I 2006 feiret Longyearbyen sitt 100-årsjubileum. Sett i lys av den milepælen byen da nådde, har jeg lyst til å trekke frem en snart 300 år gammel plan for bosetting av Svalbard. Jeg tror få, om noen, er kjent med den i dag. Æren for at den er kommet til syne, skal bygdebokforfatter Oddbjørn Knutsen ha. Han kom over dokumentet i arkivet til Amtmannen/Fylkesmannen i Finnmark (Statsarkivet i Tromsø), og sa fra til meg.
God kunnskap om Spitsbergen
Lagmann Niels Knag. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane
Det er desember 1715. Vi er i Bergen. Lagmann Niels Knag, som tidligere hadde vært både fogd og sorenskriver i Finnmark, tar pennen fatt og skriver til amtmann Erik Lorch – kongens mann i Finnmark. Han har et forslag til hvordan Spitsbergen kan tas i bruk og befolkes.
Han gjør først oppmerksom på at enkelte kaller Spitsbergen for Grønland, men at det ikke er Grønland; Spitsbergen er et stort land som «ligger under Norges Rige» langt utenfor Vest-Finnmark. Han sier videre at landet «besegles» årlig av hvalfangere fra Holland, Hamburg, England, Bergen og København.
Så tar han for seg naturforhold og ressursgrunnlag. Om vinteren er det kaldt på Spitsbergen, kaldt som i Finnmark, sier han. Om sommeren er det grønt og litt småkratt på enkelte steder «wed Søekanten som wender imod Findmarcken». Det er gode havner. Det er bukter og viker, og dype fjorder som stikker seg langt inn i landet. Rein, isbjørn og rev fins det i overflod, og det samme med kobbe og hvalross. På øyene utenfor kan det sankes store mengder dun fra ærfugl. Mannskapet på et skip fra Bergen hadde fylt 12 kordeller [tønner på vel 400 liter] i løpet av få dager. Skipsvrak og død hval er det gode muligheter for å komme over. Torsk er det mer enn nok av i havet.
Når skipsvrak nevnes, henger det sammen med at de representerte en verdi i form av materialer og utstyr som det gikk an å plukke med seg.
Tilgjengelige ressurser for å klare seg og få et utkomme på Spitsbergen, skulle det etter Knags opplisting altså ikke skorte på.
Ufrivillige overvintringer
En litt annen virkelighet hadde de nok opplevd, sjøfolk som opp gjennom årene hadde berget seg i land fra forliste skip. De fleste hadde omkommet i løpet av vinteren, skriver Knag. Det skyldtes dårlig med husvære, streng og uvant kulde, og mangel på brensel, mat og klær. Men noen hadde klart seg – «indtil Skibe et andet Aar har afhendtet dem».
For å ta et eksempel på det siste, skal vi se på den første dokumenterte overvintringen på Svalbard. Den fant sted i 1630–31. Åtte engelske fangstfolk hadde kommet bort fra skipet sitt i uvær, og ble etterlatt nordpå da flåten dro hjem etter endt sesong. Ni måneder var mennene tvunget til å tilbringe i en forlatt hvalfangststasjon i Bellsund-området. Til tross for lite mat og tydelige skjørbukssymptomer, klarte de seg gjennom vinteren alle som én. De ble plukket opp av et engelsk skip om våren, og kom raskt til hektene igjen.
Knag kommer med sin plan
Etter å ha gitt innledende faktaopplysninger, går Knag over til det han egentlig har på hjertet, en bosettingsplan for Spitsbergen. Landet skulle nok kunne bosettes og befolkes og bli et godt land å bo i, tror han. Det kunne drives handel med fisk som i Finnmark, og ellers satses på «anden god næring». Når det hadde vært mulig å befolke Finnmark og få til en viss velstand der, måtte dette også la seg gjøre på Spitsbergen, det er hans klare mening. Første skritt kunne være at kongen lot 8–10 samer og samme antall nordmenn fra Finnmark – friske og føre, gode skyttere og fiskere, og vant til kulden – bli sendt til Spitsbergen for å bo der og prøve ut fiske- og fangstmulighetene i landet.
De måtte ha båter og fiskeredskaper, ski, geværer, kuler og krutt, og spyd for «at imodsette biørnene». Sterke tau og dregger for å belegge og berge død hval og annet de fant på stranden, måtte de òg ha. De trengte tømmer til to store pakkboder, trematerialer til gammer og et par store jerngryter «til at smelte spech udi til tran». En god del tønner måtte de ha med seg. Og gode hunder som kunne varsle om bjørn og stagge bjørnen til mennene kom seg etter den. Fire til seks mann måtte de være på en slik jakt. Folkene måtte utstyres med det som trengtes av husgeråd, mat og drikke for et helt år, tilstrekkelig med brensel, og pesker og andre gode vinterklær fra Finnmark.
De utvalgte mennene kunne settes over til Spitsbergen med et skip fra Vest-Finnmark på to–tre dager. De måtte ha et klart løfte om at de skulle bli avløst av nye folk etter tre år. Men de fleste av dem ville nok velge å bli, tror Knag. For det skulle også være slik at de kunne få ny utrustning årlig for en rimelig penge.
Kostnader og ydmykhet
Å sette i verk en slik plan ville selvsagt koste en del. Men ikke urimelig mye, sett i forhold til at man fikk landet bosatt og «indbyggerne sig der kunde ernære», mener Knag. Han føler seg sikker på at både fiske og fangst ville gi god lønnsomhet, og at også skipsvrak og ilanddrevet hval kunne utnyttes som ressurser. Så – etter hvert – kunne folk ikke bare fra Finnmark, men også fra andre deler av Norge, dra til Spitsbergen for å slå seg ned der.
Knag håper at både de høye herrer og kongen kan gå inn for hans «welmeente» forslag. Senere i brevet gjentar han dette i mer og mer ydmyk og underdanig ordlyd. Han håper at kongen vil være «saa naadig» å stille til rådighet det som behøves – og at han også kan ha litt nåde for Knags ringe person. Og han håper «allerunderdanigst» at den planen han etter beste evne har tenkt ut, blir «i Naade opptaget». Full kryping altså; det var slik man henvendte seg oppover i systemet på den tiden!
Å få det hele på plass
For sin egen del ville Knag arbeide aktivt for å få finne medspillere i Bergen til å kjøpe et galiot-skip fra Amsterdam på minst 30 lesters drektighet [vel 60 tonn] «for at bringe folk dertil Landet». Dette skulle selvsagt ikke gå på bekostning av folketallet i Finnmark, kongen måtte selv avgjøre om tilflyttingen til amtet var stor nok til at han kunne avse folk til et slikt prosjekt. Men dersom det hele ble klarert, skulle det være amtmannens oppgave å overtale «Finner og Noormænd» i Finnmark til å prøve dette.
Hvor skulle så prosjektet etableres? Jo, i «Kloch bay» [Bellsund], skriver Knag, innenfor den første huken på høyre side av innløpet til fjorden. Han snakker da utvilsomt om Recherchefjorden. I denne havnen hadde det en gang ligget over 300 skip, sier han. Og her hadde engelskmennene hatt sine pakkboder med tran og brennevin – ennå vistes «de nedmurede røde teglsteene» etter disse.
Pakkbodene og teglsteinene som Knag omtaler, kan referere seg til den gamle hvalfangststasjonen på Lægerneset på østsiden av Recherchefjorden.
Avslutningsvis skriver Knag at «i denne bay» hadde et skip på kort tid tatt over 80 hvalross, og ellers gjort storfangst av torsk og rein. Det var her man måtte slå seg ned, det var det ingen tvil om!
Så er han i mål med sitt budskap, og undertegner med «Underdanige og lydige Tiener Niels Knag». Til slutt daterer han brevet: 24. desember 1715.
Sluttord
Man kan spørre seg om hvordan Knag – i 1715 – kunne sitte med så god kunnskap om Spitsbergen. Svaret er enkelt: Han holdt til i Bergen, og Bergen hadde som eneste norske by en utstrakt hval- og selfangst ved Spitsbergen på denne tiden. Dette nevner jo også Knag innledningsvis i brevet, at landet «besegles» årlig av hvalfangere fra blant annet Bergen. Så han satt midt i smørøyet for oppdatert informasjon.
Et annet, og mer interessant spørsmål, er hvorfor Knag ikke nevner russerne med et eneste ord. For de skal ha vært godt i gang med sine fangstekspedisjoner til Spitsbergen på denne tiden.
Det fremgår av en setning i Knags brev at han må ha blitt anmodet fra høyt hold om å komme med denne utredningen om forhold og muligheter på Spitsbergen. Dette har jeg ikke undersøkt nærmere, og heller ikke om saken fikk noen skriftlig oppfølging. Uansett, vi vet at Knags plan ikke førte til noe.
Den første norske overvintringen på Svalbard fant sted i 1794–95. Ekspedisjonen var utrustet fra Hammerfest, og hadde med to russere som læremestrer for den norske besetningen. Turen ble ingen suksess, med beskjedent fangstutbytte og tre mann omkommet. Senere ble det en del prøving og feiling, før gullalderen i norsk overvintringsfangst på Svalbard startet helt på slutten av 1800-tallet. Den varte i et halvt hundre år. Men fangstfolkene koloniserte aldri landet. Det var det gruvefolkene som gjorde.