Kristoffer Meyer Eriksen‬‭

Kristoffer Meyer Eriksen ble født i Langsund på Ringvassøya utenfor Tromsø 1. mars 1878, som eldste sønn av Anna Christine og Johannes Berg Eriksen. De fikk fem barn: etter Kristoffer fulgte Leonora (1880-1906), Thora (1882-1946), Jenny (1888-1976) og Edvard (1890-1978). Etter hvert flyttet familien til Tromsø.

Kristoffer dro tidlig ut på ishavet for å tjene til livets opphold. Allerede som 13-åring, i 1891, dro Kristoffer for første gang på ishavet som kokk, med ishavsskipper Søren Kræmer og skuta «Siggen». Her fikk unggutten en god læremester og mentor. Siden ble oppgavene større, og Kristoffer var aldri redd for å ta på seg for mye arbeid. Da lillebror Edvard etter hvert ble klar for fangstlivet på ishavet, førte det til samarbeid og felles prosjekter i flere år mellom brødrene. Den 12 år eldre Kristoffer fikk naturlig nok en lederposisjon brødrene imellom, da han var blitt en anerkjent ishavsfarer og sjømann ennå mens Edvard var bare guttungen. Sammen ble de etter hvert eiere av ishavsskuta «Olav». Edvard skulle bli over dobbelt så gammel som sin bror, og ble med tiden en meget kjent ishavsskipper og hvalfanger.

Kristoffer ble i sin samtid omtalt som en handlingens mann. Han var en sentral skikkelse i Tromsøs ishavsmiljø. Mye energi og virketrang var et fremtredende karaktertrekk. Dessverre fikk hans travle og kreative liv en brå stopp i 1920, da han som fører av ishavsskuta MK «Olav» forliste på vei fra Bjørnøya til Tromsø. Han omkom 42 år gammel, midt i et liv fullt av kraft og oppfinnsomhet, og etterlot seg kone og 6 barn fra to til 14 år.

Sitt første forlis opplevde Kristoffer i 1894. Da var han kokk og harpuner ombord på skuta “Haabet” med skipper S. Bottolfsen. Utenfor Finnmarkskysten forliste «Haabet», og måtte i temmelig ødelagt stand dras inn til land. Ingen omkom, men det ble et hardt og vanskelig arbeid å tømme vraket for fangst, deriblant 220 tønner spekk og 116 selskinn. Læringskurven var bratt.

Ishavsfarerne var ettertraktet som skippere og loser i det vanskelige farvannet rundt Svalbard og i Barentshavet. Som 22-åring ble Kristoffer innleid som islos for en russisk ekspedisjon, og var allerede da ansett som en meget dyktig navigatør og skipper.

Samtidig hadde han utferdstrang, og reiste gjerne sørover, blant annet på sildefiske. Han fikk snart gode nettverk på Vestlandet, både i Ålesund og Kristiansund. I Ålesund ble han kjent med familien til Hilmar Schrøder, som drev agentur- og forsikringsselskap. Hilmar Schrøder var reder av ishavsskuta «Johs. Bache», som Kristoffer førte i flere år. Han ble etter hvert medeier og overtok skuta helt i 1913. «Johs. Bache» gikk i 1904 ut på feltet i Vestisen to ganger. Siste gang gikk skuta på grunn ved Lyngøy, men fikk heldigvis hjelp av andre fartøy. Fangsten var da 550 selunger, 300 klappmyss og 220 tønner spekk.

Familieliv

I 1905 giftet Kristoffer seg med Ida Cecilie Johannessen fra Tromsø. Sammen fikk de 7 barn. En sønn døde som spedbarn, de øvrige skulle få levde lenge. Arbeidsfordelingen i hjemmet var etter datidens norm, og Kristoffer var mye borte i perioder. Men stor var gleden når han var hjemme hos familien. Det ble alltid liv og røre når han kom hjem, – med spennende gaver og overraskende påfunn.

Kristoffer var virksom både til lands og vanns. Han var på det meste eier av tre ishavsskuter; «Johs.Bache», «Vea» og «Olav». «Vea» ble senket av en tysk ubåt i 1918, en styrt senking uten omkomne, men med stort tap for Kristoffer. Likevel mindre enn det kunne vært, fordi han hadde satset verdier på flere foretak. Det var vanlig at skippere med egne skuter gjerne tok eierskap i mer enn ett fartøy, rett og slett som en forsikring i tilfelle forlis.

Som skipper og reder fikk han tidlig leder- og arbeidsgiveransvar. Han var sitt ansvar bevisst, og holdt skutene med alt utstyr i meget god stand. En god inntjening med skutene genererte også brukbare inntekter mannskapet, som han var helt avhengig av for å kunne dra ut.

Oppgangstider

Ishavsnæringa hadde gode vilkår fram mot og gjennom 1. verdenskrig. Kurver og konjunkturer gikk oppover, vekst og utvikling preget tida, og ishavsbyen Tromsø blomstret. Ishavsnæringa var en viktig faktor i byens vekst og næringutvikling. Kristoffer investerte overskudd og fortjeneste i eiendommer og annen virksomhet. Han hadde eierskap iblant annet Bergstrand pakkhus og kai, og Kvaløens trankokeri. På Kvaløya og Ringvassøya hadde han hytte og utmarkseiendom. I 1918 kjøpte han sammen med Ingvald Edelsten et vannfall på Ringvassøya, bestående av to fiskevann med utmark, samt jakt- og fiskerett. Tanken var nok også å bygge et lite elektrisitetsverk. Slik ble det ikke, men vannet ved Bjørnskar er fremdeles i familiens eie.

I 1907 utrustet Kristoffer Jens Vilhelmsen, Gustav Lindqvist, Olaf Eriksen og Olav Rudi, alle kjente navn i byens ishavshistorie, til overvintring ved Forlandsundet på Svalbard. Kristoffer førte dem til Forlandsundet sensommers tid, og hentet dem påfølgende sommer. Lindqvist skrev dagbok fra overvintringen, som ga et heller magert utbytte. (Jens Vilhelmsen ble senere mannskap på «Olav», og var med på turen i mars 1920, da skuta forliste.)

Våren 1908 avla Kristoffer styrmannseksamen ved Tromsø Offentlige Sjømandskole, med høyeste karakter i navigasjon. I årene før hadde han reist i utenriksfart til sammen 46 måneder.

Kristoffer var en energibunt, med ideer og visjoner om det nye og moderne. Han ville gjerne være med på fremtidsutviklingen, prøve nye ting og utfordre gamle ordninger. I dag ville han nok blitt kalt innovativ og nytenkende.

Nedgangstider

Men han fikk også oppleve nedgangstider for ishavsnæringa. Lave konjunkturer i etterkrigsårene gjorde at han ikke så seg råd til å sette ut begge skutene sine våren 1920. Inntjeninga i 1920 samsvarte på ingen måte med kostnadene til utrusting av skutene. For eierne av ishavsskutene generelt gjaldt det nå å finne andre oppdrag enn å dra på fangstfeltet.

Transport hadde lenge vært en del av skutenes oppgaver. I februar 1920 fikk Kristoffer og mannskapet i oppdrag å frakte utstyr til gruveselskapet på Bjørnøya, samt et 10-talls passasjerer. På hjemturen skulle de frakte flere tønner med gods. Tidspunktet var regnet som farlig for ferdsel i farvannet. Men Kristoffer ville ta utfordringen, og mannskapet var villig. Turen gikk utmerket, til tross for at de måtte forsere syv mil med sørpe-is før de kom seg inn til Bjørnøya. Både skipper og mannskap fikk mye skryt etter denne turen, som ble regnet som en pionértur for årstiden. Men det var også de som mente det hadde vært et dumdristig prosjekt, der flaks og lykke ble en viktig faktor.

Arbeiderkonflikt på Bjørnøya

Kristoffers siste arbeidsoppdrag en drøy måned senere ble en passasjertransport som fikk det verst tenkelige utfall, både for ham og alle involverte.

Sammen med ishavsskuta «Ringsæl» av Tromsø, ført av skipper Gustav Alfred Gudmundsen, ble Kristoffer og «Olav» innleid for å frakte arbeidere fra Bjørnøya til Tromsø. Tidspunktet ble regnet som vågalt, fordi lumske stormer lett kunne oppstå i skiftet mellom vinter og vår. Ishavsskutene ventet vanligvis gjerne til månedsskiftet og tidlig april før de la ut. Men med en vellykket tur i februar var Kristoffer trolig ved godt mot til å ta på seg oppdraget. Det var dessuten viktig å finne alternativt arbeid for ishavsskutene når lønnsomheten for fangstvirksomhet var på et lavmål.

Da skutene forlot Tromsø 17. mars med kurs for Bjørnøya, visste ingen at de der oppe skulle møte en stor arbeidskonflikt. Arbeidere ved gruveselskapet Bjørnøen AS gikk ut i streik i februar 1920, og selskapet svarte med oppsigelse og tvungen hjemsendelse. Man ønsket ikke å imøtekomme arbeidernes krav fordi det kunne føre til presedens og bli en oppmuntring til senere streiker. Samtidig med hjemsendelsen ble nyansatte fraktet opp fra fastlandet. Selv om ikke alle streiket, ble samtlige i staben sendt hjem. Man ønsket ingen informasjonsflyt mellom tidligere og nye ansatte.

Stemninga var amper og ganske så uoversiktlig ved innlasting av passasjerer på Bjørnøya. Begge skutene ble lastet fulle. Passasjertallet overskred det som var gitt tillatelse til av sjøfartsmyndighetene. Men i det kaoset som skutene ble møtt av var det umulig for skipperne å la noen bli igjen på øya.

MK «Olav»s forlis

Dagen etter avgang, sent på kvelden mandag 22. mars, ble de overrasket av en plutselig orkan. Bare «Ringsæl» klarte overfarten til fastlandet, skipet nådde Havøysund med nød og neppe 24. mars – tre dager etter avreisen fra Bjørnøya. Passasjerer og mannskap har gitt dramatiske beretninger om hvordan de opplevde stormen.

MK «Olavs» forlis fikk stor oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt, og ble regnet som et stort tap for byen Tromsø. 35 familier opplevde tap av sine kjære. I Tromsø og omegn sørget hele samfunnet med de etterlatte. Det samme gjaldt samfunnene som gruvearbeiderne kom fra. De fleste kom fra Nordland og Troms, men også fra Trøndelag og Vestlandet. Noen kom også fra Sverige, Danmark og Finland.

Ulykken førte til en heftig offentlig debatt om ansvar og sikkerhet når arbeidere skulle transporteres mellom Svalbard og fastlandet.

Skrevet av Kirsten Elise Johannessen, barnebarnet til Kristoffer Eriksen.