Øst for Spitsbergen ligger de to store øyene Barentsøya og Edgeøya. Området har et rikt dyreliv, spesielt når det gjelder isbjørn, rein, hvalross, sjøfugl og gjess. På vestsida av Edgeøya er det kulturminner fra den vesteuropeiske hvalfangsten. Edgeøya og Tusenøyane var hovedområde for russisk overvintringsfangst mellom år 1700 og 1850. Spor etter norsk overvintringsfangst og nyere tids forskning finner vi også her. Området har siden 1973 hatt status som naturreservat.
Storfjorden var kjent av de gamle hollenderne som Wybe Jans vann etter skipperen Wybe Jansz van Stavoren fra Friesland. Navnet er første gang nedtegnet på Goos kart fra 1620. Guérard kaller fjorden Destroict de Jean Suatre i 1628 mens Joris Carolus (1634) og mange etter ham kaller fjorden Wybes Gat. De russiske overvintrerne kalte fjorden Titowa Guba.
Barentsøya opptrer på Van Keulens kart fra 1689 og i alle senere publikasjoner fram til 1860 som en sørøstlig forlengelse av Spitsbergen. Den ble betraktet som en halvøy helt til norske fangstfolk i 1858 oppdaget at det var et sund på nordsiden av øya. Det viste seg senere å være to, Heleysundet i nord og Ormholet på sørsiden av den forholdsvis lave og klippefylte Kükenthaløya. Siden øya fra oppdagelsen av ble sett på som en halvøy, ga Giles og Rep øya navnet Zuyd Ooster Land i 1714 til forskjell fra Zuyd Ooster Eiland som lå lenger sør.
Edgeøya er vanligvis antatt å være oppdaget av Thomas Edge i 1616. Sir Martin Conway er imidlertid av den oppfattelse at øya to år tidligere var blitt sett av Joris Carolus som kalt den Morfyn i den villfarelsen at øya måtte være Willoughbys Matsyn, som i realiteten er Novaja Zemlja. Øya er nedtegnet som Edges Island på det engelske Muscovy Companys kart fra 1625 mens Dudley kaller øya Beare Island i 1630. I det hollandske kompaniets sjøkart fra 1634 er øya kalt Staaten Land. I 1662 oppgir Valk og Schenk navnet til Whales Wiches Land og på kartet til Giles og Rep fra 1714 er øya nedtegnet som Zuid Ooster Eyland. De russiske fangstovervintrerne kjente øya som Maloy Brun.
Tusenøyane ble første gang nedtegnet på kart av Joris Carolus i 1614. Valk og Schenk viser en mengde øyer på sitt kart fra 1662 og gir øyene fellesnavnet Laeg Gebroken Land. Det virker som om det er Scoresby som er den første til å gi dem det navnet de går under i dag. Lamont, som reiste rundt i Svalbards farvann mellom 1859 og 1871, mente at navnet ikke passet i det store og hele siden øyenes antall var svært overdrevet på de gamle kartene.