Banner forside, Norsk Polarhistorie
Vær varsom:
  • Gå ikke i land når jorda er fuktig på grunn av snøsmelting.
  • Tråkk ikke i spekkovnene.
  • Rør ikke spekkbetongen.

  • Tråkk ikke på fuktige partier.

  • Undersøk om det ligger hvalross på stranda før du velger landstigningssted.

Tidligere hvalfangerstasjon med trankokerier på Amsterdamøya ved nordvesthjørnet av Spitsbergen. I 1630-årene holdt opptil 200 mennesker til her om sommeren. Etter 1640 ble grønlandshvalen sjeldnere i fjordene på Spitsbergen, og Smeerenburg forfalt. Nå finnes bare rester etter hustomter og graver tilbake. (SNL)

Smeerenburg (”Spekkbyen”) var hovedbasen for nederlandsk hvalfangst i første halvdel av 1600-tallet. Her finnes fundamenter etter spekkovner og en rekke hustufter. Både hustuftene og spekkovnene er utsatt for ferdselsslitasje. Vegetasjonsdekket er tynt og slites lett bort. Under vegetasjonen ligger fin sand. Spekkovnene er bygget opp med voller av sand som i stor grad er borte slik at spekkbetongen står fritt.

Smeerenburg er et av de mest kjente kulturmiljø på Svalbard og er hyppig besøkt.

Kilder: MOSJ og Cruisehåndboka

Smeerenburg

Tekst skrevet av Kristin Prestvold, hentet fra Cruisehåndbok for Svalbard.

Navnet Smeerenburg betyr spekkbyen. Hvalfangststasjonen var hovedbasen i nederlandsk hvalfangst i første halvdel av 1600-tallet. Dette var i perioden da fangsten ennå foregikk langs kysten og inne i fjordene på Svalbard. Smeerenburg ligger på Amsterdamøya og er omgitt av fjorder, høye brefronter og bratte, taggete fjell. De mest synlige sporene etter den gamle hvalfangststasjonen er i dag ”spekkbetongen” fra ovnene der hvalspekket ble kokt. Resten av det gamle Smeerenburg ligger stort sett skjult under sanden.

Smeerenburg – myte og virkelighet
Smeerenburg har en magisk tiltrekningskraft. Ingen av stasjonene fra den eldste hvalfangstperioden på Svalbard har fått så mye omtale og ry som denne sagnomsuste spekkbyen. Mange myter og fantastiske historier har blitt spunnet om dens vitalitet og størrelse. Bildet har vært tegnet av en livlig by med et yrende folkeliv med butikker, bakere, lagerbygninger, kirke, festning og ikke minst barer og bordeller. Og rundt omkring i byen gikk angivelig tusenvis av innbyggere. Selv Nansen (1920) beskriver hundrevis av skuter for anker i fjorden og liv, røre og velstand på alle kanter. Han forteller om en hel by med boder og gater hvor ti tusen mennesker kunne samle seg om sommeren i forbindelse med hvalfangsten. Her var pakkboder og trankokerier, spillebuler, smier og verksteder. Og langs den flate stranden myldret det av sjøfolk som kom fra hvalfangsten og av kvinner i brokete farger som var på menneskefangst. ”Og alt dette for å skaffe Europa tran, men enda mer for å skaffe damene fiskeben til å ødelegge kroppene sine med snørliv og fiskebenskjørter”(Nansen 1920).

Historien om Smeerenburg er historien om en sped og forsiktig oppstart i årene før 1620. I begynnelsen hadde hvalfangststasjonen et midlertidig preg hvor enkle og provisoriske spekkovner på stranda sørget for kokingen av hvalspekket til olje. Arbeidet foregikk under åpen himmel.

Etterhvert utviklet Smeerenburg seg til en liten bebyggelse med permanente og solide tranovner, bolighus, lager og verksteder. Teltene ble erstattet med bygninger av tre og murstein. Med til de faste installasjonene på land hørte plattformer for oppkutting av spekkstrimer og plassering av kjølekarene. Gjennom hele sesongen hadde håndverkere, spekkskjærere og –kokere sitt midlertidige opphold her.
I sin glansperiode bestod hvalfangststasjonen av rundt 19 bygninger. De fleste husene hadde gulv og rom med peis slik at boforholdene må ha vært relativt gode. Plassen mellom husene var brosteinslagt, og dreneringsgrøfter førte bort regn- og smeltevann. Ute ved ovnene skjermet overbygninger arbeidsplassen for vær og vind og hjalp til å gjøre arbeidsforholdene rimelig komfortable.

Alle myter står for fall. I årene mellom 1979 og 1981 ble det foretatt store arkeologiske utgravinger av hvalfangststasjonen. Undersøkelsene ga et mer nyansert og realistisk bilde av virkelighetens Smeerenburg. Fra myten om en livlig by i sin glanstid, med et innbyggertall på opptil 20.000 i høysesongen, ble tallet modifisert til i overkant av 200 mann i arbeid på hvalfangststasjonen. Virkelighetens Smeerenburg er kanskje kjedeligere enn myten, men dette må likevel ha vært en plass med et yrende liv når alle ovnene var i bruk.

Ruinenes Smeerenburg – fragmenter av en fortid
Smeerenburg ble gradvis avviklet som hvalfangststasjon i andre halvdel av 1600-tallet. Hvalen trakk seg vekk fra fjordene, og stasjonen mistet sin betydning og begynte å forfalle. Ovnene ble revet og de brukbare materialene ble tatt med hjem, hvis de ikke ble brukt til nødvendige reparasjoner. Smeerenburg startet tidlig ferden mot tilværelsen som ruin. Allerede da Friedrich Martens besøkte hvalfangststasjonen i 1671 bar anlegget betydelig preg av forfall. Flere av bygningene var da brent ned til grunnen. Han beskriver likevel bygninger som fremdeles står tilbake på plassen, selv om materialene i bygningene år for år ble fjernet og brukt som brensel og til å reparere skip.

Lenge etter at stasjonen var forlatt fortsatte Smeerenburg å bli brukt som nødhavn, som oppbevaringssted for hvalfangstredskap og som samlingssted for hvalfangstskutene om våren og høsten. Smeerenburg hadde gode havneforhold, og det var mange seilingsleder som førte dit. Slik kunne skutene komme seg ut i rom sjø hvis drivisen plutselig kom inn en av fjordarmene. På land kunne man finne ferskvann og spe på menyen med ferskt kjøtt før den lange reisen hjem. Her kunne man også begrave sine døde. I området ved Smeerenburg ligger 101 graver til menn som mistet sine liv i forbindelse med hvalfangsten på Svalbard på 1600- og 1700-tallet.




http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=3812


http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicOpen;ID=4045