, var tallet i 2004 på om lag 180. Trolig vil polarturismen bare øke i framtida – både i norsk Arktis og i Antarktis, noe som både er en mulighet og ei utfordring for Norge.