Hva var motivet og bakgrunnen for Norges annektering av Dronning Maud Land?
Klokken nærmet seg seks om kvelden den 5. januar 1939. Ute var det nesten vindstille, åtte kuldegrader og lett snødryss. Den klassiske fasaden på Viktoria terrasse hevet seg majestetisk over de lave bygårdene i Vika. Fra opplyste vinduer i statsrådsværelset i femte etasje var det vid utsikt over byen. Gjennom frostrøyken kunne man skimte konturene av Akershus festning. Til venstre ruvet de nye rådhustårnene.
Inne i det åttekantete tårnværelset var det trangt og lukten av sigarrøyk fylte rommet. Ved enden av et tungt eikebord satt statsminister Johan Nygaardsvold, som åpnet møtet. På dagsorden sto drøftelse av en mulig norsk okkupasjon i Antarktis.
Stemningen var spent. Det hemmelige møtet var innkalt i all hast. Utenriksminister Halvdan Koht fikk ordet. Spørsmålet var om tiden nå var kommet til å okkupere den såkalte Bouvet-sektoren. Allerede i 1934 hadde Norge undersøkt Storbritannias hensikter når det gjaldt denne delen av Antarktis. Norge hadde på den tiden nettopp fastsatt fiskerigrensene i Nord-Norge, noe som førte til en langvarig konflikt med blant annet Storbritannia. Etter at det britiske synet på sjøgrensene nå hadde nærmet seg det norske ble de britiske myndighetene forespurt om hvordan de ville stille seg til en norsk okkupasjon i Antarktis. Svaret var at det var rimelig at Norge fikk nyte godt av det arbeidet som var utført av de norske ekspedisjonene.
Man kunne altså regne med britisk sympati og forståelse for en annektering. Men dette hadde norske myndigheter vært klar over lenge. Hva var det som plutselig gjorde saken så aktuell?
Lederen av Norges Svalbards- og Ishavs-Undersøkelser, Adolf Hoel, var i desember 1938 i Berlin. Ved en tilfeldighet fikk han vite at en hemmelig tysk ekspedisjon var på vei mot Antarktis. Hoel forsto at det dreiet seg om en ekspedisjon til den delen av kontinentet som Norge hadde planer om å annektere. Han underrettet straks den norske legasjonen i Berlin. På vei hjem ringte han fra Stockholm og snakket med ekspedisjonssjef Jens Bull i utenriksdepartementet. Nyheten virket alarmerende på regjeringen. Det ville bli en politisk skandale om Tyskland kom Norge i forkjøpet med en okkupasjon av denne sektoren, hevdet Hoel.
Begivenhetene utviklet seg nå «med en rivende fart». Den 3. januar ble det sendt ut innkalling til møtet på Victoria Terrasse, som skulle finne sted to dager senere. I referatet fra møtet hevdet Koht at det var grunn til å tro at den tyske ekspedisjonen forberedte en folkerettslig okkupasjon fordi det var blitt forespurt både i Utenriksdepartementet og i NSIU om sektorprinsippet. Tyskerne hadde også anmodet om å få oppgitt litteratur om okkupasjon i arktiske og antarktiske områder. Kohts konklusjon var at Norge måtte annektere området før den tyske ekspedisjonen kom frem. Hensikten med møtet på Viktoria Terrasse var å drøfte om det var et praktisk behov for annekteringen, og om det fantes et rettsgrunnlag for å gjøre det.
Rettsgrunnlaget for annekteringen
Det rettslige grunnlaget ble belyst i et internt notat, hvor det ble henvist til boken Folkerett av professor Frede Castberg, som var til stede på møtet. For å annektere et herreløst område måtte det på selve stedet foretas en okkupasjonshandling etter at myndighetene hadde gitt en bemyndigelse. Men en okkupasjonshandling var ikke nok. Castberg hevdet at det var nødvendig at det organ som etter statens forfatning var kompetent til det måtte stadfeste okkupasjonen. Det vanlige ville være at landets regjering fattet en slik beslutning. Det var den måten man hadde gått frem på ved tidligere norske annekteringer.
Viktig var det også at den okkuperende staten måtte etablere sin tilstedeværelse på en effektiv måte. «Hva der ligger i kravet om at statshøiheten må etableres effektivt, vil nødvendigvis avhenge av forholdenes natur …», skrev Castberg. Man kunne ikke stille samme krav til effektiviteten i vanskelig tilgjengelige land i arktiske og antarktiske strøk som de man kunne stille i bebodde og lett tilgjengelige landområder.
Det ble hevdet i notatet at det på grunnlag av de norske ekspedisjonenes arbeid og hvalfangstinteressene ikke kunne være noe annet land som hadde større rett enn Norge til å okkupere Dronning Maud Land. Utenriksministeren sa at grunnlaget for okkupasjonen var kartleggingen som var foretatt av de norske ekspedisjonene. Dette argumentet ble fremhevet i innstillingen til Kongen. Der står det blant annet: «Rettsgrunnlaget for Noreg til å draga det nemnde herrelause landet inn under sitt velde er som nemnd det norske geografiske granskingsarbeidet som er gjort på dette området og som nordmennene til no har har vori åleine om».
Var argumentet holdbart i forhold til folkeretten? Norge hadde foretatt okkupasjoner både i nordlige og sydlige polarområder i mellomkrigstiden. Bouvetøya og Peter I. øy i syd var annekterte som norske biland, mens Svalbard fikk status som norsk territorium.
Folkeretten har ingen sikre regler for okkupasjon i polarområdene. Jurist Gustav Smedal i NSIU hevdet at de fleste reglene for okkupasjon av ubebodde områder ble bestemt av folkerettssamfunnets sedvanerett. Fra 1700-tallet var det blitt stilt krav om effektiv besittelse i betydningen «virkelig besiddelse og bruk». For at et ubebodd land kunne okkuperes effektivt måtte det ut fra dette prinsippet etableres en fast bosetting og rettshåndhevelse.
Det kan hevdes at det nærmeste man kom effektiv besittelse de fleste steder i Antarktis var å sende ut ekspedisjoner. Dette er et argument Smedal ikke var enig i. Han mente at en stat ikke kunne skaffe seg suverenitet over et ingenmannsland ved å sende vitenskapelige ekspedisjoner dit. Men han tilføyde at det kunne være av betydning ved en konflikt at det ble ført bevis for aktivitet i området. Forskning og kartlegging som bevis på tilstedeværelse kunne altså i spesielle tilfelle erstatte effektiv okkupasjon.
Sektorprinsippet ble først benyttet i Antarktis da Storbritannia annekterte Falklandssektoren i 1908. Norske myndigheters holdning til prinsippet var klarlagt tidligere da Canada krevde en sektor i nord i 1924. Et liknende krav kom i 1926 fra Sovjetunionen. I begge tilfellene protesterte Norge uten at det førte frem.
Den russiske juristen V. L. Lakhtine delte inn Arktis i «gravitasjonssektorer» for å kontrollere transarktiske flyforbindelser og utenlandske fangstekspedisjoner. Han begrunnet det med klimatiske egenheter og hevdet at «læren om gravitasjonsdistrikter utelukker læren om besiddelsestagen». Sektorkravet har vært konsekvent avvist fra norsk side. Det norske synet har vært at tradisjonell folkerett måtte legges til grunn for annekteringer i polartraktene. Det innebærer først og fremst oppdagerprioritet og effektiv okkupasjon.
I boken Geopolitics in Antarctica skriver historikeren Klaus Dodds at over alt hvor europeiske stater erobret og koloniserte områder ble de territoriale kravene legitimert med undersøkelser av naturressurser og kartlegging av kystland. Han fremhever teknologiens rolle ved at den forandret kartene over Antarktis fra å vise vage konturer av et kontinent til å vise områder fulle av detaljer og mulige ressurser.
Sosialdarwinismen var fremherskende tankegods i første halvdel av 1900-tallet. Nasjonene var organismer med rett til å vokse og forsyne seg av omliggende områder, noe de tyske nazistene oppfattet som «lebensraum». Dodds mente at sektorpolitikken ble brukt for å legitimere retten til okkupasjon ved å vise til geografisk nærhet og nasjonalt behov. «[…] the visualization of the world into particular political and economical regions was usually attributed to natural and innocent forces rather than as a consequence of ideology or politics». Norge hadde ingen “naturlige» grenser som kunne legitimere kravet på territorier i Antarktis. Landet hadde heller ingen maktpolitiske virkemidler å sette bak kravet.
Behovet for annektering
Fastsettelsen av territorialgrensen var et problem i Antarktis fordi det var vanskelig å definere hvor grensen mellom land og hav gikk. Innlandsisen i Antarktis er flere kilometer tykk og breene, som dekker nesten hele kontinentet, går de fleste steder helt til havkanten. Derfra fortsetter isen et stykke utover som flytende shelf-is og ender i en barriere, som kan bli opp til hundre meter høy. Fra shelf-isen brekker store biter av og danner isfjell og i tillegg dannes og nydannes hele tiden havisen.
Spørsmålet om okkupasjon hang sammen med spørsmålet om hvordan sjøgrensen skulle defineres. Da var man avhengig å kjenne kystlinjen. Storbritannia, derimot, regnet tremilsgrensen fra kanten av shelf-isen. Det innebar at en stor del av havet hvor hvalen ble fanget lå innenfor britisk område. Etter hvert ble det utviklet en teknikk som gjorde det mulig med fangst og bearbeiding på åpent hav, pelagisk fangst.
De første forsøkene med pelagisk fangst startet på begynnelsen av 1920-tallet, og i 1925 ble en ny metode med opphalingsslipp tatt i bruk. Det lettet arbeidet med flensing og bearbeiding av hvalen. Enda mer effektiv ble driften da tankskip ble satt inn for å levere drivstoff og hente hvalolje. Selv om pelagisk fangst gjorde det mindre nødvendig med baser på land, ble nødvendigheten av å sikre egen hvalfangst mot andre nasjoners territoriale krav fortsatt brukt som argument. Grunnen kan være at en del av fangsten fortsatt foregikk innenfor den fastsatte tremilsgrensen.
Kanten av havisen er ikke konstant. Under den antarktiske sommeren trekker den seg tilbake og hvalen følger etter mot land. Et atlas, som ble utgitt av Hvalfangernes Assuranceforening, inneholder to kart som markerer hvor hvalen ble fanget i årene mellom 1929 og 1935. Kartet for desember måned viser at det skjedde nær land mange steder, særlig innenfor den australske sektoren.
Fangsten i Antarktis var en industri med stor betydning for norsk økonomi. Den dekket en vesentlig del av landets behov for fett som råmateriale for margarinindustrien, den skaffet store valutainntekter og tusenvis av arbeidsplasser. Men dette endret seg utover på trettitallet. Sesongen 1930–31 kom mer enn 63 prosent av levert hvalolje fra norske selskaper. I sesongen 1933–34 var den norske andelen sunket til 51 prosent og i 1935–36 var den på 45 prosent. Av den samlede produksjonen i Antarktis sesongen 1937–38 sto norske selskaper for 34 prosent.
Tallene viser at andre fangstnasjoner som Tyskland, Japan og Sovjetsamveldet var blitt sterke konkurrenter til den norske og britiske fangsten. Det førte til enda hardere beskatning av hvalbestanden, som sto i fare for å bli utryddet. Samtidig falt prisen på hvalolje. Norske selskaper var i ferd med å tape konkurransen med de nye aktørene. Kontroll over fastlandet for å sikre hvalfangstinteressene var trolig et bedre argument på begynnelsen av trettitallet enn på slutten.
Regjeringens motiver
Hvorfor annekterte ikke Norge Dronning Maud Land allerede i 1934? Som tidligere nevnt godtok ikke Storbritannia den norske fiskerigrensen i Nord-Norge, og landet ble involvert i en langvarig og alvorlig strid, som kompliserte og belastet forholdet til den stormakten som behersket havområdene utenfor den norske kysten. Regjeringen ønsket ikke to konflikter samtidig.
Men med de uklare reglene for sjøgrenser som preget Antarktis skapte den britiske ekspansjonen i sør frykt for at norsk hvalfangst kunne få innskrenket sitt virkefelt. Denne frykten fikk næring av gjentatte britiske fremstøt for å redusere og regulere den norske fangsten. Dette var en reell trussel, som gjorde at Norge ønsket å sikre interessene i Antarktis. Da annekteringen av den australske sektoren ble vedtatt i parlamentet i Sydney i 1933, ble det i debatten hevdet at landet kunne få store lisensinntekter av hvalfangsten. Økonomiske motiver og hensynet til hvalfangstindustrien står derfor frem som det viktigste langsiktige handlingsmotivet.
På møtet ble også muligheten for at det fantes rike mineralforekomster i området diskutert. I tillegg ble Antarktis’ strategiske betydning som mellomlandingssted for flyruter mellom kontinentene diskutert. Dette var et nytt argument, som var aktualisert av den raske tekniske utviklingen innen sivil luftfart. Et tysk tidsskrift skrev på den tiden at Storbritannia ville korte ned flydistansen mellom Syd-Afrika og Australia ved å fly via sydpol-området. På grunn av manglende rekkevidde til å fly direkte måtte man på det tidspunktet legge ruten via Asia og mellomlande flere ganger underveis. Det viser at man vurderte betydningen av baser på det antarktiske fastlandet for flyging mellom kontinentene.
Nasjonsbygging var også en viktig drivkraft bak ekspedisjonene. Sterke grupperinger var pådrivere for å sikre Norge territorier i polare strøk. Polarbragder var med på å samle landet i en tid med politisk strid og indre splittelse. Oppdagelse og kartlegging ga heder og ære både på et nasjonalt og på et personlig plan. Det ville være forsmedelig å bli slått på målstreken av Tyskland i de «norske» områdene i Antarktis. Det som på kort sikt var den utløsende faktor for den norske annekteringen var å hindre en tysk okkupasjon. Da norske myndigheter bestemte seg til å annektere Dronning Maud Land var det derfor blitt en hastesak.
Etterspill
På møtet i utenriksdepartementet den 5. januar 1939 ble det enstemmig anbefalt å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde ved kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar. Saken ble lagt frem for stortinget i utenriks- og konstitusjonskomiteen, som også ga sin enstemmige tilslutning. Da saken kom opp i stortinget 3. mars ble komiteens innstilling enstemmig vedtatt. Stortingspresident Hambro berømmet innsatsen som var utført av Lars Christensens ekspedisjoner.
Hvilke reaksjoner førte annekteringen til på faglig hold i Norge? Var enigheten så stor som det kunne se ut til? Overrettsakfører og reder Anders Jahre var invitert til møtet den 5. januar. Han ønsket ikke å delta fordi han hadde sluttet med hvalfangst. Han mente at det var lite betydningsfullt for den gjenværende norske fangsten med landområder i Antarktis.
Spørsmålet om det var nødvendig å gå til anneksjon når pelagisk fangst gjorde det uaktuelt med baser på land ble berørt av ekspedisjonssjef Jens Bull i et strengt fortrolig notat. Han hadde vært til stede på møtet på Viktoria Terrasse uten å ta ordet, men mente at det var viktige grunner som talte mot annekteringen. Det hadde kommet lite frem på møtet om hvilken økonomisk betydning annekteringen ville ha for den norske hvalfangsten. Han fant det også tvilsomt om Norge hadde juridisk rett til å foreta en folkerettslig okkupasjon på grunnlag av den tidligere innsatsen i Dronning Maud Land. Om de utenrikspolitiske spørsmålene skrev han at det var her han hadde de største betenkelighetene. Spesielt gjaldt det forholdet til Tyskland. Så ladet som den internasjonale atmosfæren var på denne tiden måtte Norge avstå fra å gjøre noe som kunne bringe landet i konflikt med Tyskland.
Det har vært hevdet at Tyskland ikke okkuperte området som ble kartlagt av Schwabenland ekspedisjonen. Forfatteren Bjarne Aagaard skrev: «Opp til den 9. april 1940 hadde Tyskland ikke offisielt stillet noe krav på noen del av den norske Bouvet-sektor, og gjør så vidt bekjent, heller ikke noe sådant krav gjeldende». Den tyske geografen Ernst Herrmann, som var med på ekspedisjonen, skrev i 1941 at utforskingen av Antarktis måtte gi Tyskland rett til å være med i utnyttingen av Antarktis, men at ingen territoriale krav ville bli stilt fra offisielt hold.
Det er imidlertid godt dokumentert at Tyskland etter ekspedisjonens tilbakekomst i august 1939 utstedte et dekret om opprettelse av en tysk antarktisk sektor, som fikk navnet Neu-Schwabenland. Tyskland godkjente ikke den norske annekteringen av Dronning Maud Land. I en note fra utenriksminister von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen forbehold mot det norske kravet.
Det er kort avstand mellom Victoria Terrasse, Stortinget, regjeringsbygningen og det kongelig norske slottet. Arenaen hvor disse begivenhetene fant sted i januar 1939 danner et ørlite geografisk område i motsetning til de veldige landområdene som ble annektert. Norsk territorium ble mer enn åtte ganger større i løpet at noen vinterdager dette året. Den norske annekteringen fant sted tre dager før Görings ekspedisjon nådde Antarktis. Mindre enn et år senere var både Norge og Dronning Maud Land på tyske hender.
Tyskland beholdt ikke noe område i Antarktis da krigen var slutt. Man kan likevel si at den tyske ekspedisjonen hadde gitt et viktig bidrag til utforskingen av den vestlige delen av Dronning Maud Land. Oppdagelsen var ikke fullført før kystlinjen var nøyaktig definert. Det skjedde først etter at Thorshavn og Schwabenland ekspedisjonene hadde kartlagt hele området ved hjelp av fotogrammetri.
Dronning Maud Lands statsrettslige stilling er blitt styrket gjennom det internasjonale samarbeidet etter den andre verdenskrigen. Antarktistraktaten, som ble undertegnet i desember 1961, stadfester at det ikke gjøres noen endringer i de territoriale kravene fra noen av medlemslandene. Norske myndigheter har heller ikke gjort noe som kan endre bilandets statsrettslige stilling.
Artikkelen er basert på masteroppgaven i historie IS, FLY og SKIP. Oppdagelse og kartlegning med fly i Øst-Antarktis 1929 – 1939.