Christian IV og nordområdene
Den 19 år gamle Christian IV (1577–1648) hadde formelt overtatt styret av Danmark/Norge i 1596. Hans første store utenrikspolitiske sakskompleks ble herredømmet over kystterritoriet i nord. Den unge monarken måtte forholde seg til en aggressiv og ekspansiv nordområdepolitikk fra både den svenske kongen og den russiske tsaren. De europeiske landenes livlige og økende trafikk, med handel, fiske, polarekspedisjoner og etter hvert hvalfangst i nord, representerte alvorlige utfordringer for en statsleder som så på havområdet mellom Norge og Grønland som sitt territorialfarvann.
De mange utfordringene i Barentshavet fikk kongen til å investere betydelige ressurser i marinen. Tallet på kampdyktige krigsskip ble økt gjennom et målbevisst restaurerings- og nybyggingsprogram. Det var flåten som først og fremst holdt sammen det vidstrakte dansknorske imperiet, og den ble stadig viktigere utover i perioden etter hvert som de ytre delene av fyrstestaten kom under press fra konkurrerende stater.
Rivalisering i nord
Rivaliseringen om hav og land førte til at Christian IV egenhendig ønsket å inspisere sine undersåtters levemåte og vilkår i hans norske arverike. Kysten utenfor skulle renskes for uvedkommende. Med selvsyn ville kongen skaffe seg overblikk over forholdene i de nordligste provinsene av kongedømmet, vise flagget, og dermed markere sin overhøyhet i traktene. Gjennom å hevde sin territorialrett ønsket monarken å knytte de usikre nordlige områdene sterkere til dynastistatens nettverk.
Også før 1599 hadde danske myndigheter sendt inspeksjonsskip nordover. Her hadde operative flåteavdelinger vært på patruljering i 1582, 1587, 1588 og 1595 med det formål å kartlegge omfanget av den ulovlige handelen. Flere skip fra Nederland og Storbritannia ble oppbrakt. I 1590 gikk skuta Falk von Bergen til Vardø, Malmis og Arkhangelsk for å undersøke om «svenskene hadde gjort noen skade blant danske samer ved brann, plyndring eller dolkeslag». Men ingen av disse tidligere ekspedisjonene kunne i omfang og utrustning måle seg med den maktdemonstrasjonen kongen stilte opp med på sin reise i 1599. I kampen om grenselandet skulle han en gang for alle vise den dansk-norske sjømaktens militære slagkraft.
Det dristige orlogstoktet i 1599 kunne altså høste fra tidligere erfaringer. Dessuten kjente danskene til andre polarekspedisjoner fra slutten av 1500-tallet. Da Barents-ekspedisjonen returnerte til Nederland 20. oktober 1597, var dansknorske sendemenn til stede for å gjøre seg kjent med toktets erfaringer fra arktiske farvann.
Marinetoktet nordover
Toktet nordover, som vi godt kan kalle en kystvaktinspeksjon, startet i København i midten av april 1599 og seilte via kysten av Sørlandet til Vardø og deretter et stykke østover langs Kola-kysten i Russland. I ettertid framstår denne reisen som et meget dristig prosjekt – kanskje den mest farefulle som noen europeisk monark har lagt ut på. Kongen seilte nordover med ei orlogsflåte som besto av halvparten av den danske marinen. De fleste skutene var utstyrt med flere titalls kanoner.
Mange hundre adelsmenn og sjøfolk deltok i denne gigantiske kystvaktoperasjonen. Bare på kongeskipet Victor kan vi regne med ei besetning på minst 200 mann. Fra reisen til Nordishavet foreligger det to beretninger. Begge dagbøkene gir interessante topografiske og etnografiske opplysninger. Reiseskildringene forteller om de stormfulle og ugjestmilde kystområdene, om møte samisk gandtrolldom og russiske befalingsmenn, samt om vill natur og tøffe leveforhold.
I beretningene fra toktet heter det at Victor passerte Loppa, hvor Finnmark begynner den 10. mai. Noen dager deretter rundet de Nordkapp og den 14. mai kunne fartøyene ankre opp i Bussesundet utenfor Vardø. Herfra dro kongen med sitt flaggskip og noen av de største orlogsskutene videre østover. Langs kysten av Nord-Russland hevdet de dansk suverenitet over farvannet ved å konfiskere engelske og hollandske handelsskuter. Etter et kraftig sammenstøt med et undervannsskjær ved øya Kildin, måtte kongen og hans følge snu. På hjemveien var eskadren plaget av mye dårlig og kaldt vær. Fra kildene får vi høre at da skipene nådde Bergen takket mannskapet Gud for at han brakte dem fra verdens ende tilbake til sivilisasjonen.
Resultatene
Erfaringene fra sjøreisen fikk kongen til å sette hardt mot hardt i forholdet til Sverige, Russland og de vesteuropeiske handelsstatene som seilte på nordområdene. De oppbrakte engelske handelsskipene førte til stor bitterhet mellom dronning Elizabeth I og Christian IV. Forhandlinger om havrettsspørsmålene førte ikke fram og det var bare så vidt England og Danmark ikke havnet i krig.
Rivaliseringen om Nordkalotten mellom Sverige og Danmark-Norge kulminerte i den såkalte Kalmarkrigen 1611-1613, som Christian gikk seierrik utav. Når det gjelder forholdet til Russland, ansatte kongen fjellfogder i Finnmark. En gang hvert år dro fogden over til Malmis (Kola by) for å legge fram territorielle krav overfor den russiske bojaren. Disse pretensjonsreisene pågikk helt fram til 1813.
Av Christian IV’s mange utenrikspolitiske engasjementer ble utgangen på nordområdekonflikten hans eneste varige seier. Ved fredsavtalen i Knærød i januar 1613 etter Kalmarkrigen måtte svenskene for alltid gi opp framstøtet mot «Vestersjøen» og kystområdene i nord. Den nye svenske kongen, Gustav II Adolf, måtte sløyfe «de lappars i Nordlanden konung» fra sin tittel. For all framtid skulle svenskekongen avstå til Norges krone alle Sveriges påståtte rettigheter over for kystsamene i Nord-Norge.
I tiden fram til Christian IV i 1624 involverte seg i 30-årskrigen på kontinentet sto spørsmålet om Nordområdene og Arktis helt sentralt i hans politiske agenda. Overfor Storbritannia førte Christian IV en aktiv politikk for å stå imot Stuart-kongen James I’s interesser i Arktis. En storstilt og vellykket ekspedisjon til Grønland i 1605 er i ettertid blitt sett på som gjenoppdagelsen av Grønland. Lignende inspeksjonsreiser gikk i 1615 til Svalbard og i 1616 til Island og Færøyene.
Godt over fire hundre år etter har bakgrunnen for orlogsekspedisjonen i 1599 fortsatt en forbausende dagsaktuell relevans når det gjelder ressursforvaltning i nordområdene, i forhold til urfolket, russerne og ikke minst europeiske fiskerinasjoner. Og hvem vet – hadde det ikke vært for kongens dristige marinetokt i 1599…