Anna Oxaas

Anna Birgithe Andreassen ble født i 1890. Vi vet ikke mye om livet hennes før hun møtte fangstmannen Arthur Oxaas i Tromsø. Da var hun rukket å bli enke, og var i førti-årene. Det var to jevngamle mennesker som fant hverandre, bare to år skilte de i alder. Anna var 46 år da de to forlovet seg sommeren 1936, og snart etter dro de på overvintring til Svalbard.

Arthur Oxaas

Arthur Oxaas hadde da mange år på fangst bak seg. Allerede som 14 åring dro han første gang på ishavsfangst, og det ble syv turer på Ishavet før han slo seg på fangst på Svalbard. Han hadde 24 overvintringer bak seg i 1936, og det var med andre ord en meget erfaren fangstmann Anna skulle tilbringe følgende vinter med på Kapp Wijk i Dicksonfjorden.

Første overvintring på Kapp Wijk

Arthur dro opp i forveien med hunden «Jack», og Anna kom to uker etter med hurtigruta «Lyngen». Med seg hadde hun en liten kattunge. Arthur skriver i sin bok:

Nå skulle vi riktig få familieidyll denne vinteren. For meg betydde dette en hel omlegging av vaner og livsrytme, men en omlegging avgjort til det bedre. Nå ble det orden i sakene. Mat, klær og hus ble stelt med kyndige hender. Det ble liksom mer sivilisasjon her oppe med en kvinne i huset.

Med både hund og katt i huset opplevde paret seg som en familie, og Anna hadde selskap av katten når Arthur dro ut på fangst. Julekvelden det første året skriver Arthur ble en ekte familiekveld, og den festligste han hadde opplevd på Svalbard med god mat, nyvasket hus og hjem, og med festlig dekket bord med julegaver til hele familien.

Vielse og ny kåk

De kom seg alle gjennom den første vinteren, og 6. juni 1937 ble Anna og Arthur viet i enkel seremoni i kirken i Longyearbyen. Den første overvintringen for Anna hadde vært vellykket, og dermed ble det flere overvintringer de påfølgende år. Det andre året bodde de i nytt hus på Kapp Wijk som fangstmann Harald Wallum gjorde i stand og som sto ferdig 1. oktober. Det var som et slott sammenlignet med den gamle fangsthytta, og Anna gjorde sitt for å innrede boligen til et lunt hjem med gardiner og portierer.

Anna var også nøye med å holde hviledagen og høytidene hellig, så da var det å rydde og vaske både husrom og legeme, og trekke i finklærne. Da ble det helgestemning. 

Fangstkvinne

Det skulle bli seks overvintringer på paret. I et intervju i 1947 sier Anna at mørketida var lang, men at de alltid hadde nok mat, da Arthur var en dyktig jeger. Anna var opptatt av fangstlivet, og var med å sette opp feller og etterse de andre fangsthyttene (bistasjonene) i nærheten. De fellene som var i nærheten av huset på Kapp Wijk hadde Anna ansvaret for, og den fangsten hun fikk skulle hun selv få fortjenesten for. Det var ikke mer enn rett og rimelig.

Tredje overvintring

Den tredje overvintringen (1938–1939) hadde de selskap av førstegangsovervintrer Alfred Paulsen, som skulle være med på fangst og som skulle hjelpe til med å etterse redskapene. Anna kom opp i september etter å ha tilbrakt sommeren i Tromsø, også denne gang hadde hun med seg en kattunge. Etter at Arthur Oxaas en gang ut på høsten kom hjem etter en streiftur i området fant han Alfred Paulsen i storvask, hvorpå Arthur sa til sin kone Anna:

Der ser du, nå er du blitt grevinne med mannlig tjener.

Den jula var de flere samlet, også Harald Wallum som var fangstnabo. Det ble riktig så hyggelig med rent husvære, god mat og godt selskap. Nyttårskvelden hørte de på radiohilsninger blant fangstfolkene på Svalbard. Utpå vinteren ble først Alfred sprekksyk med kløe og utslett, og det samme skulle etter hvert ramme Arthur – helvetesild, som gjorde at de begge var satt ut og ikke fikk fangstet. Dermed avbrøt de fangsten og avsluttet sesongen tidligere, og ble med turistskipet «Lyngen» på den første turen sørover den sesongen. «Lyngen» plukket de opp da skipet var på tur nordover, og da de gjorde stopp i Magdalenefjorden, dro de på land, og ble der til skipet kom på sin neste tur. De bodde i telt og satte opp «butikk» med sine skinn som de ville selge til turister som kom med turistskipene. Det ble god butikk, og de fikk solgt mye av fangsten, og særlig populært var suvenirene laget av reinhorn og hvalbein. Flere av turistene ville også kjøpe både hunden og katten, men de var ikke til salgs for noen pris!

Krigsutbrudd

Det ble ny overvintring på Kapp Wijk, med katt og hund. Det første de Arthur og Anna tok fatt på da de gikk i land etter sommeren i Tromsø var å bære og stable rekveden ved huset. Når det var barfrost var Anna ivrig på å gå turer i terrenget ved hytta, da var det lett å komme seg omkring. Mørketida begrenset utfarten, og det var bare ved fullmåne Arthur kunne komme seg langt avgårde. De hørte på radio og fulgte spent med på hvordan krigen i Europa utviklet seg, og fikk et aldri så lite sjokk da Hitler 9. april 1940 okkuperte Norge. Arthur dro til Longyearbyen for å verve seg hos sysselmann Marlow, han ville sloss mot Hitlers banditter som han skriver i boka si, men Marlow hadde ikke fått noen ordre om å utskrive folk til militærtjeneste og sendte Arthur på dør med uforrettet sak. Turen tilbake til Kapp Wijk skulle ta langt tid, da fjordisen hadde sprukket opp, og han var borte fra Anna en hel uke før han kom seg hjem igjen. Sommeren reiste de to som vanlig til Tromsø, som var full av tyske soldater og offiserer, noe Anna og Arthur syns var utrivelig. De fikk tak i proviant og forsyninger og ble med den første kullbåten nordover til Svalbard i september samme året. Ekstra batterier hadde de med for å kunne følge med på krigssituasjonen utover vinteren på radioen fra Kapp Wijk. Vinteren gikk og våren kom uten at det skjedde noe uvanlig.

Evakuering

Sommeren 1941 kom ikke Anna og Arthur seg til Tromsø. De ble værende i Longyearbyen, Arthur jobbet som altmuligmann ved gruva, og Anna ble brakkesjef. Dermed hadde de sted å bo og mat på bordet. Den 31. juli kom en alliert flåteavdeling, og Svalbard ble lagt under alliert kontroll. Driften ved gruvene fortsatte for de alliertes regning, men ikke lenge. 25. juli ble en hærstyrke satt i land, de skulle evakuere øygruppen, og sette alle kullgruver og kullagere i brann slik at ikke tyskerne skulle få tak i kullet.

Alle bosettingene ble evakuerte. Alt en ikke fikk med skulle ødelegges. Alle dyr ble avlivet, også den trofaste hunden «Jack» til Anna og Arthur. Den 2. september måtte alle møte opp på kaia for avreise til Skottland. Dermed ble flere hundre mennesker ført over i ventende båter som la ut Isfjorden. Underveis passerte de de russiske bosettingene Grumant og Barentsburg, hvor det røyk fra gruvene som var satt i brann. Inni Grønfjorden ventet troppeskipet «Emperess of Cananda» som tok med seg alle de evakuerte. Skipet var som en flytende by med barbersalonger, butikker og lignende. Den 10. september ankom skipet Glasgow, hvor de ble ført videre til en skolebygning. Arthur hadde nektet å gi slipp på en sekk reveskinn, og disse fikk han solgt for en god pris i London. Så startet et liv i utlendighet, første stopp i Glasgow, og så bar det til Dumfries hvor Arthur fikk seg jobb. Anna kom snart etter og bodde på et møblert værelse i byen og fikk jobb på vaskeri. I 1944 flyttet paret til Maxwellton hvor Anna jobbet på skredderverksted og Arthur jobbet som snekker. De gjorde det beste ut av situasjonen, og fartet litt rundt i både Skottland og England de årene, men gleden var stor da krigen var over 8. mai 1945 og de kunne vende tilbake til Norge. De kom til Tromsø 10. juli med hurtigruteskipet «Ragnvald Jarl».

Siste overvintring

I 1946 dro Anna nordover på sin siste overvintring. Som vanlig hadde hun med kattunge og en ny hund. Huset på Kapp Wijk var i dårlig forfatning etter flere år uten vedlikehold, så det var mye som skulle repareres. Det samme gjaldt for bistasjonene. Fangsten var dårlig, det var lite av både ryper, ærfugl og rev. Arthur mistenker at de militære har drevet rovjakt under krigen, og nesten utryddet bestandene. Anna var plaget med en dårlig arm, og hadde mye vondt. Det ble lange dager den vinteren, og fangstparet begynte å lengte sørover. I midten av juni stengte de av huset, og hadde et opphold i Hiorthamn før de dro til Tromsø. Det ble siste overvintring for Anna Oxaas på Svalbard.

Kilder:

• Arthur Oxaas. Dagbog 1936-1937 fra Kap Wijk, Isefjord (for dosent Hoel)
• Arthur Oxaas. 1955. Svalbard var min verden
• Anka Ryall. 2022. Polare kvinner. Norsk polarhistorie i kjønnsperspektiv

Bilder