Banner forside, Norsk Polarhistorie
Vær varsom:
  • Ny Ålesund er et senter for internasjonal forskning. Ulike forsøk pågår i terrenget rundt byen. Besøkende oppfordres til kun å gå på oppmerkede veier og stier. La forskningsinstallasjoner stå i fred.
  • Respekter ferdselsråd og skilting.
  • I Ny-Ålesund og nærområdet finnes mange fredete kulturminner. Disse varierer fra stående bygninger i bosetningen til rester etter gruvedriften på plassen.
  • Forstyrr ikke dyrelivet.
  • Vis respekt for lokalbefolkningen. Gå ikke inn i husene uten tillatelse.

Ny-Ålesund

Tekst fra Cruisehåndbok for Svalbard.

Nordpolhotellet. Foto: Norsk Polarinstitutt

Ny-Ålesund er med sin beliggenhet på 78º 55’N ett av verdens nordligste samfunn. Kulldrift var opprinnelsen til bosetningen. Den store gruveulykken i 1962 betydde slutten for gruvedrifta, som har etterlatt seg mange teknisk-industrielle kulturminner av stor verdi. Ny-Ålesund har også stått i fokus som utgangspunkt for forsøk på å nå Nordpolen. Stedet knyttes til navn som Amundsen, Ellsworth og Nobile. Her har vært hotell og turistvirksomhet. Årlig besøkes stedet av over 20 000 turister som går i land fra cruiseskip. Etter 1964 er Ny-Ålesund bygd opp som et senter for internasjonal arktisk forskning og miljøovervåkning. Det er helårlig bosetning her. Flere land har forskningsstasjoner, og på sommeren er aktiviteten av forskere stor.

På sørsiden, halvveis inne i Kongsfjorden, ligger Ny-Ålesund. Stedet har en bosetning pr. 1/1-2007 på ca. 30 fastboende, et antall som øker til omlag 150 på sommeren. Da inntar forskere fra ca. 15 ulike nasjoner stedet. Bebyggelsen består av rundt 60 bygninger.

Stedet har egen flyplass og kaianlegg. Et museum viser stedets historie fra etableringen som kullgruveby fram til i dag som forskningssenter. Ny-Ålesund har verdens nordligste postkontor, en liten lokal kafé samt en suvenirbutikk.

Ny-Ålesund – en bosetning med dramatisk historie
Bosetningen Ny-Ålesund har tilknytning til gruvedrift, vitenskapelige ekspedisjoner og, i senere tid, internasjonal forskning av forskjellig slag. Stedet ligger over 10 mil nord for Longyearbyen, og er den nordligste bosetningen i verden. Byen og området rundt har den største samlingen av fredete bygninger og andre typer kulturminner på Svalbard, noe som gjør at stedet og hele nærområdet anses som et samlet kulturmiljø. Kulturmiljøet består av byen med sine ca. 30 fredete bygninger, industrielle kulturminner tilknyttet gruvedriften, Roald Amundsens luftskipsmast og hangartuft samt andre kulturminner knyttet til forskning. Stedet er den største av de norske bosetningene som ikke ble satt i brann under 2. verdenskrig. Bosetningen er derfor godt bevart og har stor opplevelsesverdi, kildeverdi og bruksverdi.

Ny-Ålesunds gruvehistorie er dramatisk. Gruvesamfunnet fikk navnet av Kings Bay Kul Compani (KBKC) som holdt til i Ålesund i Norge og som etablerte og drev gruvene i Ny-Ålesund. Selskapet satte i gang kulldrifta i 1917. Virksomheten varte i første omgang ikke i mer enn 12 år før den ble lagt ned. Kulldrifta ble imidlertid satt i gang igjen etter 2. verdenskrig. Da hadde den norske stat overtatt alle aksjene i selskapet. I årene etter 1945 rådet optimisme, framtidstro og økt etterspørsel etter kull. I denne perioden var Ny-Ålesund en familiebosetning med ca. 200 personer og med egen skole for barna. Produksjonen kom i løpet av få år opp i mange titusener tonn kull, men driftsforholdene var særdeles vanskelige. De kompliserte forholdene førte til flere alvorlige gruveulykker med mange omkomne.

For å minske risikoen for nye ulykker etter den siste i 1953, begynte den norske stat å modernisere driften gjennom å investere i nye anlegg. Moderniseringen av driften og den påfølgende opptrappingen av produksjonen kom på det verst tenkelige tidspunkt. Kullmarkedet falt sammen i 1957. I årene fram mot 1961 hadde investeringene i gruvene alene kostet staten over 21 millioner kroner uten noe rimelig utbytte. Det ble stilt spørsmål om videre drift i Ny-Ålesund.

Det som likevel knekte driften og førte til dødsdommen over gruvesamfunnet var den store ulykken som 5. november 1962 krevde 21 menneskeliv. For 11 av disse ble gruven en gravplass. I alt hadde 76 mennesker mistet livet i gruvene i perioden mellom 1946 og 1962. Den nye ulykken førte til at gruvene ble nedlagt, og i 1963 forlot befolkningen Ny-Ålesund. Ulykken førte også til at daværende statsminister Einar Gerhardsen måtte gå av fordi man mente at sikkerheten ikke var godt nok ivaretatt. Gruveulykken i 1962 gjorde slutt på gruvedrifta og gruveområdet ble ”ryddet”. I dag framstår området som et vitnemål om fortvilelse og frustrasjon, men også som en interessant ruinpark etter 45 år med gruvedrift. Det er de grelle sporene etter raseringa av gruveområdet som er mest iøynefallende, men det er ikke vanskelig å se konturene av selve gruveanlegget i all ”oppryddingen”.

For mange kan gruveområdet med sine rester etter gruvedrifta og etter den hardhendte oppryddinga virke som skjemmende forsøpling, skrot og avfall i en omkringliggende urørt og vakker natur. Restene som ligger igjen i gruveområdet, setter sitt preg på landskapet og representerer store naturinngrep. Argumentene for å rydde er i mange tilfeller nærliggende og opplagte. Men restene etter gruvedrifta i Ny-Ålesund og etter oppryddinga på 1960-tallet forteller sine historier. Området gir innsikt og dokumenterer en epoke i Svalbard og Ny-Ålesunds historie som er unik og dramatisk, som forteller om menneskeskjebner og fortvilelse. Kulturminnelovgivningen for Svalbard freder rester etter menneskelig virksomhet langt opp mot vår egen tid. Mange av restene som ligger igjen i gruveområdet i Ny-Ålesund er derfor automatisk fredete. Disse restene ligger sammenblandet med kulturminner som ikke har samme legale vern. I Ny-Ålesund er det bestemt at det gamle og det nye skal få ligge i landskapet slik det gjør i dag. Det skal ikke ryddes for ryddingens egen del. Hvis noe skal fjernes, skal dette gjøres for å oppnå en gevinst i forhold til andre hensyn, som fjerning av wire og ståltråd som kan være til skade for dyr. For å kunne fjerne kulturminner, skal det kunne redegjøres for at disse er miljøskadelige. Det skal med andre ord fremmes spesifikke grunner til å fjerne kulturminner. Disse avveiingene er tatt i Ny-Ålesund, og området skal få ligge slik det er i dag, et minne om mennesker og virksomhet.

Etter nedlegging av gruvene, rasering av gruveområdet og fraflytting av befolkningen, reiste Ny-Ålesund seg av asken. Nordlysobservatoriet i Tromsø etablerte virksomhet på stedet i 1966 og den europeiske romfartsorganisasjonen, ESRO, etablerte seg her i 1967. Stedet gjenoppstod i ny drakt som en arktisk forskningsstasjon da Norsk Polarinstitutt startet med permanent forskning på stedet i 1968. Med årene har Ny-Ålesund utviklet seg til et internasjonalt forskningslaboratorium i friluft. Kings Bay er igjen aktiv i Ny-Ålesund, og drifter i dag all infrastruktur til de ulike forskningsmiljøene og gruppene som er aktive i og rundt Ny-Ålesund. Om vinteren overvintrer rundt 30 mennesker på stedet for å drifte dette. Om sommeren eksploderer aktiviteten da forskere fra hele verden finner sin vei til Ny-Ålesund for å drive sitt feltarbeid her. Målet er at Ny-Ålesund skal utvikle seg og være en spydspiss inn i arktisk forskning, og at stedet i framtiden skal fortsette å være en aktiv, internasjonal arktisk forskningsstasjon.

Ny-Ålesund er også kjent for å være utgangspunktet for Roald Amundsens ekspedisjoner for å nå fram til Nordpolen, i 1925 med sjøflyene N24 og N25 og i 1926 med luftskip. I 1926 lykkes han med luftskipet ”Norge” sammen med Umberto Nobile fra Italia og Lincoln Ellsworth fra USA. Ny-Ålesund var også utgangspunktet for Nobiles dramatiske forsøk på å nå Nordpolen i 1928 med luftskipet ”Italia”. De havarerte på hjemturen og halve mannskapet omkom. Nobile ble på mirakuløst vis reddet. Roald Amundsen deltok også i letingen etter Nobile med sjøflyet Latham. Flyet og Amundsen forsvant etter å ha tatt av fra Tromsø. Havariet er fortsatt et mysterium.

Forskningsaktiviteten koordineres av Ny-Ålesund Science Managers Committee (NySMAC). Ny-Ålesund presenterer seg som verdens nordligste, permanente sivile forskningsstasjon. Stedet er utviklet til en moderne internasjonal arktisk, naturvitenskaplig forsknings- og miljøovervåkingsbase. Flere av stasjonene i Ny-Ålesund inngår i globale nettverk. Siden 1998 har det totale antall årlige forskerdøgn i Ny-Ålesund ligget på ca. 10 000.

Ny-Ålesund har vært oppsøkt av turister siden tidlig på forrige århundre. Årlig besøkte flere cruiseskip stedet. I de siste ti år har cruisetrafikken på Svalbard virkelig skutt fart. Årlig besøkes Ny-Ålesund av i overkant av 20 000 turister. Under sine kortvarige opphold på land setter turistene sitt preg på byen. Ny-Ålesund var også havn for mange fiskefartøyer i 1930-årene.