Piratvirksomhet oppfattes som noe eksotisk fra en svunnen tid og har et forlokkende romantisk skjær over seg. Sjørøverfiguren pirrer nysgjerrigheten med både frykt og beundring. Selve karaktertypen representerer frihetstrang, opprør og en overutviklet machokultur.
Men først og fremst er sjørøvere kraftfulle figurer innen moderne underholdningsindustri. Som historiske aktører, derimot, var piratene voldelige forbrytere som sto for nådeløse herjinger rettet mot uskyldige sjøfolk, handelsmenn og kystbefolkning. Man sier gjerne at sjørøveriets historiske gullalder lå i perioden 1680 til 1730, særlig konsentrert til det Karibiske hav. Men herjingene til piratene fant også sted langs kysten av Nord-Norge.
I takt med interessen for Nordkapp-ruten mellom Europa og Nord-Russland og generell økende handelstrafikk i Nordområdene fikk sjørøvervesenet et oppsving i arktiske havstrøk fra slutten av 1500-tallet. Som det framgikk av flere rystende rapporter til styresmaktene i København drev sjørøverne med plyndringstokter også på land og var fryktet i flere nordnorske kystbygder. Det kunne komme til regelrette trefninger mellom kystbønder og pirater. Strandhugg med væpnet piratangrep og gisseltakning satt skrekk i kystbefolkningen.
Sjørøvere beleirer Vardø
I 1602 herjet sjørøverkapteinen Philippus Defos og hans menn fra Dunkerque utenfor kysten av Nord-Norge. Piratene var til stor skade for bergensernes handel og fiske i landsdelen. De gikk til angrep på hollendere og engelskmenn utenfor Finnmark. Handelsskutene ble bordet og fratatt gods og penger.
I mai 1602 ble kjøpmann Petter Robertsen fra Bergen plyndret ved fiskeværet Ingen og frastjålet båt, penger, kleder, kjøtt, øl, krutt og annet gods. På sommeren samme år kom Defos med en englender til Vardø. Det engelske skipet hadde blitt tatt like ved Bussesundet. Kapteinen på det engelske handelsskipet samt en del av mannskapet ble «ihiell skutt» og deretter kastet over bord. Under oppholdet i Vardø kom det til et voldsomt rabalder. Defos og hans sjørøvere skjøt med kanonkuler ut over bebyggelsen «saa att Kulerne fløy om folckens Ørenn», heter det i en rapport fra bergenserne.
Vardøhus festning måtte kapitulere – den hadde lite å stille opp mot overmakten både når det gjaldt våpen og soldater. I Vardø kidnappet piratene en «Varangerfind» og to fiskedrenger og seilte av gårde med dem. Det ser ut til at Philippus Defos ble tatt under et raid i 1605 – de forulempede handelsmennene fra Bergen fikk beskjed om arrestasjonen i et brev datert København 3. oktober 1605.
Rundt 1610 klarte kongens menn i Vardø å fakke tre sjørøvere, som ble stilt for retten og dømt i fiskeværet. De gamle arkivdokumentene sier imidlertid ikke noe om hvilken type straff de fikk.
Sjørøverjakt i nord
Fra 1580 hadde de dansknorske ekspedisjonene vestover til Island og nordover til Vardø og Nord-Russland hatt som sentral oppgave å holde utkikk etter sjørøver, oppbringe dem og føre dem til København. Egne kongelige straffeekspedisjoner mot sjørøverplagen ser ut til å ha blitt sendt ut årlig fra og med 1612 da vi hører om fregatter som forlater Kalmarkrigen (1611–1613) for å dra på jakt etter sjørøvere i Nordsjøen. Til tider representerte sjørøverne ei større utfordring for det dansknorske fyrsteregimet enn de onde naboene i øst, det vil si svenskene!
Den mest omfattende og mest dramatiske sjørøverjakten i nordlige havstrøk er marinekaptein Jørgen Daas sin ekspedisjon, som fant sted sommeren 1615. Etter forfølgelse rundt Færøyene via Vardø til et voldsomt slag langt øst på Kola-kysten, endte trefningen med en knusende seier til den dansknorske kystvaktekspedisjonen. Som Daa sier i sin innberetning til «min aller nådigste herre» kong Christian IV så ble 55 sjørøvere kastet over bord, mens 24 mann ble skutt på stedet.
Sjørøverkapteinen selv Jan Mandaus og en del andre ledere ble tatt med til København og hengt der under stor begeistring fra et stort antall tilskuere. På retur til København etter sjørøvertoktet i 1615 konfiskerte for øvrig den dansknorske orlogsflåten lasten til baskere som drev ulovlig hvalfangst ved Finnmarkskysten. Baskere var kjent over hele Europa som dyktige hvalfangere og mange av dem gikk senere inn i dansknorsk tjeneste med å lære opp nordmenn i jakt på hval.