Kvive Andersens «nær-døden-opplevelser» i nord
En rystende opplevelse
Høsten 1936. Vi er på Jan Mayen, langt vest i Norskehavet. Her møter vi Kvive Andersen igjen. Han er ansatt av Vervarslinga for Nord-Norge som stuert og altmuligmann på radiostasjonen på øya. Etter finger-ulykken i 1921 har han i mange år vært i slik tjeneste for Vervarslinga. Dette blir hans femte vinter på stasjonen. De er en besetning på tre. Jan Mayen er av vulkansk opprinnelse, vel fem mil lang og 3–15 kilometer bred. I nord troner den utdødde vulkankjempen Beerenberg med sine 2 277 meter over havet. Sør på øya strømmer det damp og gass ut av småsprekker i terrenget. Mindre jordskjelv er ikke uvanlig.
Uvanlig er imidlertid skjelvet som inntreffer natten til 27. oktober. Det ryster området med voldsom styrke. Sprekker dannes, det går ras. Det kommer samtidig med en sterk storm. Alt er så uhyggelig som det kan bli. Kvive er en tur sørover på øya da dette skjer. Han begynner straks å ta seg tilbake til de andre. Da han nærmer seg stasjonen, ser han at sletta foran husene er helt forandret. De gamle grushaugene er borte, jevnet med jorden, så å si. Hundene møter ham ikke med glade bjeff som de pleier. De er redde og prøver å gjemme seg. Inne i hovedhuset ser det trist ut. Matvarer, utstyr, ting som har falt ned av veggene – alt ligger i et salig rot. Til alt hell er det gjort solide utbedringer på huset dette året. Uten det kunne bygningen ha styrtet sammen over de som oppholdt seg der. Karene finner ut at grunnen under huset må ha blitt svekket. De melder fra til Vervarslinga, og derfra går det telegram til Meteorologisk Institutt i Oslo: «Der er visst ikke tykk skorpe under huset nu : det klinger hult naar man slaar med hammer : har aldri været slik før.»
De to kameratene til Kvive har fått seg en alvorlig støkk. Det er umulige forhold å bo og arbeide under, mener de, de vil bort fra øya. Det blir telegrafert etter avløsning, og 24. november gjør skipper og mannskap på «Veslekari» litt av en bragd da de under ekstreme værforhold får satt i land erstatningsmannskap og hentet ut de to som skal hjem.
Og Kvive? Han blir: «Men jeg hadde ikke tenkt å reise min veg. Jeg ville bli. Hva skulle jeg gjøre heime i Tromsø nå på denne årsens tid? Hadde ikke råd til dagdriveri. Her hadde jeg jobb, her hadde jeg å bli. Punktum.»
Han hadde vært ute en vinterdag før.
Også neste vinter tok Kvive på Jan Mayen. Så sluttet han der. På Svalbard fortsatte han imidlertid – avbrutt av krigen – men bare med sommerarbeid heretter. Han var faglært og flink tømmermann, så han var godt anvendelig. I alt 20 overvintringer i Arktis skal han ha hatt; han var også på Bjørnøya. I 1952 ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i sølv for lang og verdifull innsats i de arktiske farvann. Han døde i Lenvik i Troms 11. mai 1972, nær 87 år gammel.
