Etter hjemkomsten fra den østeriksk-ungarske nordpolekspedisjonen arbeidet Weyprecht sterkt for internasjonalt samarbeid i polarforskningen, og tok initiativet til det første internasjonale polarår (1882–1883) i 1875.
Han mente at store summer og enorme anstrengelser ble gjort for å navnsette og erobre isdekka land i de enkelte nasjoners interesse. I dette bildet spilte imidlertid den samla vitenskapelige kunnskapen en mindre rolle. Derfor formulerte Weyprecht en plan for en internasjonalt koordinert forskingsinnsats.
Weyprechts plan omfatta både Arktis og Antarktis. På den måten kunne man få mest mulig viten om de geofysiske lovene. Han sendte planen over til den permanente meteorologiske komité – det organet som skulle gjennomføre og forberede saker på vegne av kongressen. I den permanente meteorologiske komiteen satt nordmannen Henrik Mohn, Norges ledende meteorolog og naturforsker. Han fikk i oppdrag å utarbeide en innstilling til den meteorologiske kongressen, som skulle møtes i Roma i april 1879.
Planen fikk positiv mottakelse, og man ble enige om å sette ned en egen polarkommisjon. Den møtte første gang i Hamburg 1. oktober 1879. Tilstede var representanter fra Danmark, Frankrike, Nederland, Norge, Russland, Sverige, Tyskland og Østerrike-Ungarn. Her ble det enighet om mer detaljerte planer, og man dro hjem for å undersøke om det nødvendige økonomiske fundamentet var tilstede for å arrangere et polarår i tidsrommet 1. september 1881 til 31. august 1882.
På polarkommisjonens neste møte i Bern, i august 1880, kunne man slå fast at bare tre–fire land (deriblant Norge) hadde økonomisk ryggdekning. Derfor vedtok man å utsette Polaråret til 1882–83. Hele Polaråret så ut til å henge i en tynn tråd. I januar 1881 hadde fremdeles bare fem land finansieringa i orden, nemlig Russland, Østerrike-Ungarn, Norge, Sverige og Danmark.
Presidenten i den permanente meteorologiske komité, professor Wild fra St. Petersburg, pressa nå gjennom ei beslutning om at man skulle gjennom føre planene, sjøl om det ikke ble mer enn fem deltakende land. Som eneste land satte Norge seg mot dette. Professor Mohn sa at Stortinget hadde gitt bevilgning ut fra ei forutsetning om deltakelse fra minimum åtte land. Det beste han kunne få til, var å skyve på tidsfristen for Norges beslutning, til 1. mai 1881.
Vinteren 1881 var situasjonen fastlåst, og den ble ikke lysere ved at initiativtakeren Karl Weyprecht døde den 29. mars. Men så snudde lykka: USA ga tilsagn om støtte til to stasjoner, og den fastlåste situasjonen løste seg opp. Stemninga var derfor god på det avsluttende møtet den i St. Petersburg den 1. august 1881, og den løfta seg ytterligere da det løp inn et telegram om at Storbritannia ville utruste en ekspedisjon til Canada.
Dermed gikk det slik Weyprecht hadde håpet: Det første internasjonale polaråret ble til virkelighet i 1882–83. I alt ble det etablert 14 stasjoner – 12 i Arktis og to på den sørlige halvkule. Det var 12 nasjoner som deltok.