Norsk polarforskning i det nittende århundre – forholdet mellom vitenskap og politikk
Det nittende århundre kalles gjerne vitenskapens århundre, og tilliten til vitenskapen i samfunnet var stor. Det ble forventet at vitenskapen skulle bidra til reform og modernisering, og dette kan forklare den relativt store støtten til de polare ekspedisjonene, både i Stortinget og ellers. Nordhavsekspedisjonen, som ble gjennomført i tre omganger mellom 1876 og 1878, ble Norges første vitenskapelige havekspedisjon. Nestorene bak ekspedisjonen var først og fremst meteorologen Henrik Mohn og zoologen Georg Sars. For Mohn og Sars kom vitenskapen foran, men samtidig ble det understreket at det praktiske nytteaspektet også var av stor betydning. Kartleggingen kunne føre til en bedre forståelse av fiskens vandringer, samt finne og kartlegge nye fiskebanker. Dette ville bidra til utvikling og modernisering i den norske fiskerinæringen. Politisk ville en vitenskapelig utforskning bidra til å underbygge norske krav i området. Men var de økonomiske og politiske forhold viktige for Mohn og Sars, eller var det bare argumentasjon for å legitimere de vitenskapelige undersøkelsene?
Etter Fridtjof Nansens Grønlandsekspedisjon ble det en æressak for Stortinget at man skulle finansiere hans neste vitenskapelige prosjekt; den første «Fram»-ekspedisjonen. «Fram» var først og fremst et framstøt mot polpunktet, men det ble utformet en omfattende vitenskapelig begrunnelse. Spørsmålet om hvorvidt «Fram»-ekspedisjonen var vitenskapelig motivert eller bare en ren rekordjakt preget både Stortingets og fagmiljøets debatt i tiden før ekspedisjonen. Begge ekspedisjonene representerer tidlige norske initiativ for arktisk utforskning, og initiativtakerne hadde en varierende grad av motiver; det være seg økonomiske, politiske, vitenskapelige eller personlige mål.
Vitenskapelige målsettinger
Nordhavsekspedisjonen kombinerte grunnforskning og anvendt vitenskap, og man hadde stor tro på at ekspedisjonene kunne resultere i anvendelige resultater. Både Mohn og Sars argumenterte for at man ville få en bedre forståelse av den norske naturen og norske forhold ved å studere nordhavet. Mohns undersøkelser innenfor oseanografi, hydrografi og meteorologi hadde den største umiddelbare nytteverdien, og samarbeidet med Sars kunne resultere i bedre forståelse for fiskens vandringer. Håpet var også at man kunne finne og kartlegge nye fiskebanker. For Sars var det rene vitenskapelige spørsmål som hadde høyest prioritet. Han ønsket å besvare vitenskapsinterne spørsmål innenfor zoologien, en videreføring av arbeidet til hans far, den kjente zoologen Michael Sars, og han ville utforske dyrelivet i havet.
Nansen ønsket å bevise Mohns teori om havstrømmer under polisen, og fikk empirisk støtte fra vrakgods funnet på Grønlandskysten fra «Jeanette»-ekspedisjonen, som hadde havarert i isen ved de nysibirske øyer noen år tidligere. Ferden med skipet «Jeanette» var en amerikansk ekspedisjon som frøs fast i isen og havarerte noen år tidligere, og et fåtall av mannskapet hadde overlevd. Mohn mente at vrakgodset måtte ha drevet med isen over polpunktet, og at det derfor ikke fantes noe kontinent under isen. «Fram»-ekspedisjonen var et spektakulært forsøk på å nå polpunktet, men den hadde som sagt også en bred vitenskapelig begrunnelse, og Narve Fulsås skriver at en vitenskapelig legitimering var helt nødvendig for å rasjonalisere foretaket. Skipet skulle brukes som forskningsfartøy, og ekspedisjonen skulle foreta vitenskapelige observasjoner, målinger og undersøkelser innenfor en rekke fagfelt; blant annet geografi, geologi, meteorologi, oseanografi, zoologi, og botanikk. Til og med etnografi ble nevnt, hvis man mot forventninger skulle møte innfødte i løpet av turen. At dette var «pur vitenskap», som Geir Hestmark skriver, kan jeg derimot ikke si meg helt enig i. Det fantes et vitenskapelig utgangspunkt også i rekordjakten, hvor man ønsket å utforske ukjente områder på kartet., Andre forskere kritiserte derimot Nansen, og mente at «Fram» vanskeliggjorde finansiering av annen forskning. En stor finansiering av Nansens påfunn ville skade mindre glamorøse prosjekter, slik som langvarige detaljstudier av atmosfæren og værforhold.
Selv om han kanskje ikke planla det slik, så havnet den vitenskapelige målsettingen i skyggen for vitenskapsmannen Fridtjof Nansen. Målt opp mot «Fram», hadde Nordhavsekspedisjonen et klart større fokus på de vitenskapelig målsettinger, og at vitenskapen skulle fremme utviklingen og komme landet til gode. Det kan argumenteres for at Mohn og Sars overdrev nytteverdien og at eventuelle resultater ville komme lengre frem i tid, men dette var noe begge hadde tro på.
Motiver – vitenskap og politikk
Da Nordhavsekspedisjonen søkte om statlig støtte, ble det gjort et poeng at man ikke ønsket å bedrive høyarktisk forskning. Det hadde ikke nasjonen Norge råd til, og den hasardiøse rekordjakten ønsket man å overlate til de rike nasjoner. Vitenskapen skulle forklare norske forhold og besvare ubesvarte spørsmål. Men hvis vi ser bort fra de vitenskapelige drivkreftene, så fantes det også en rekke fremtredende politiske og økonomiske motiver, særlig blant politikerne på Stortinget. Det var nasjonens ære som skulle forsvares, og man ønsket å hevde seg blant de andre kulturnasjonene. Det var Norges plikt å fremme kunnskap, og det ble nærmest forventet av det internasjonale forskningsmiljøet at landet skulle utforske områder nært norske farvann. Før «Fram»-ekspedisjonen så vi også liknende argumentasjon; Norge måtte bidra i den internasjonale polarforskningen. Men til forskjell fra 1870, var det nå blitt et prestisjeprosjekt for Norge å delta i rekordjakten.
Vidar Bjørnsen skriver i sin hovedoppgave om Nordhavsekspedisjonen at argumentene fra både Mohn og Sars, samt fra de vitenskapelige og næringsrettede instanser, var mange. Man ønsket mer kunnskap om de nærliggende havområder, en formålsrettet vitenskap som kunne utvikle den norske fiskenæringen, og man ønsket å bruke vitenskapen for å markere norske politiske og økonomiske interesser i området. Særlig Mohn vektla det nasjonsbyggende aspektet, hvor vitenskapelige undersøkelser skulle danne grunnlaget for norsk ekspansjon. Internasjonal lov og praksis tilsa at norske territorielle krav også ville bli styrket hvis landet utførte vitenskapelige undersøkelser av det aktuelle havområdet. I Norge ble denne troen på vitenskapen som en sivilisert form for ekspansjon og som kappestrid med andre kulturmakter særlig fremmet av W.C. Brøgger, og vi finner den også senere hos lederen av Norske Svalbard- og ishavsundersøkelser (NSIU), Adolf Hoel.
Mohns undersøkelser ville ha en klar nytteverdi for fiskeriene; hvis man kunne forutse uvær ville resultatet bli færre forlis, og det var naturlig at kunnskap om værforhold også ville ha stor nytteverdi på fastlandet. De forventede praktiske og økonomiske resultatene hadde derfor stor betydning. Sars’ arbeide, i samarbeid med Mohn, ville bidra til å forutsi fiskens vandringer og eventuelt finne nye gunstige områder for fangst og fiske.
De praktisk-økonomiske motivene ble særlig vektlagt av myndighetene, og nytteaspektet var avgjørende for bevilgningen. Det var viktig for Stortinget at arbeidet hadde samfunnsmessig relevans, og det er klart at disse motivene også var legitime for både Mohn og Sars. At bevilgningssøknaden vektla politiske og økonomiske argumenter kun for å få ekspedisjonen gjennomført er lite sannsynlig, selv om fokuseringen på de umiddelbare resultatene nok ble overdrevet for å få politisk støtte i Stortinget.
Investering i symbolsk kapital
Etter Nansens Grønlandsekspedisjon hadde Norge mistet ansikt. Nansens ferd over innlandsisen på Grønland hadde blitt sponset av en dansk grossist, siden Stortinget ikke hadde innvilget Nansens søknad på 5000 kroner i økonomisk støtte til turen. Det ble erklært at det måtte være staten som finansierte hans neste prosjekt, ikke fremmede penger. «Fram»-ekspedisjonen ble et nasjonalt anliggende; det måtte heves over enhver tvil at all ære for Nansens neste bragd måtte tilfalle Norge. «Fram»-ekspedisjonen fikk dermed tidlig et nasjonalistisk preg, og det var heftig debatt i både Stortinget og i pressen lenge før «Fram» la fra kai. Selv om det var blitt formulert en bred vitenskapelig begrunnelse, ble æren viktigst. Vitenskapen var likevel en sentral del av nasjonsbyggingen, selv om det var vanskelig å se den praktiske nytteverdien av de vitenskapelige undersøkelsene. Det var få som snakket om hva «Fram» kunne gjøre for å modernisere fiskerinæringen, og rent praktiske resultater ble ikke vektlagt av verken politikerne eller Nansen. Stortinget brukte store summer på et internasjonalt prestisjeprosjekt, og man ruinerte ikke statskassen for å undersøke en teori om havstrømmer. Nansen rekrutterte av prinsipp bare nordmenn til mannskapet, mens han hadde litt løsere tøyler når det gjaldt de vitenskapelig ansatte. Det ble lagt vekt på sjømannsdyktighet og mot hos det norske mannskapet, noe som skulle få betydning senere, når myten om «Fram»-farerne skulle formidles.
Etter Grønlandsekspedisjonen var Nansen en kjent person i Norge. Han brukte bildet av seg selv som den heroiske idrettsmann og forsker bevisst for å skape entusiasme for prosjektet, med god hjelp fra W.C. Brøgger. Nansens politiske syn, som ofte ble sett på som radikalt i sin samtid, var ikke til hindring. Debatten om ekspedisjonen hadde tvert imot en slående mangel på partipolitikk; Nansen ble et samlende symbol på tvers av realpolitikken, og det var heller ingen som argumenterte for et samarbeid med svenskene om prestisjeprosjektet. De praktiske og økonomiske gevinstene ble sjelden nevnt, det viktige var at Norge skulle hevde seg internasjonalt. Det ble dermed snakk om styrking av den nasjonale selvfølelsen. Forventningen var ikke målbare resultater i økonomisk og vitenskapelig vekst, den offentlige støtten til ekspedisjonen var heller en investering i symbolsk kapital; heder og ære.
Det er klare paralleller mellom motivene bak Nordhavsekspedisjonen og «Fram»-ekspedisjonen. Særlig de politiske motivene er påfallende like. Mens Mohn ville danne et vitenskapelig grunnlag for norsk ekspansjon, ble «Fram» et nasjonalt symbol som skulle styrke Norge, både internasjonalt og hjemme. De praktiske og økonomiske motivene er derimot vidt forskjellige. Mohn og Sars kunne vise til helt konkrete områder de ønsket å forbedre, og vektla den rent praktiske nytteverdien til Nordhavsekspedisjonen. Det er derimot vanskelig å finne den umiddelbare nytteverdien ved «Fram»-ekspedisjonen, og forventningen til ferden kunne først og fremst måles i abstrakte begreper som «styrking av folkesjela» og «nasjonens ære.»
Betydning for nasjonen – det norske hav og et «center of excellence»
Hva var konsekvensen av de to ekspedisjonene i forhold til norsk nasjonsbygging? Selv om den ikke endte opp med de umiddelbare praktisk-økonomiske resultater som man hadde håpet å vise til, bidro Nordhavsekspedisjonen likevel til at man fikk økt kunnskap om fiskens vandringer og det biologiske mangfoldet i havområder nært Norge. Ekspedisjonen fikk også kartlagt sokkelen, et arbeid som bygget videre på tidligere kartleggingsarbeid som hadde fokusert på havområder nærmere kysten. Henrik Mohn fikk for alvor etablert værvarsel og meteorologi som disiplin og vitenskap i Norge. Det ble i tiden etterpå snakk om et «centre of excellence» frontet av det meteorologiske miljøet i Bergen, og dette forskningsmiljøet var i verdenstoppen på feltet i mange år fremover. Dette miljøet forbindes først og fremst med Vilhelm Bjerknes og Harald Ulrik Sverdrup, men man kan hevde at mye av grunnlaget stammer fra Mohns virke. Arbeidet som ble startet med Nordhavsekspedisjonen dannet grunnlaget for videre forskning og kan på mange måter sies å heller være et viktig første steg i den norske vær-, hav- og polarforskningen enn noen selvstendig suksess. Kartleggingsarbeidet og de andre resultatene som Nordhavsekspedisjonen fremla økte kunnskapen om arktiske forhold, og ble flittig brukt av andre forskere og ekspedisjoner i tiden som fulgte.
I Encyclopædia Britannicas niende utgave (1875–1889) står det blant annet skrevet at havområdet som Nordhavsekspedisjonen undersøkte etterpå gjerne ble omtalt som «the Norwegian Sea.» Dette er nok noe overdrevet, men forslaget var fremmet av Mohn selv og fikk etter hvert bred aksept, og «Det norske hav» fikk navnet slik vi kjenner det i dag. Intensjonen om å øke grunnlaget for norske krav ser dermed ut til å ha blitt en realitet. Det er grunn til å tro at det arbeidet som Nordhavsekspedisjonen utførte, senere dannet noe av grunnlaget for fremtidige norske krav i Norskehavet og Adolf Hoels arbeide.
Til tross for urealistiske og svulmende mål, var Nordhavsekspedisjonens forskningsstrategi et ledd i fornorskingen av området, og ble absolutt et viktig bidrag til nasjonsbyggingen i denne perioden. Strategien var et uttalt motiv og kalkulert støt fra både Henrik Mohn og Stortinget for å fremme norske interesser i Nord-Atlanteren.
Dagen Nansen kommer hjem
«Fram»-ekspedisjonen hadde bevist teorien om havstrømmen, og bidro til en bedre forståelse av «det arktiske system». Nansens innovasjoner innenfor logistikk og spesialiserte måleinstrumenter ble brukt på senere ekspedisjoner i lang tid fremover. Skipet «Fram» i seg selv ble også et viktig og enestående verktøy for norske polarforskere i lang tid fremover. Men både Nansen og Stortingets motiver lå først og fremst i æren, og de håndfaste resultatene fra de vitenskapelige undersøkelsene kom i skyggen av det heroiske og det politiske. Den politiske betydningen av den første «Fram»-ekspedisjonen er omdiskutert blant norske historikere. Var Nansen «nøkkelen til vår politiske historie,» slik noen hevder? Eller var begeistringen for Nansen kun et «overfladisk krus?» Trolig var det en mellomting. Oppslutningen omkring Nansen kan ikke enkelt plasseres i tradisjonelle politiske konfliktlinjer, for Nansen ble hedret også i de konservative kretsene. Brøggers strategi for å utnytte «Fram» og Nansen for å skape et økonomisk løft for vitenskapen så også ut til å ha fungert; Nansen fremsto som den ubestridte kongen blant polarforskerne, og hans evne til å dramatisere sin egen person og sine prestasjoner bidro til å skape blest om og bidra til finansiering av videre forskning og andre ekspedisjoner. Det bør likevel nevnes at entusiasmen for «Fram»-ekspedisjon hadde sine grenser. Selv med en folkelig oppslutning uten like, var interessen i å ofre noe for vitenskapen laber. Innsamlinger til videre ekspedisjoner ble ingen suksess, og de største bidragene kom fra velstående enkeltgivere og hovedstadsborgere. Denne tanken fantes også på Stortinget; en del politikere mente også at det fantes andre, viktigere ting å gi penger til. Ateisten Nansen skapte også en del uro blant kristenfolket.
I hvilken grad «Fram»s betydning for nasjonsbyggingen kan måles, er vanskelig å svare på. Etter hjemkomsten fungerte Nansen og ekspedisjonen som et samlende element i nasjonens ånd, på tvers av partilinjer. Slik bidro de til økt nasjonal selvrespekt og «styrking av folkesjela», og dette var særlig kjærkomment blant politikerne sett i lys av tapene i unionsstriden i 1895. Bjørnson hevdet blant annet at utfallet av utenriksdebatten var det som dannet grunnlaget for den enorme feiringen av «Fram»s hjemkomst i 1896. Nansens triumf skiftet også balansen i unionsforholdet, og svenske bidrag til senere ekspedisjoner var ikke lenger forsøk på å stjele ære, men ble heller oppfattet som en tributt til norske prestasjoner. Einar-Arne Drivenes skriver at forslagene som ble lansert om norsk overtakelse av Spitsbergen etter Nansens hjemkomst nok også var påvirket av den enorme entusiasmen. Investeringen i symbolsk kapital gav god avkastning, og slik sett kan ekspedisjonen sies å ha nådd sine politiske mål.
Nordhavsekspedisjonens umiddelbare betydning for nasjonsbyggingen var relativt liten, men den bør absolutt trekkes frem som et viktig første skritt; den dannet en grunnmur, ikke bare for videre forskning, men også for fremtidig norsk ekspansjon og norske økonomiske interesser i Nord-Atlanteren. Det er viktig å ikke glemme dette når ekspedisjonen blir sammenliknet med den elleville nasjonale entusiasmen etter «Fram»s hjemkomst.
Forholdet mellom vitenskap og politikk
Nordhavsekspedisjonen og den første «Fram»-ekspedisjonen hadde vikende grad av vitenskapelig fokus. Mens Nordhavsekspedisjonen var en videreføring av tidligere kartlegging av norske havområder langs Norskekysten, var Nansens «Fram»-ekspedisjon et internasjonalt prestisjeprosjekt med overveiende fokus på rekordjakt og ære. Man ruinerte ikke statskassen for å teste teorier om havstrømmer, og selv om vitenskapen dannet en viktig del av «Fram»-ekspedisjonens grunnlag kommer det klart frem at det var andre motiver som veide tyngre enn de rent vitenskapelige.
Nordhavsekspedisjonen ble den første norske vitenskapelige havekspedisjon, og banet dermed vei for videre undersøkelser og ekspedisjoner. Men Nordhavsekspedisjonen hadde flere drivkrefter, hvor politiske og økonomiske motiver dannet grunnlaget for de vitenskapelige undersøkelsene. De vitenskapelige nyvinningene skulle etter hvert bidra til å plassere det norske polare og meteorologiske miljøet i verdenseliten i mange år fremover, og stod også for viktige praktisk-økonomiske følger for landet. Etableringen av værvarslinga og oppdagelsen av nye fiskebanker skiller seg ut i mengden, og poengterte ekspedisjonens fokus på nytteaspektet ved vitenskap. Ekspedisjonen var også et viktig bidrag i den vitenskapelige begrunnede siviliserte formen for ekspansjon i Norskehavet, og har bidratt til å legitimere norske interesser i nordområdene.
Nansens bidrag til vitenskapen kom i sin samtid i skyggen av det heroiske, men de store ringvirkningene av «Fram»-ekspedisjonen for vitenskapen i ettertid er åpenbare. Det var derimot vanskelig å finne den forventede praktiske nytteverdien ved ekspedisjonen, og den skiller seg dermed fra Nordhavsekspedisjonen i dette aspektet. «Fram»-ekspedisjonen hadde andre motiver som ble viktigere enn de vitenskapelige målsettinger; den sensasjonelle rekordjakten preget planleggingen, og motivene som ble vektlagt var først og fremst nasjonalistiske og kulturpolitiske. Her var «Fram» ikke merkbar forskjellig fra Nordhavsekspedisjonen; kunnskapen og æren skulle tilfalle Norge.
Det blir vanskelig å måle ekspedisjonenes betydning for nasjonsbyggingen, men begge fremstår som gode eksempler på naturvitenskapens viktige rolle som fremmer av norske interesser mot slutten av 1800-tallet. Den ene dannet et viktig grunnlag for videre ekspansjon, mens den andre skapte en voldsom fellesskapsfølelse for den gryende nasjonen Norge.