Han satte ishavsskippere i gang med observasjoner lenge før Norge var en polarnasjon. Dessuten oppdaget han en helt ny bergart i Balsfjord.
Geolog Karl Pettersen fra Tromsø er en av norsk polarforsknings virkelige pionerer. Han var en av disse foregangsmennene som tidlig tenkte tanker som senere har blitt opplagte.
Karl Johan Pettersen vokste opp midt i Storgata i Tromsø. Her holdt hans far – skipper, kjøpmann og havnefogd – Lars Jacob Pettersen til sammen med sine kone Anna Margrethe, født Giæver.
Tromsø hadde i 1826 om lag 750 innbyggere. I denne småbyen fantes det en del sterke handelsfamilier. Karls far var en driftig kjøpmann og i tillegg hadde han giftet seg inn i et annet mektig handelsdynasti, familien Giæver.
Naturentusiast som lærer
Ingenting hadde vært mer naturlig enn at unge Karl også hadde begynt å eksportere fisk og importere takstein, murstein, møbler og stoffer. Men som med så mange andre, fikk han sterke impulser i ungdommen som bragte ham inn på et annet spor.
Den sterkeste impulsen het Otto Theodor Krogh. Han var lærer ved Tromsø Middel- og realskole da unge Karl var elev der. Krogh var ikke bare lærer, han var også redaktør av «Tromsø Tidende» og en pioner innenfor fotturer og fjellsport i Tromsø, lenge før det var blitt vanlig med valfart til Tromsdalstinden, Blåmannen og de andre fjellene rundt byen.
Denne allsidige læreren og friluftsmannen vakte unge Karls interesse for naturen og for vitenskapen om den. Det fikk betydning da handelsmannens sønn ble påkostet utdannelse i Christiania.
Geologi
Karl Pettersen tok examen philosophicum i Christiania i 1845 og begynte straks på studier i geologi sammen med fire andre studenter, et stort kull på den tiden. Professor B.M. Keilhau var hans lærer i geologi, og undervisningen lå svært langt fra våre dagers vektlegging av diskusjon og gruppearbeid.
Keilhau underviste i sin lenestol med studentene samlet rundt bordet foran seg. Nåde den som opponerte eller var dårlig forberedt. Karl kom seg gjennom de fem studieårene uten nevneverdige sammenstøt med de autoritære professorene, og ble geolog i 1849.
Ingen stilling
Hjemme i Tromsø finnes det ikke jobber å få som geolog. Han arbeider i en rekke år som adjunkt ved sin gamle skole, etter det blir han tollkasserer i Tromsø, ei stilling han har til sin død.
Pettersen trenger imidlertid ingen geologstilling for å studere geologien i nord. Han undersøker berggrunnen fra Saltenfjorden i sør til Magerøya i nord. Stort sett jobber han alene, bare en gang er det opplyst at han har med seg en av byens overlærere som ledsager på sine feltekspedisjoner.
I 1867 publiserer Karl Pettersen sine første resultater. Han kommer med sine første artikler i skriftene til vitenskapsselskapene i Trondhjem og Christiana. Den dag i dag er Karl Pettersens kartlegging i Troms en viktig kilde for geologer som skal gjøre mindre undersøkelser av berggrunnen.
Ta igjen svenskene!
Gjentatte ganger tar Karl Pettersen initiativ og foreslår at Norge må komme på banen. Han foreslår konkret en norsk vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard, men blir ikke hørt. Hans begrunnelser er flere. Korrekte opplysninger om isforhold er viktig for ishavsfangsten, men polare ekspedisjoner er også viktig for vår framtidige nasjonale selvstendighet og landets bidrag til det store kulturliv, mener Pettersen. Vi bør ta igjen svenskene!
Skuffet over norske myndigheters manglende interesse, foreslår Pettersen i 1883 et internasjonalt samarbeid for å utforske Arktis. Han ser for seg at fire dampskip skal starte fra Svalbard, Novaja Semlja og Beringstredet. Fordi isforholdene skifter så mye, ville dette gi det beste utgangspunktet for å trenge lengst mulig nordover. En teori om et omfattende landområde nord for Grønland er det blant annet aktuelt å utforske.
Det blir med ideen, men Karl Pettersen gjør i hvert fall sin del av jobben. Han kartlegger forholdene i Ishavet hver sommer basert på ishavsskippernes rapporter.
En ny bergart!
Karl Pettersen er en rutinert geolog når han i 1883 skriver seg inn i den geologiske verdenshistorie. Han oppdager en ytterst kuriøs og ny bergart ved Sagelvvatnet i Balsfjord.
Pettersen døper den nyopdagede bergarten sagvanditt etter Sagelvvatnet. Dermed skriver også det naturskjønne vatnet mellom Balsfjorden og Målselva seg inn i internasjonale geologiske oversiktsverk slik: Sagvandite: A local name for a variety of orthopyroxenite composed of bronzite and small amounts of magnesite. (Pettersen, 1883).
Bergarten det er snakk om er steingammel, trolig 400–500 millioner år. Da den siste istida var ferdig med å forme landskapet for om lag 8000 år siden, lå det tilbake et felt med knoller og knauser av en helt spesiell type ved Sagelvvatnet i Balsfjord. I noen tusen år lå den der, helt stille og rolig noen hundre meter fra dagens E6 over Heia. Den hadde ikke engang et navn, inntil Nord-Norges første geolog kom gående sommeren 1883 og pikket med hammeren i en av knausene.
Influensaen dreper
Det var en hissig influensaepidemi som tok livet av Pettersen. Epidemien kom til Tromsø med skipet «Capella» og spredde seg raskt. Mellom 400 og 500 tromsøværinger ble syke. De fleste tilfellene lot seg behandle, men med den 64 år gamle Karl Pettersen gikk det galt.
Det hører med til historien om Pettersen at Norsk Geografisk Tidsskrift trykket to av hans artikler om isforholdene i Nordishavet 36 år etter hans død. I 1926 slo tidsskriftet fast at Pettersens undersøkelser hadde fått stor praktisk betydning fordi isforholdene var så viktig for den kullindustrien som har utviklet seg på Svalbard.