Britisk «spion» på Svalbard

Dagen etter fikk Ingstad besøk av Black på kontoret. Black kom angivelig for å se på noen reveskinn som en fangstmann hadde liggende der, og markerte med dette at visitten ikke var av offisiell karakter. De to hadde en lengre samtale. Black understreket at han var på Svalbard som privatmann. Samtidig sa han rett ut at myndighetene i London var svært interessert i å få rede på hva russerne foretok seg på øygruppen. Det man fryktet mest, var at de bygde rakettbaser. Black følte at det var maktpåliggende for ham å skaffe opplysninger om disse tingene. Kunne han få anledning til å se de russiske anleggene? Ingstad svarte som han hadde gjort til Johansen Dahl: Bare det ble spilt med åpne kort, skulle han være behjelpelig på alle måter. Han kunne om så med en gang telegrafere til russerne og prøve å avtale et besøk for Black. Dette var vel og bra, men nå forsøkte Black seg med en ny vri. Han spurte om Ingstad kunne unnlate å nevne i telegrammet at Black var militærattaché. Dette var utelukket, svarte Ingstad. Norske myndigheter på Svalbard kunne selvsagt ikke bidra til å dekke over et slikt forhold. Det ville være en uhørt framgangsmåte overfor russerne.

Ingstad ga nå Black et lite innblikk i hvordan naboskapet mellom nordmennene og russerne på Svalbard fungerte. For det første, sa han, var det kutyme å avtale alle besøk telegrafisk på forhånd. Så ville han framheve at russerne alltid opptrådte på en særdeles høflig måte når de besøkte de norske anleggene. Og at det fra norsk side ble lagt vekt på å opptre korrekt i overensstemmelse med Svalbardtraktaten – enten det nå gjaldt russere eller andre. Han gjorde i den forbindelse Black oppmerksom på at han hadde full anledning til å ferdes rundt på Svalbard. Storbritannia var jo en av traktatpartene. Noe forbud mot at han oppsøkte russerne på egen hånd, kunne ikke Ingstad gi. Men han gjorde det klart at dersom Black benyttet norsk hjelp for å komme seg til ett av de russiske anleggene på fordekt måte, kunne dette få beklagelige følger.

Black erklærte at han hadde full forståelse for Ingstads synspunkter. Samtidig var han ikke lenger interessert i at det ble telegrafert om noe besøk. Hensikten var borte. Men han kunne ikke gi seg helt. Nå ville han vite om russerne foretok seg noe på Svalbard som kunne være av militær karakter. Nei, fra norsk side var det ikke konstatert noe som helst i den retning, repliserte Ingstad.