Isbjørnungen Sebben
En vettskremt kokk
En kveld rundt midten av juli kom fangstskuta «Blåsel» av Tromsø og ankret opp 60–70 meter fra land. Den var på hjemtur, og skipperen var blitt varslet om at fangstekspedisjonen på Halvmåneøya ventet på skipsleilighet. De tre på øya hadde for øvrig gjort rekordfangst av isbjørn denne vinteren. Antallet oppgis litt forskjellig, men opp mot 150 bjørn hadde de fått. Den gamle rekorden hadde Henry Rudi og Bjarne Jacobsen med 118, også den fra Halvmåneøya (vinteren 1936–37).
Skipperen og to til fra skuta kom roende i land. Anton, kokken, en rusk av en kar, hadde ikke tort å bli med. Han var livredd isbjørn, og fryktet at fangstfolkene kunne ha levende bjørn gående ved hytta. De tre som kom ble tatt vel imot og traktert med pannekaker, kaffe og konjakk. Da skipperen oppdaget Sebben, som lå og sov i køya til Bjørvik, ville han at de skulle ha litt moro med kokken. Han gikk ut og ropte over til Anton at han trygt kunne komme på land – her var det bare bjørneskinn, betryggende nedsaltet i tønner. Anton kom roende, oppdaget ingen bjørner, og ble plassert foran køya til Bjørvik. Bjørvik hadde kastet en genser over Sebben, som fortsatt sov.
Sebben hadde den uvanen at han måtte patte på alt mulig. Særlig en tommelfinger sto høyt i kurs. Anton hadde akkurat fisket opp tobakkseska fra baklomma og holdt på å rulle seg en røyk. Her bød det seg en perfekt anledning. Bjørvik kløp Sebben litt så han våknet, og lurte i tillegg et par sukkerbiter i retning mot lomma. Da var opplegget klart, akkurat tidsnok til at Sebben fikk øye på den svære tommelen til Anton idet denne skulle stappe tobakkseska på plass igjen. Han gapte straks over tommelen og begynte å patte. Alle fulgte spent med. Anton snudde seg langsomt, og stivnet til da han stirret rett inn i bjørnefjeset. Så vrælte han, trakk hånden til seg og tok hyttegulvet i et par byks før han stupte ut døra.
Da resten av selskapet kom leende ut for å se etter ham, var den vettskremte kokken allerede halvveis av gårde ut til skuta. Overfarten til Norge ble ikke videre hyggelig. Anton var pottesur, og serverte kun tynn havregrynsgrøt de dagene turen varte.
