Polarvinteren sto mørk som en vegg rundt skuta. Lugarene var mørke og fulle av kondens. Depresjonene bredde seg, ett av mannskapene har skutt seg. Men det fantes et lyspunkt. En trillrund og blid finnmarking holdt til i byssa.
Vinteren 1901. Det norske ekspedisjonsfartøyet Fram ligger innefrosset i Gaasefjorden vest for Grønland. Det er håpløse isforhold og ferden har tatt langt mer tid enn planlagt. Ekspedisjonens leder Otto Sverdrup har innført streng rasjonering og stemningen om bord er dyster. Mannskapet går hverandre på nervene. Tunge depresjoner brer seg, blant annet fordi ingen vet om de noensine vil få skuta klar av isen.
Det er tre år siden noen har hatt kontakt med omverdenen og med sine kjære der hjemme. Legen om bord har tatt sitt eget liv, han har skutt seg under en sledetur. I denne trøstesløse og mørke verden er det imidlertid et lyspunkt. Kokken, Adolf Henrik Lindstrøm, holder humøret oppe, han vitser og skaper liv. Og ikke minst tryller han fram de lekreste matretter på den rødglødende ovnen.
Rundt Adolf Henrik Lindstrøm er det varme – i dobbelt forstand. Derfor er han gull verdt for enhver polarekspedisjon. Som den eneste deltok han på alt som var av berømte polarferder, inkludert Nansens og Amundsens.
Adolf Henrik Lindstrøm kan spille klovn med overbevisning, men han er i virkeligheten et sosialt geni.
Fra boka «Et liv i isen»
Biff á la Lindstrøm er slett ikke biff men en slags kjøttkake med sylteagurk, rødbeter og kapers. Biff á la Lindstrøm er en berømt rett som har stått på restaurantmenyer over hele verden.
Finsk avstamning
Adolf Henrik ble født inn i en familie av finske innvandrere i Hammerfest på selveste 17. Mai i 1866. Faren, tømmermann Johan Hansen Lindstrøm og mora Marie Mathilde, var begge kommet fra Kemi i Nord-Finland. Eldstemann Adolf Henrik får tre søsken på fire år. Det er fattige forhold. Ungene må delta i det daglige slitet fra de er ganske små. Adolf Henrik er en ansvarsbevisst og omsorgsfull storebror.
15 år gammel får han jobb som førstereisgutt på ei av Hammerfests mange ishavsskuter. Han drar på Ishavet i fem år, hele tida med byssa som den viktigste arbeidsplassen.
Fabrikk
20 år gammel fristes han over i en jobb på land, som maskinist ved Brettnes fabrikker i Lofoten. Men landlivet passer ham ikke i lengden. Han drar ut igjen, denne gangen om bord på fabrikkens egne frakteskuter. Han får se verden. København. Hamburg. Marseille. London.
Lindstrøms neste arbeidsgivere er Hålogaland Dampskipsselskap og Varanger Dampskipsselskap. Men Lindstrøm trives ikke om bord. Derfor er han lett å overtale når han blir spurt om å bli fast kokk på Fram.
Det skjedde helt på tampen av polarskutas første ekspedisjon, faktisk etter at skute og mannskap var ute av isen. Nansens forsøk på å nå Nordpolen med Fram pågikk i årene 1893-96.
Fridtjof Nansen hadde bedt om å få en førsteklasses kokk om bord etter tre harde år i isen. Valget falt på Adolf Henrik Lindstrøm.
Det var en stor ære og en stor mulighet for Lindstrøm. Hele verdens oppmerksomhet var rettet mot de mange forsøkene på å erobre nytt land i Arktis og Antarktis, samt å nå selve Nord- og Sydpolen. Mens han seilte med Fram langs norskekysten passet han på å prate med Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup. Han la ikke skjul på at han gjerne ville bli med ut neste gang. Han vil bli polarfarer.
Amundsen
Etter at Lindstrøm er hjemme igjen etter Otto Sverdrups skjebnetunge ferd med Fram, ønsker Roald Amundsens å ha Lindstrøm med når han i 1903 vil gjøre et forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen i den lille ombygde sildejekta Gjøa. Lindstrøm blir villig med, til tross for at den trange og mørke byssa i Gjøa er en lite trivelig arbeidsplass.
I løpet av de mange månedene om bord, oppstår det en helt spesiell fortrolighet mellom Lindstrøm og Amundsen. Respekten er gjensidig. Lindstrøm beundrer Amundsen som leder, oppdager og for hans mot.
Det er en pudsig fyr. Tyk og fed som en gris, men altid glad og i straalende humør.
Polarfarer Peder Ristvedt om Lindstrøm, dagbok april 1904.
Det er ikke bare Amundsen som liker den blide kokken. Det gjør alle om bord. Lindstrøm har ingen fiender eller uvenner. Dermed blir han et samlingspunkt og en fortrolig for alle. Rundt varmen i byssa samles de for en prat, en kopp kaffe, litt sjelesorg.
Primusen eksploderer
Lindstrøm er i gang med å koke ei stor gryte på primusen da han bøyer seg ned for å pumpe mer trykk i beholderen. Et par pumpinger er alt han rekker før brennende parafin treffer ham rett i ansiktet.
Det gjør djevelsk ondt, men Lindstrøm tenker mer på faren for brann enn på seg selv. Han røsker primusen vekk under gryta og stormer ut med den. Lindstrøm slenger primusen så langt han klarer utover rekka. Men primusen rekker ikke isen utenfor. Den havner i stedet i lasterommet. Derfor må han løpe etter. Heldigvis dør primusen ut av seg selv der nede.
Ansiktet hans er rødt og opphovnet. Han går gjennom noen døgn i et smertehelvete før han gradvis blir bedre.
I 1906 lykkes det Gjøa å nå fram til Beringstredet. Nordvestpassasjen er gjennomseilt for første gang. Amundsen blir tildelt Storkorset av Sankt Olavs orden. Lindstrøm og de andre blir riddere av 2. klasse.
Sydpolen
Lindstrøm har allerede sju år i polarisen bak seg, når Amundsen kaller ham til seg på nytt. Mannskapet tror de skal nordover med Fram. Men lenge etter at de har forlatt Norge lar Amundsen bomben springe. De skal sørover. Til Sydpolen.
Turen inn til Sydpolen er fysisk meget krevende. Det er ingen oppgave for Lindstrøm. I stedet blir han den som holder basen for polframstøtet, Framheim, i orden. Det er en stor jobb å være ansvarlig for matstell, reparasjoner og andre oppgaver på basen. Lindstrøm jakter sel og pingviner, men selv ikke hans kokkekunst kan få noe lekkert ut av fuglene som ikke kan fly. Det er håpløst å bli kvitt den ramme transmaken.
I lange perioder er han helt alene i Framheim. Amundsen og de andre karene kjører ut på stadig lengre turer for å plassere depoter.
14. desember 1911 planter Roald Amundsen og hans menn det norske flagget på Sydpolen. 26. januar våkner Lindstrøm at hundeglam og bråk utenfor Framheim. Roald Amundsen kommer inn, stiller seg midt på golvet og flirer i triumf.
Etter Nordvestpassasjen fikk Lindstrøm St. Olav. Denne gangen blir kokken på Framheim avspist med en mindre pengebelønning enn de som dro til Sydpolen og sjøfolkene som seilte på Fram. Det gir ham en dårlig følelse av å være mindre verdt. I et brev til Amundsen kommenterer han dette. Han tror ikke Stortinget «liker ham stort som stuert».
Til Sibir
Otto Sverdrup skal ut i isen igjen. Denne gangen for å lete etter russiske ekspedisjoner som er forsvunnet langs nordkysten av Sibir. Sverdrup insisterer på at Lindstrøm må være med som kokk.
Ekspedisjonen lykkes i å finne 40 forkomne russere etter en 275 kilometer lang sledetur fra skuta. Flere av dem er sterkt angrepet av skjørbuk, men når de trakteres med pannekaker, ferskt reinkjøtt og andre av Lindstrøms lekkerbiskener kommer de til hektene igjen. Av erfaring vet han hva som skal til for å knekke skjørbuken. Blant annet passer han på å ha bær og grønnsaker i dietten. Multer, tyttebær, kålrabi, neper, gulrøtter og kål er med om bord.
Lindstrøm blir med på en ny ekspedisjon til Sibir sammen med den norske forretningsmannen Jonas Lied i 1916. De skal blant annet legge ut depoter for Amundsen og skaffe sibirske trekkhunder. Seint på høsten 1916 er Lindstrøm tilbake i Norge.
Lindstrøm står i skyggen av de store heltene. Men han bidro i stor grad til at Norge var verdens polarstormakt fra 1880-årene og til langt ut i 1920-årene.
Jan Ove Ekeberg, forordet «Et liv i isen»
Gifter seg
Når Lindstrøm ikke var i polarområdene, bodde han i Oslo. Der traff han den elleve år yngre Olga Johanne Olsen som jobbet i butikk og som seinere etablerte egen frisørsalong. De giftet seg 21. mars 1917 hos byfogden.
Amundsen planla et framstøt mot Nordpolen i fly. Lindstrøm hadde lovet å bli med skipet som skal frakte flyene nordover, Maud. Lindstrøm ser framover til nye, spennende utfordringer i Arktis. Men på vei opp trappa i Maud mens skipet ennå lå ved verftet i Norge, falt han plutselig bakover. Det ble mørkt. Han hadde fått slag .
Det sto ikke om livet og etter et kort sykehusopphold kunne han reise hjem. Han hadde en mindre lammelse og dro på det venstre beinet. Men å bli med Amundsen mot Nordpolen var utenkelig.
Statspensjon
Han ble satt ut av spill som polarfarer, men klarte seg likevel bra. Regjeringen innvilget ham en statspensjon på 2000 kroner årlig. Pensjonen var også en oppreisning for den pinlige forskjellsbehandlingen etter Sydpolsferden.
Selv om polarferdene tok slutt, var Adolf Henrik Lindstrøm langtfra glemt. Han var en berømt mann. Hver 17. mai passerte skolebarn forbi hans bolig i Uelands gate i hovedstaden for å hylle ham med flagg og hurrarop. Han ble invitert til middager og foredrag.
Han ble også hedret av vitenskapsfolk for sin innsats i polarområdene. Lindstrøm samlet gjennom mange år planter, steiner og fugleskinn. Selv om han selv ikke kunne bearbeide materialet vitenskapelig og teoretisk, hadde dette stor betydning, noe blant annet Universitetet i Kristiania dro nytte av.
1930 døde Olga Johanne, bare 54 år gammel. Han satt alene igjen. I 1936 ble han invitert til en stor 25-årsmarkering for erobringen av Sydpolen, men han hadde ikke krefter til å delta. Helsa var blitt stadig verre. Han var lam på venstre side og en økende sukkersyke tappet kreftene. Han kom seg ikke ut av leiligheten mer. Den siste tida bodde han på et sjømannshjem. Han døde 26. september 1939 på Ullevål sykehus.