Det første Polaråret ble arrangert i 1882-83, og Norge var aktivt med helt fra starten. Det skyldtes særlig Henrik Mohn, foregangsmann for den norske polarforskningen.
Under det første Polaråret, fra 1. august 1882 til 31. august 1883, hadde Norge sin hovedstasjon i Bossekop (Alta), og en bistasjon i Kautokeino. Stasjonen ble lagt til Bossekop etter anvisning av Henrik Mohn. Han skaffa til veie mesteparten av det vitenskapelige utstyret. Noen av instrumentene var også konstruert på bakgrunn av tegningene hans.
Polarforskning i Bossekop
Men hvorfor akkurat Bossekop? Mohn hadde sett for seg tre alternativer som alle lå innafor nordlyssonen, og som kunne være et godt utgangspunkt for studier av magnetisme, meteorologi og nordlyset: Hammerfest, Bossekop, og Tromsø. Det som ble utslagsgivende, var for det første at Altaområdet var noe mindre belasta med skydekke og hadde «en mer utvidet Horizont» enn de to andre stedene, og for det andre at Bossekop og Altaområdet hadde vært base for slike studier før.
Den tidligere ekspedisjonen som det ble vist til, var den store franske «Recherche»- ekspedisjonen, som skulle gå til Færøyene, Nord-Norge, Kvitsjøen, Spitsbergen og Bjørnøya. I 1838–39 ble det oppretta en vinterstasjon i Bossekop. Hovedoppgaven var å studere nordlys og magnetisme, men det ble også gjort banebrytende arbeid innafor strandlinje-studier. Det var fem av ekspedisjonens medlemmer som overvintra, de franske fysikerne Bravais og Lottin, de svenske fysikerne Lilliehöök og Siljeström, og den franske tegneren Bevalet. Målingene som ble gjort av «Recherche»-ekspedisjonens medlemmer ble videreført av det lokale vitenskapsselskapet ved Kåfjord Kopperverk i Alta i ytterligere fire år, slik at man fikk en fullstendig femårsserie. Seinere gjennomførte dette vitenskapsselskapet enda en femårsserie.
Tromholt og rutinene
I boka Under Nordlysets Straaler skrev den danske nordlysforskeren om rutinene ved forskningsstasjonen i Bossekop:
Regelmæssigt er livet her. Nat som Dag, i Storm og Stille, i Sne og Slud, i Regn og Solskind gaar den Vagthavende sin afmaalte Runde. […] Saaledes gaar det ensformige Arbeide som en Maskine uden Ophør Time efter Time, Dag efter Dag. Dyngen af Observationer vokser uafbrudt. Journalerne fyldes med Tal og Tegn, den ene efter den anden, og lægges foreløpig ad acta for efter Hjemkomsten at danne det solide Grundlag, hvorpaa de videre Undersøgelser og Studier skal bygges. Hvilken Uendelighed af Tal! Ved hver af de regelmæssige Timeobservationer noteres over 100 enkelte Sifre; en almindelig Dag repræsenterer saaledes omtrent 2500 Sifre, en Termindag ca. 6000[…].
Hva var det man studerte?
Under Polaråret i 1882–83 ble den norske stasjonen i Bossekop leda av Aksel S. Steen, assistent ved Det Norske Meteorologiske Institutt. Formålet med ekspedisjonen var, som for alle de andre stasjonene, å samle inn meteorologiske og jordmagnetiske data, samt å studere polarlyset. Steen var egentlig klimatolog, og derfor så han det som nødvendig å sette seg mer inn i den jordmagnetiske forskinga, noe han gjorde i åra 1880–82. Ekspedisjonslederen var derfor godt forberedt reint faglig, men han hadde også fått forberedt det logistiske meget godt. I og med at polaråret ble utsatt et år, og siden Bossekop var såpass lett tilgjengelig, hadde nordmennene anledning til å undersøke området på forhånd. Steen fikk i god tid leid den gamle lensmannsgården på Breverud, og rundt gården var det rikelig med plass til de ulike observatoriene som måtte bygges. Observatoriene som Steen og de andre ekspedisjonsmedlemmene brakte med seg til Bossekop, var delvis prefabrikerte. For å unngå forstyrrelser på instrumentene i magnethuset, var det viktig at man var nøye med materialvalget. Derfor ble det ikke brukt jernspiker, men trenagler, og noe kobber og messing.
Steen og kollegaene hans ankom Bossekop til noe forskjellig tidspunkt, men fra begynnelsen av juli 1882 var de på plass alle sammen: Carl Krafft, Jens Schroeter, Ivar Hesselberg og Olaf Hagen. I tillegg til å ha det overordna ansvaret som leder, tok Steen seg av de absolutte magnetiske observasjonene. Krafft tok seg av nordlysobservasjonene og målingene av luftfuktighet. Han var også ekspedisjonsfotograf. Sammen med Steen, tok Schroeter seg av de astronomiske observasjonene. Han hadde også ansvaret for kronometrene. Hesselberg drev oseanografiske studier og var ansvarlig for de periodiske magnetiske og meteorologiske målingene (hver time). Hagen var gruppas altmuligmann – førte tilsyn til instrumentene, reparerte og gjorde vaktmestertjenester.
Det var et rutineprega liv de førte, disse fem. Døgnet var inndelt i fire vakter, hver på 6 timer – bortsett fra «termindagene», da det til enhver tid måtte være en person tilstede ved hvert av instrumentene. «Termindager» var det den 1. og 15. i hver måned, og da ble det gjort målinger hvert 5. minutt hele døgnet gjennom, men en time dette døgnet skulle det gjøres målinger hvert 20. sekund. Det vanlige, altså utenom termindagene, var at det ble gjort målinger en gang hver time. Dette skapte en rutineprega tilværelse.
Det var Sophus Tromholt som skrev dette. Sjøl var han innom Bossekop tidlig på høsten 1882; han var egentlig på vei til Kautokeino, der han på privat initiativ skulle opprette et nordlysobservatorium. På Nordkalotten var det – i tillegg til den norske stasjonen i Bossekop – en finsk stasjon i Sodankylä, og dette satte Tromholt på ideen om å gjennomføre detaljundersøkelse av nordlyset med utgangspunkt i Kautokeino, og så sammenholde observasjonene fra de andre stasjonene på Nordkalotten. Kautokeino ligger om lag 100 km fra Bossekop, og slik Tromholt så det, var dette en ideell avstand for triangulering av nordlyshøyden.