Kvive Andersens «nær-døden-opplevelser» i nord

Med sin sterke fysikk og psyke hadde Kvive kommet seg helskinnet gjennom to vintrer på rad som «selvskudd-offer». En finger hadde han mistet. Det gjorde ikke så mye. Høyrebeinet kom han alltid til å dra litt på. Kvikk som en røyskatt var han for det.

Han var født i Lille Lerresfjord i Talvik (nå Alta) kommune i Finnmark 26. mai 1885. Tidlig ble han farløs, og tidlig måtte han lære å klare seg selv. Våren 1901 kom han seg med på sin første ishavstur. Det var skipper Erik Mathillas på «Maria» som lot ham få sjansen. Han skulle få bli med som halvlottskar, det vil si at han skulle få oppgjør etter halv mannslott. Ikke så lite kry var han, ynglingen, da de la ut fra Hammerfest med kurs for Kvitsjøen. Det ble full fangst på rekordtid, levering i Hammerfest, og tid til en ny tur. Full fangst da òg. Det var som en drøm for Kvive. Han var 16 år gammel og vant kvitsjømann! Og da oppgjørets time kom, fikk han full mannslott. Allerede hadde han utmerket seg som en iherdig og pålitelig arbeidskar.

Da han tre år senere fikk tilbud om å bli med på overvintringsfangst til Spitsbergen, var det ikke nei i hans munn. Det var fra Tromsø ekspedisjonen gikk. Bellsund ble valgt som fangstområde. Kvive ble tatt godt vare på av de erfarne karene, og kom fort inn i fangstmannslivet. Vinteren gikk uten problemer. Høsten 1907 giftet han seg i Tromsø. Påfølgende vinter var han på overvintring i Hornsund. Vinteren 1908–09 var han leder for en fem mann stor fangstekspedisjon nord i Hinlopenstretet. Han hadde avansert fort, 23-åringen. Etter noen år ble det ishavet igjen stort sett hver sommer fram til overvintringene i 1919–20 og 1920–21, hvor han, og ikke isbjørnen, gikk på selvskuddet. Også på sjøen gjorde Kvive hurtig karriere: harpunér, 1. harpunér, skipper – det var løpet disse årene.

Mellom to av ishavssesongene var det at ham ramlet borti sin første halsbrekkende Arktis-opplevelse. Det var i oktober 1916 at skipper Isak Isaksen ville ha ham med opp til Grønfjorden med «Moholmen» for å levere noen saker til telegrafstasjonen der. Det skulle ikke ta lange tiden. Ja, ja, tenkte Kvive, penger å tjene, så han slo til. Oppe ved Bjørnøya møtte de storm, og fra nå av gikk alt galt. Det begynte med at de fikk sjø i maskinrommet, og en svare sjau med å ordne opp i dette. Så braket det løs med orkan. Isak sto til rors sammenhengende tre døgn for å berge skute og folk. De nådde fram til Grønfjorden, men knapt ute av fjorden på hjemvei ble de fast i isen. Karene sagde råker, de sprengte med dynamitt, men fikk ikke skuta løs. Det var storm, den dreide vestlig, og nå kom isen settende for fullt og pløyde «Moholmen» på grunn ved Heerodden. Fartøyet la seg helt over på siden. Situasjonen var kritisk. Mennene fikk låret en av livbåtene og kom seg fra borde i hui og hast, som de sto og gikk. På avstand så de at det var brutt ut brann om bord i «Moholmen» – det tok fyr i «heile sulamitten» – som Kvive selv har uttrykt det. Det var ingen ting de kunne gjøre. Gjennomvåte og frosne berget de seg inn i et hus som sto på området.

Og for å gjøre en lang historie kort: Fra telegrafstasjonen i Grønfjorden fikk de sendt beskjed til Norge om forliset. Det ble gjort forsøk på å hente dem hjem, men det var for sent på året til at det lyktes. På stasjonen kunne de ikke bli. De fem der hadde ikke proviant og klær til 10 mann ekstra. Etter mange viderverdigheter havnet karene i Longyearbyen. Der fikk de arbeid i gruva om vinteren. Våren 1917 var Kvive tilbake i Tromsø. Neida, turen skulle gå kjapt, hadde Isak ment…