Ishavsskipper og islos
1870–1942
Jens Julius Øien ble født 18. mai 1870 i Kaldfjorden i Tromsø. Da han var 16 år gammel dro han med på jakt på Ishavet med båten «Haabet». Han lærte fort og ble harpunér året etter på samme båten. Øien tok skippermannseksamen i 1896 og giftet seg i 1897 med Fredrikke, født Altmanna, fra Tromsø. Ekteparet fikk 5 gutter og 7 piker.
I 1889 mønstret han ved barkskipet «Themmes» som skulle til USA. I Savannah deserterte Øien, men ble kort tid etter hanket inn igjen og våknet om bord en engelsk lastebåt på veg til Liverpool. Etter en mager tid i Storbritannia fikk han jobb til sjøs igjen og kom seg etter hvert til Finland, Sverige, Frankrike og USA.
Fra 1900 tok han hyre som matros og skipper på flere ishavssafarier for turister, gjerne med eventyrlystne velstående grever og baroner, til Spitsbergen og Grønland med skipene «Laura» og «Frithjof» fra 1901 til 1912.
Øien opplevde mye på sine tokt. I 1907 satt han fast i isen på tur fra Grønland med «Laura» i seks uker. På en ferd med «Frithjof» drev skipet mot Island, forliste og hele besetningen omkom, unntatt en maskinist.
Øien var kjent for å være både oppfinnsom og rådsnar når han møtte på hindringer på sine ferder.
Grev Kostersitz 1911
I 1911 var Øien i Østisen med en utenlandsk fangstekspedisjon.
Dette var en navngjeten Grønlandstur som skulle gjøre Øien til en holden mann. Gruppen med den østerrikske greven Hugo von Kostersitz gikk seg bort i en storm da de var på jakttur i Claveringsfjorden på Øst-Grønland. Øien reddet greven og hans hustru da de ble fanget av pakkisen. På hjemturen med «Laura» satt de fast i isen gjentatte ganger, men Øien klarte hver gang å finne en løsning, slik at de kom seg videre. Greven ga Jens Julius rikelig belønning i etterkant: sølvtøy og 50 000 Mark.
Livet som reder og arbeider
Etter dette startet Jens Julius Øien for seg selv og ble reder. Han ville bygge den fineste ishavsskuten og i 1918 kunne en se M/S «Polarbjørn» på havna i Tromsø. Men suksessen varte ikke lenge: etter økonomisk uro i landet måtte Øien selge sitt rederi og fikk hyre om bord på andres skuter, blant annet som islos i farvannene ved Svalbard. En rekke uhell oppsto på disse turene hvor han ble isfast, var med på et nesten-forlis og faktiske forliste.
En glad sjømann som livet slingret med – høyt opp og dypt ned. En riktig Ulabrand. Og bare han sjøl visste hvilke uvær so var hardest, de han red av på havet eller de han ellers fikk oppleve.
John Giæver om Jens Øien i Hardbalne Polarkarer
I 1931 ledet han grev Micards ekspedisjon med fangstskuta «Isbjørn» og etter det ble han med som los på utenlandske trålere over Ishavet.
Øien døde 3. juli 1942 i Tromsø og er gravlagt på Tromsø Gravlund.
For hvor harde tørn Jens Øien enn fikk ta til sjøs gjennom et langt liv, så ble det nok på tørt land han fikk oppleve livets verste skruinger. Han må ha hatt ishud på både legeme og sjel
John Giæver om Jens Øien i Hardbalne Polarkarer