Han er den store ishavslegenden. Han overvintret 27 ganger, var med på å fangste 713 isbjørn og fortalte enda flere gode historier over utallige glass på Ølhallen i Tromsø. Men kan vi skjønne hvorfor han valgte mørketid, total isolasjon og snøstormer vinter etter vinter?
Henry Rudi var i ung alder fast bestemt på å bli fangstmann. Han hadde allerede hørt mange fortellinger fra det farefulle, men frie liv der nord. Han hadde hørt gastene fra fangstskutene berette om eventyrlige fangster i isen. Han hadde også sett fangstmenn svi av det meste av utbyttet på store, sjenerøse fester i Tromsø. Mens han gikk på Tromsø folkeskole, fikk Henry jobb som visergutt. Han steg i gradene og ble betjent.
Men Henry Rudi var slett ikke tilfreds med sin butikk-karriere. Hva var det slags liv, dette bak disken? Herregud, han ville ikke bli en av «svisketellerne som skrever av gårde til diskenspringer-yrket» som han sjøl formulerte det. Han ville være en fri mann og det var fangstlivet som skylle gi ham den friheten han lengtet etter.
For seint
Allerede som 19-åring er han klar for den første overvintringen hos den svenske fangstlederen August Olafson som skal overvintre på Hopen. Mannskapslista viser at Samson Fylkesnes, Vilhelm Nilsen, Fridtjof Nicolaisen og Johan Erikson Thurna skal være med sammen med skårunge Henry Marentius Rudi.
Bare det aller nødvendigste av forsyninger blir tatt med, resten må de skaffe på den nye og ukjente fangstplassen. Det går ikke an å ete opp fortjenesten, er mottoet.
Bjørn! Bjørn! Bjørn!
Etter at skuta «Klara» forlater dem på Hopen, er de overlatt til seg selv. Her har ingen overvintret før dem. Det første de må gjøre er å bygge fangsthytta og bistasjonene de skal bruke om vinteren. Den svenske fangstlederen er gull verd for unge Henry. Han lærer mange praktiske knep når feller for bjørn og rev skal lages.
Snart får de kontant nærkontakt med isbjørn. Ei natt Rudi ligger alene i ei av hyttene, angriper ei binne med en halvvoksen unge. Binna er så tung at den truer med å gå gjennom taket på hytta og fange ham i en farlig felle, han må sette en stokk oppunder. Taket får skader, men holder. Rudi klarer til slutt å skyte de to bjørnene gjennom skytehullet i døra.
Hans første overvintring ga godt resultat, laget skjøt 89 bjørn. Han forlot Hopen med gode minner. «Så nakent og snautt og hardt et land, en blir glad i det», skrev han.
Tragedien
Sammen med svenske Olafsson drar Rudi tilbake til Hopen. De har jo et hus der og de visste det er en god plass for å jakte bjørn. Men tragedien rammer.
Med på fangstekspedisjonen er Henrys storebror Olaf. Etter en vinter med voldsomt uvær, nedisede feller og dårlig fangst, setter karene sin lit til kobbe- og selfangst når isen går. Samson Fylkesnes og Olaf Rudi drar ut på jakt i lag i ei toroms spisse. Dagene går og de vender ikke tilbake. Det uroer Henry særlig at de har tatt med seg harpunutstyr for hvalross. Alle vet at å harpunere hvalross fra småbåt kan være en lek med døden.
Alvorstynget venter Henry og hans fangstkamerater noen dager til. De leter, men må etter hvert innse tragedien. De to fangstfolkene kommer ikke tilbake. De er borte for alltid.
Arbeid er medisin
Broren er død. Selv er han isolert på Hopen. Hvordan taklet han det?
«Det var best for meg å hive meg ut i hardt arbeid, det visste jeg. Og derfor gikk det på livet laust nå utover. En var trøtt om kvelden, tankene svirret ikke rundt i hodet på en og ødela sinnet. Trøtthet er gammel, god medisin», skrev han i boka si.
Han er flere ganger inne på hva som kreves for å holde ut slitet, mørketida og ensformigheten — alene, eller sammen med de samme personene, dag ut og dag inn.
«Det er langt fra nok å være i god fysisk form. Sinnelaget har like mye å si. Likevekta i sinnet er avgjørende. En må tåle ensomhet og sakn, en må kople av alle urolige tanker — jage dem bort i mørket», skriver Rudi som rett og slett konstaterer at nygifte karer er bare tøv å ta med seg. De fleste av dem blir så «kjerringsjuke» at de skaffer seg all verdens sorger og bekymringer.
Munter
Hvordan er så sinnelaget hos Rudi selv? Hva slags type er polarlegenden?
Alle som har kjent ham, peker på hans usedvanlig gode humør og treffende replikker selv når elendigheten var som verst.
Han er den klassiske altmuligmann og det må en fangstmann være. Han baker brød, stopper strømper og såler støvler, bygger hus og lager krem av kondensert melk. Han møter alle livets utfordringer med stoisk ro og bekymrer seg sjelden over dagen i morgen.
I fangstkretser er han kjent for å være nøye. Han liker dårlig at guttene i fangsthyttene slurver med renhold og hygiene. Selv om det er null komfort, skal det være ordentlig.
Grønland og krigen
Finn Devold, sønn til soknepresten i Tromsø, er sjef på Rudis første tur til Grønland. Planen er å overta terreng og hytter etter en tidligere ekspedisjon. Skuta styres mot Nordøst-Grønland på en to års tur.
På Grønland mottar Rudi meldingen om tyskernes overfall på Norge i 1940. I tillegg til bestyrtelsen over at friheten er tapt hjemme, skaper krigen en vanskelig situasjon for de tre i hytta, «Moskusheimen» på Revet. De skulle få nye forsyninger, men vil de komme? Vil de bli hentet?
Rudi klarer seg selv, men så innhenter krigen ham. Amerikanske offiserer som ankrer opp med gråmalte krigsskip gir ham valget mellom å gå inn i en sledepatrulje eller å bli fraktet bort. Sammen med dansker og grønlendere får han i oppgave å patruljere noen kyststrekninger. De utstyres med hver sin amerikanske rifle og en coltrevolver.
I mars 1943 blir Rudi og de andre i patruljen overrumplet av tyske soldater. Etter en uhyggelig skuddveksling i mørket klarer Rudi å stikke av, dårlig utstyrt, men han berger seg unna ved å vasse nesten 30 mil i snøen i løpet av 14–15 døgn.
Populær pensjonist
Etter krigen fikk Rudi noen turer til som overvintrer, før han ble stuert ved Isfjord Radio i to sesonger. Et slaraffenliv, oppsummerte han selv. Jeg slipper å dra ut i fokk og kulde med hundespannet for å berge fangst.
I 1953 ble Rudi tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats gjennom et langt og slitsomt liv på de øde utposter.
Som pensjonist var Henry Rudi en meget populær historieforteller og nærmest fast inventar på Ølhallen, ungkar som han var hele livet, det var ingen som ventet på ham hjemme. Han var blitt litt av en kjendis og både norsk og utenlandsk presse syntes det var godt stoff å bringe villmarkshistoriene hans videre.
Hvorfor Ishavet?
Kanskje er det allerede åpenbart hva som trakk Henry Rudi mot de mørke vintrene i Arktis. Vi har også hans egne ord for det:
En blir aldri ferdig med Ishavet. Det begynner å murre i en mens en er gutt. For meg sto det egentlig klart den gangen jeg kom fra Hopen, at fangstlivet var det egentlige livet. Hver dag var fylt av undring og spenning, hver dag var en ny dag. Var en innestengt for storm noen døgn, ja, så lyttet en til de svære kreftene som var sluppet laus, og en gjorde sine funderinger. Og skinte månen på nysnøen døgn etter døgn, så var ingenting bedre enn det. Sansene ble skjerpet; livet i frisk, kald luft vekket til live instinkter som en ikke visste slumret i en, for de er døyvet av bråk og larm og uvedkommende ting.
Fangstlivet var det egentlige livet. Derfor dro han, vinter etter vinter.