Banner forside, Norsk Polarhistorie

Ekspedisjoner i Antarktis

1956-60

Den Norske Antarktisekspedisjon 1956-60 - Norway Station

Av Ann Kristin Balto





 

Under Polaråret i 1957-58 som inngikk i det Internasjonale Geofysiske år deltok Norge med en treårig vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis. Norge hadde i 1939 annektert en del av det antarktiske kontinent, Dronning Maud Land, og for at dette kravet fortsatt skulle være gjeldende, var det i 1956 på tide å vise tilstedeværelse på kontinentet.

 

Opprinnelig skulle ekspedisjonen vare i to år, men ble utvidet til tre år. Det var en ekspedisjon organisert av Norsk Polarinstitutt, som ble planlagt og ledet av Polarinstituttets direktør Harald Ulrik Sverdrup i den første fasen. Basen til overvintringsekspedisjonen ble plassert på Märtha Kyst i Dronning Maud Land og fikk navnet Norway Station.

 Overfart og utstyr

Selfangstskutene Polarbjørn og Polarsirkel fraktet ekspedisjonsdeltakere og utstyr ned til Antarktis. De var heldig og fant raskt en egnet plass for lossing av skutene ved isbarrieren, som fikk navnet Polarsirkelbukta. 14 deltakere og intet mindre enn 42 grønlandshunder gikk i land. Dette var i en tid hvor hunder fortsatt var en viktig del av ekspedisjonsutrustningen, for transport og lengre turer på isen.

Oppbygging av Norway Station

Ekspedisjonsleder i Antarktis var Sigurd Helle. En egnet plass for hovedstasjonen (også kalt Fimbul) fant de 35 km inne på isen. Ute ved isbarrieren ble det satt opp en bistasjon. Det ble arbeidet dag og natt med lossing, transport og bygging av stasjonen i de korte sommermånedene. I slutten av januar returnerte selfangstskutene til Norge. De 14 overvintrerne var overlatt til seg sjøl. Foran seg hadde de enda mye arbeid med å klargjøre stasjonen før den antarktiske vinteren kom med sine vinterstormer. Tre hovedhus ble satt opp ved siden av hverandre, forbundet av en 60 m lang kassegang (bygd opp av proviantkasser). I den ene enden lå et aggregathus og i den andre enden et ballonghus. Stasjonen ble fort begravd under snøen, men var konstruert med god ventilering. I løpet av de 3 årene ekspedisjonen varte hadde det blåst over så mye snø, at de måtte klatre 6,5 m opp en stige for å komme seg ut. Rundt selve stasjonen ble det satt opp flere radiomaster, hytter, bur og en hundegård.

 Forskning

Det var omfattende innsamling av forskningsdata som skulle foretas på ekspedisjonen:

  • Meteorologiske målinger og observasjoner
  • Kartlegging
  • Glasiologiske undersøkelser
  • Geologiske undersøkelser
  • Ozon-målinger
  • Aurora australis – sydlysforskning
  • Jordmagnetiske målinger
  • Tidevannsmålinger (fra bistasjonen)

På grunn av alle data som skulle samles inn var det mye arbeid som skulle gjøres, og det ble jobbet i skift. Det var ikke mange fridager de unnet seg i løpet av de tre årene de var der, og tida gikk fort.

 Feltparti til Fimbulheimen

En lengre tur til fjellheimen i sør-øst var en av hovedoppgavene på ekspedisjonen. Det ble lagt ut depot ca 100 km fra stasjonen. I november 1957 la feltpartiet med fire deltakere, ni hunder og to beltedrevne traktorer avgårde. De var tungt lastet med 2-3 sleder etter hver traktor og skulle over til dels farlige områder med mye bresprekker – Jutulstraumen. Målet var fast land – fjellpartiet Fimbulheimen – hvor de skulle gjøre studere is og isbevegelse, og foreta triangulering. Dette for å få nødvendige data til å utarbeide kart over området. Etter å ha tilbakelagt ca 20 mil startet oppstigningen til innlandsisen, og her var det den ene traktoren havarerte i en bresprekk. Det kunne gått riktig galt om ikke sjåføren lynsnart fikk kastet seg ut av traktoren. Traktoren forsvant i bresprekken, og resten av turen måtte de klare seg med kun én traktor. Det var et stort tap, og innebar at resten av utstyret måtte kjøres i flere vendinger, men de nådde fram til fjellene. Her laget de et hoveddepot som de jobbet seg ut fra med hundespann. De fikk gjort sine undersøkelser og vendte tilbake til hovedstasjonen etter fem måneder, alle i god behold.

 Operasjon Pingvin

Sommersesongen 1958/59 ble det sendt ned et flyteam på 12 personer fra Luftforsvaret (inkludert tre fra Polarinstituttet) som skulle foreta flyfotografering i Dronning Maud Land. Skråbildene skulle brukes i kartlegging av området 70°S til 74°S og fra 0-meridianen og så langt som mulig mot 15°Ø.  Det ble opprettet en base – Pinguin Station – ikke langt fra Norway Stations bistasjon. I løpet av en måned ble store områder kartlagt med de to Otter-flyene, og de tok bilder så langt øst som forbi 30 graden.

 Resultater

Det ble samlet inn mye forskningsdata i løpet av ekspedisjonen. I tillegg fikk ekspedisjonen stor politisk betydning, og var med å sikre Norge en fremtredende posisjon i fremforhandlingen av Antarktistraktaten som ble signert i desember 1959.

 Kilder:

Antaktisekspedisjonen 1956/60. Norway Station av Hans Martin Henriksen 2007

Intervju med ekspedisjonsleder Sigurd Helle

Intervju med ekspedisjonsdeltaker Torgny Vinje

Intervju med ekspedisjonsdeltaker John Snuggerud

 Bildemateriale

Norsk Polarinstitutt har gjennom polarår-prosjektet From IGY to IPY samlet inn ca 700 bilder fra ekspedisjonen.

Se bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildebase:

   



 

Glasiolog Torbjørn Lunde heiser splittflagget med stasjonens kjæledegge Biggen i forgrunnen.

Kasser med proviant er stablet til en 60 m lang passasje.

Alle som passerer ekvator for første gang må døpes av Kong Neptun.


Polarsirkel og Polarbjørn.


Høytlesing i lys fra petromaxen. Fv. Sæther, Hemmestad og Grytøyr.


Polarsirkel og Polarbjørn.


Sjakt ned til stasjonen. Alle foto: Norsk Polarinstitutt