1897

Andreés Nordpolekspedisjon

«Virgo» ble benyttet som ekspedisjonsfartøy (som i 1896), og i tillegg fulgte marinefartøyet «Svensksund», som var stilt til rådighet av den svenske stat. Den 30. mai var ekspedisjonen framme i Virgohamna, og arbeidet med å føre lasten i havn, sette ballonghuset i stand, fylle ballongen osv. kunne begynne. Uheldige meteorologiske forhold gjorde imidlertid at avreisen ikke kunne finne sted før den 11. juli.

 

«Ørnen»s flukt 11.–14. juli 1897

Om ettermiddagen den 11. juli tok «Ørnen» av fra Virgohamna, nordvest på Svalbard. Ekspedisjonen hadde med seg 345 kilo ballast i form av sand. Resten av ballasten besto av ammunisjon og instrumenter, samt proviant beregnet for 3  ½ måned. I tillegg var det pakket ned reserveproviant, slik at ekspedisjonen til sammen var utstyrt med proviant for omlag 6 måneder ved avreise.

Det oppsto problemer for ekspedisjonen allerede i startfasen av ballongferden. Store deler av de store slepelinene, som skulle balansere og styre ballongen, gikk tapt allerede ved oppstigningen. For å kunne holde rimelig høyde var ballongen avhengig av klarvær. Men første natta støtte ekspedisjonen på tåke og kraftig skydannelse, slik at ballongen ble avkjølt, fuktig og tung, og dermed mistet høyde.

Atskillig ballast måtte lempes over bord for at ballongen skulle kunne holde seg i lufta. De dårlige værforholdene løyet imidlertid ikke, og etter 65 timer og 33 minutter landet «Ørnen» på isen, 480 kilometer fra startpunktet på Danskøya.

Ekspedisjonen holdt seg på landingsplassen i én uke, mens de forberedte ferden over isen. De hadde to alternativer, enten å gå mot Sjuøyane utenfor nordkysten av Spitsbergen, eller mot Kapp Flora på Frans Josefs land. Det var lagt ut nød-depoter begge disse stedene. Avstanden til depotene var omlag 300 kilometer uansett hvilken vei de valgte. Valget falt på Frans Josefs land, og den 22. juli begynte isvandringen.

 

Isvandring

I 13 døgn vandret havaristene mot Frans Josefs land før de innså at strømmen og isen førte dem i feil retning. Underveis hadde de kvittet seg med både proviant og utrustning, for å lette sledene som var tunge å dra. De legger om ruta 4. august og går i retning Sjuøyane, men ga opp dette i midten av september. Drivisen fører dem i en annen retning, og ferden begynner å ta på. De er utslitte og plaget av sykdom og skader. De bestemmer seg for å overvintre på isen, og håper at strømmene til slutt vil føre dem tilbake til Spitsbergen. Også denne planen slår feil, isen brytes opp, og 5. oktober redder ekspedisjonen seg i land på Kvitøya.

 

Kvitøya

Andrées dagboksnotater er svært sparsommelige etter ilandstigningen på Kvitøya. Teksten omfatter bare 4 ½ side, og ser ut til å ha blitt avsluttet kort tid etter ankomst. Disse notatene, som var i svært dårlig forfatning da de ble funnet, forteller om rekognosering og flytting, om dårlig vær, og om at det ble lagt planer om å bygge en hytte, en plan som aldri ble gjennomført. Det aller siste livstegnet fra Andrée- ekspedisjonen er fra 17. oktober 1897, da Strindberg i sin almanakk karakteriserte situasjonen som spennende.

Da «Bratvaag» - og «Isbjørn» - ekspedisjonene gikk i land på Kvitøya i august og september 1930 ble mysteriet om skjebnen til Andrée-ekspedisjonen løst. Rester etter ekspedisjonen ble funnet, de fant Strindberg gravlagt i en arktisk grav, mens likene etter Andrée og Frænkel ble funnet i restene av teltet. Den mest utbredte teorien i dag er at alle tre døde av trikinose, en parasittsykdom som skyldes angrep av trikiner i musklene.

I Norsk Polarinstitutts bildearkiv finnes bilder fra Andrées ballongferd, og fra funnene som ble gjort i 1930.

Kilder:
Lundstrõm, Sven: Andrées Polarexepedition, Danmark 1990
Ahlmann, Hans W:son: Med Ørnen mot Polen, Oslo 1930