Helt fram til vår tid har det lærde Europa og sentrale myndigheter sett på nordboerne med mistenksomhet. Myndighetene, enten de nå befant seg i kongens by, København, eller i Oslo, ble det over lang tid utviklet en skeptisk holdning til befolkningen i Finnmark. Folkene i det ytterste nord var ikke helt til å stole på. Man reiste tvil om deres nasjonale og kristelige sinnelag. Det verste utslaget av denne mistenksomhet og skepsis møter vi i forbindelse med forfølgelsen av såkalte trollfolk i Finnmark.
På 1600-tallet ble Finnmark gjort til skueplass for en voldsom og brutal menneskejakt. Sammenlignet med det lave innbyggertallet opplevde den nordligste provinsen av kongeriket Danmark-Norge noen av de verste hekseprosessene i hele Europa.
I løpet av hundreårsperioden 1592 til 1692 ble henimot 140 mennesker, de fleste norske kystkvinner, formelt anklaget for heksekriminalitet – datidens verste forbrytelse. Over 90 av disse menneskene fikk dødsdom, noe som vanligvis betydde at den syndefulle kroppen skulle brennes til aske på bålet. Hvorfor var frykten for den skinnbarlige Satan og hans hekser så dødelig i denne fattige og tynt befolkede utkanten av Europa?
Antikrists rike
Med et visst belegg i Bibelen hevdet både prester, jurister og filosofer på 1500-tallet at ondskap og djevelskap kom fra nord. Nordområdene fremsto som Satans rike og kunne oppfattes som et drivhus for hekseri og gudsbespottelse. I nord hadde demoner og djevler sitt tilholdssted med helvetets kulde og voldsomme vinder, hevdet flere lærde ved Europas fremste universiteter.
Det ble pekt på at særlig luftdjevlene i arktiske strøk var svært aktive og kunne lage kraftige virvelvinder. Den nordlige utposten av Europa fikk stempel som Antikrists rike. Menneskene var plassert her for å bringe fram Antikrist.
Den franske juristen og statsviteren Jean Bodin (ca. 1529–96) fortalte sine mange lesere at det krydde av trollfolk i nord. Ikke i noe europeiske land var det flere hekser enn i Norge. Her plagde de menneskene både natt og dag, skrev Bodin og la til at trolldomsbesvergelsene var kraftigst blant folkene som levde på Nordkalotten.
Farlige og ville folkegrupper
Siden middelalderen hadde norske lover inneholdt forbud om å oppsøke trollkyndige samer i Finnmark. I flere sammenhenger berører den norrøne sagalitteraturen samefolkets magiske egenskaper. Det var i særlig grad deres ferdighet i å spå om framtidige begivenheter som vakte harme og ubehag blant de ledende katolske kristne i Norge.
Spådomskunsten gikk ut på å mane fram avdødes ånder for å spørre dem om det hinsidige. Spådom og åndemaning gikk dermed hånd i hånd. Ved på denne måten å forutsi og forutse tingenes gang skaffet samene seg visdom om framtiden som var forbeholdt Gud alene. For den katolske kristenhet var dette en meget alvorlig synd. Fra tidlige reiseberetningene ser vi at urfolket i nord blir beskrevet som farlige åndemanere.
Senere kunne representanter for fundamentalistisk lutherske ortodoksi i Danmark/Norge beklage seg over at i nord sto alle djevler i helvete i veien for den sanne kristendoms utbredelse. I denne tåkeheimen vokste barn opp i en vill og barbarisk frihet. Alle helvetes djevler var løs i disse avsidesliggende traktene.
Innbyggerne i det ytterste nord lå foran alle andre folkeslag i hekseri og demonkult. I landet hinsides sivilisasjonen hadde Satan fritt spillerom blant de enfoldige. De kalde landsendene mot nord besto av uhyggelige regioner der barbariske innbyggere daglig praktiserte hekseri, heter det i flere reiseskildringer og såkalte topografiske studier. Hos den lutherske sognepresten Petter Dass (1646–1707) fikk ryktet om Norden som trolldommens arnested en dikterisk utforming.
Når Europas intellektuelle elite diskuterte hekseriets virkelige eksistens, viste man ofte til samenes diabolske åpenbaringer som bevis. Ved henvisninger til samenes joik og trommespill talte misjonærer og embetsmenn om ondskapsfull, diabolsk bråk og skrål. Runebommen var en gave fra Satan selv til samene. Demonene bodde inne i trommen, og ble vekket til tjeneste når sjamanen slo på instrumentet. Hvert slag på trommen – samenes djevelbibel – var således et slag til Satan i Helvete.
Mange av misjonærene i nord på 1700–tallet skrev rapporter som understreket villskapen blant urfolkene. I 1722 mottok misjonskollegiet i Trondheim en skremmende rapport fra Thomas von Westen. Etter befaringer over store deler av det nordlige Norge skrev han at «der var hele Finne–fjorder, hvor ikke en eneste mand var frie fra at ofre til djevelen – hvert hus og gamme var en Satans synagoge».
Historieverket om folkene i nord
Det var ei reise mot nord som utgjorde erfaringsbakgrunnen for Olaus Magnus’ (1490–1557) monumentale verk om folkene som bodde under de syv plogoksene (Karlsvogna). Hans bok blir regnet som det første historieverk om folkene i Norden.
Framstillingen av den svenske, katolske eksilbiskopen kom først ut på latin i Roma i 1555, men ble raskt etterfulgt av oversettelser til de fleste europeiske språk. Mer en noen annen bok har denne beretningen vært bestemmende for Europas intellektuelle miljøs oppfatning av innbyggerne som levde i de nordlige regioner.
Alt ondt kommer fra nord, skrev Olaus Magnus og krydret sin bok med historier om nordlige folkeslag som ved trollsang kan frembringe styrtregn, djevelsvart mørke og uvær. Allerede i bokas første kapittel får vi vite at folkene i nord er dyktige til å fortrolle og trollbinde mennesker. Myten om krigere fra nord som allierte seg med demoner i kamp mot fiender, ble opprinnelig presentert av Olaus Magnus.
Historieverket bar preg av sine tabloidkvaliteter – det inneholdt intet mindre enn nærmere 500 tegninger. Illustrasjonen av trollkvinnen som blander sin heksegryte for å framkalle uvær og havari kombinert med beretningen om vinder som var sendt ut for å forgjøre hollendere, må ha skremt de mange som i kommersiell sammenheng ønsket å utforske usikre nordområdene på 1500- og 1600-tallet.
Det omfattende bokverket om nordområdene var egentlig ment som en kommentar til et kart over det nordlige Europa som Olaus Magnus ga ut i 1539. Carta Marina var fryktinngytende. I de nære havområdene langs Nord-Norge var det tegnet inn flere havuhyrer som bokstavelig talt overfalt og livnærte seg av å spise seilskuter med mann og mus.
Ved Lofoten viste kartet et endeløst havsluk som dro til seg selv de største handelsskipene. Plutselig åpnet havet seg og slukte den intetanende sjøfarer. I reiseberetningene kan vi lese om hvor stor redsel sjøfolk hadde for å bli dratt ned av Malstrømmen (Moskenesstrømmen). De gikk gjerne langt utenfor Lofoten for å unngå havsvelget.
Polarmenneskene kunne utløse naturkreftene og sende sin skadetrolldom utover hele Europa. Såkalt gand eller nordsending kunne oppleves som kalde og fordervelige vinder som påførte sykdom på fromme folk i sørlige strøk. I kjølvannet av de bitende nord- og nordøstlige heksevindene fulgte kuldegysning og revmatisk betennelse. Og bak det hele sto den nordlige Satan med lutter vrede og fiendskap.
Fortsatt henger noe av oppfatningen om djevleaktiviteten i nord igjen. Vi sier gjerne «nord og ned» i betydningen nord og ned til helvete. Uttrykket «nord for moralsirkelen» tilhører også denne tradisjonen.
Trolldomsprosessene
Kan slike forestillinger kombinert med særegne samfunnsforhold være med på å forklare det uvanlig sterke innslaget av djevelpakt og de brutale forhørsmetodene i hekseforfølgelsen i Finnmark?
Øvrigheten i Finnmark på 1600-tallet var som i andre norske regioner representanter for en religiøs fundamentalistisk stat. De sto for ensretting og luthersk ortodoksi. Djeveltro og gammeltestamentlige rettsprinsipper var en del av denne rettroenhet. I hvor stor grad slike tankeretninger kom til å sette sitt preg på den praktiske utøvelsen av embetsgjerningen, var betinget av lokale samfunnsforhold. De menn som fikk stillinger i Finnmark, kom til en landsdel der deres mentale bagasje fikk ny næring.
Forestillingene om all djevelskapen i nord kan ha bidratt til å utløse en latent heksfrykt. Møtet med de uberegnelige naturkreftene har på sin måte vært bestemmende for jakten på mennesker som ifølge oppfatningen utløste naturens raseri. Usikkerheten i de nordlige havområdene, de truende og uklare grensene mot Russland og Sverige styrket redselen for det mystiske og ukjente. Dermed kunne det intellektuelle tankegods stå fram som handlingspremiss.
Heksene representerte nettopp det fremmede, ukjente og truende grenselandet – ikke bare rent geografisk, men også på et åndelig plan. De handelsøkonomiske utviklingstrekkene kombinert med usikre livsbetingelser kan ha styrket behovet for å finne syndebukker for ulykker, nedgangstider og kriser. En overordnet djevelideologi hadde altså særlig gode vekstvilkår i denne delen av den dansk-norske fyrstestaten og utgjorde et gunstig mentalt klima for trolldomsforfølgelser av både samer og nordmenn.